Veitvet senter

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Veitvet senter, sett fra nordsiden.

Veitvet senter er kjøpesenterVeitvet i bydel Bjerke i Oslo. Senteret ligger på sørsiden av Trondheimsveien drøyt fire kilometer øst for Sinsenkrysset.

Her ligger Veitvet ungdomssenter og Norges største bowlinghall, Veitvet Bowlingsenter. Senteret inneholder også matbutikkene Kiwi og REMA 1000, lege- og tannlegesenter, blomsterbutikk, apotek, post i butikk, frisørsalong, samt en rekke kontorer.

Historie[rediger | rediger kilde]

Senteret ble åpnet 13. november 1958 av daværende ordfører Rolf Stranger, og er betegnet som Norges første kjøpesenter. Det ble reist som en del av planen om å få folk ut av sentrum, og med 12 000 kvm var Veitvetsenteret Nord-Europas største kjøpesenter. I nyere tid har det tapt kunder til Linderud senter, som ikke er langt unna og har vinmonopol.[1]

Senteret hadde opprinnelig lokaler for kirke, festsal, ungdomssenter, Deichmanske bibliotek, bowlinghall, musikkskole, apotek, lege, tannlege, advokat, frisør, skomaker, bank, restaurant og egen lokalavis (Akers Avis Groruddalen) i tillegg til allslags butikker, samt speiderhus, parktantehus (barnepark) og skole. Før senteret ble bygget hadde Veitvets over syv tusen innbyggere kun hatt en butikk på 60 kvm. Da Linderud senter åpnet, ble Veitvet senter mindre brukt fordi Linderud senter var mer moderne og større. Flere ting som biblioteket ble lagt ned. I 2011 ble det etablert et selvdrevet bibliotekkonsept kalt «Bok på Veitvet» for å erstatte det gamle biblioteket.

«Bok på Veitvet» er et pågående prosjekt initiert av en tverrfaglig gruppe, bestående av kreative leietagere i kontorfellesskapet Kulturhagen. Kulturhagen holdt til i de tidligere kontorlokalene til sosialkontoret på Veitvet senter fra 2010 til 2012. Prosjektgruppen består av arkitekter, kunstnere og en kostymedesigner. Konseptet er tenkt som en prototype på hvordan et lokalmiljø kan skape selvorganiserte bibliotekalternativer. «Bok på Veitvet» føyer seg inn i rekken av flere liknende initiativer som har blitt igangsatt både i Norge og internasjonalt. Også andre av disse prosjektene er initiert av kunstnere. 22. september 2013 holdt «Bok på Veitvet» sin offisielle åpning inne på torget på Veitvet senter.

Senteret har også fått en egen scene på torget. Denne ble blant annet benyttet under en mindre alternativmesse i august 2012,[2] som var det første av sitt slag inne på sentertorget.

Høsten 2012 ble det vedtatt at Veitvet skal få sin egen frivillighetssentral. Det skal også bygges et eget kultur- og nærmiljøsenter inne i senterhallen.

Rådhuset Pub & Spiseri lå i mange år på Veitvet Senter, men gikk konkurs i januar 2012. Da tok lokale krefter over bedriften, som fra og med mai/juni 2012 heter Villa Veitvet Café & Pub.

For å få bukt med småkriminaliteten Veitvet senter i økende grad hadde slitt med på 1970-tallet, valgte forretningsstanden ved kjøpesenteret å følge eksempelet til Tveita senter ved å gå til det uvanlige skritt å ansette en muskelmann som privat vaktmann for å holde ro og orden. På den andre siden av Groruddalen hadde Tveita senter i 1979 valgt å ansette torpedoen Jan Kvalen for å rydde opp. Tidlig på 1980-tallet valgte eierne av Veitvet senter å ansette Øivind Tingbjør som vaktmester. Tingbjør var selv fra Veitvet og hadde en kriminell fortid, hvor han hadde opparbeidet seg et rykte som slåsskjempe. Ansettelsen av private vaktmenn på de to kjøpesentrene skjedde ikke uten en viss motstand fra offentlige myndigheter i bydelene. Mange anså ordningen som en fallitterklæring. Samtidig ble det hevdet at ordningen de tidligere hadde hatt med uniformerte vaktselskaper, ikke fungerte. Med frykt som våpen fikk Tingbjør og Kvalen orden på sine respektive kjøpesentre. I likhet med Kvalen bedrev også Tingbjør med torpedovirksomhet på si'.[3][4]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ https://www.aftenposten.no/osloby/i/Eo0ql/Det-glemte-senteret
  2. ^ http://www.groruddalen.no/utforsker-det-alternative.5079723-160795.html
  3. ^ «Slåss mot nye «usynlige» gjenger». Aftenposten. 6. november 1993. s. 14. 
  4. ^ «Fanget av sin egen myte». Aftenposten. 6. november 1993. s. 14. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]