Valery Carrick
| Valery Carrick | |||
|---|---|---|---|
| Født | 11. nov. 1869 St. Petersburg | ||
| Død | 27. feb. 1943[1] (73 år) Oslo[2] | ||
| Beskjeftigelse | Illustratør, journalist, skribent | ||
| Utdannet ved | Det russiske kunstakademiet | ||
| Nasjonalitet | Storbritannia | ||
Valery Carrick, eller Valery Williamovitch (Vassiljevitsj) Carrick (Валерий Вильямович (Васильевич) Каррик ; født 11. november 1869 i Sankt Petersburg i Keiserriket Russland, død 27. februar 1943 i Oslo) var en skotsk/russisk/norsk illustratør, tegner og oversetter.[3]
Han var britisk undersått, men tilbragte det meste av livet i Russland, og bodde deretter som flyktning i Norge fra desember 1917 idet han og hans hustru flyktet fra Russland i revolusjonsåret 1917.
Hans eventyrbøker med egne tegninger er kjent over hele verden og er utkommet på mange språk.[4]
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Valery Carrick ble født i Sankt Petersburg i Russland; han var sønn av en såvidt skotskfødt fotograf, William Carrick (1827-1878), som kom med sine bestforeldsre fra Skottland da han var ett år og som ble en pioner innen fotografering i Russland, og hans hustru, Alexandra Carrick née Markelova 1832-1916), som var oversetter.
Han studerte ved Det keiserlige kunstakademi i Sankt Petersburg fra 1882 til 1886.
Kunsterisk karriere i Russland[rediger | rediger kilde]
Han begynte å bli kjent som kunstner og grafisk designer i andre halvdel av 1890-årene og stilte ut verkene sine fra 1903 (Кружок русских акварелистов - Selskapet for russiske akvarellister).
Carrick markerte seg i særlig grad fra rundt 1905 som karikaturtegner i russiske satiriske tidsskrift som Zjupel («Жупел», bussemannen/svovel) og Lesjij («Леший». skogtrollet). Han karikerte en rekke russiske forfattere, politikere og andre offentlige personer: Maksim Gorkij, Leonid Andrejev, Valerij Brjusov, Andrej Belyj, Vladimir Korolenko, Aleksandr Kuprin, Sergej Witte, Pjotr Stolypin, Vladimir Kokovtsov, Pavel Miljukov, Pjotr Struve, Irakli Tsereteli, Fjodor Plevako og mange andre.
Under et opphold i England i 1908 fikk han sine karikaturer av forfattere og engelske politikere trykket i flere aviser; i Westminster Gazette, Liverpool Post og Manchester Guardian. I Manchester Guardian fikk han også trykket en karikatur med russisk tematikk, av tsaren og Leo Tolstoj. Dette førte til at han ble arrestert ved hjemkomsten og sittende fengslet i ti uker.[4]
Carrick ble også kjent som samler, gjenforteller og illustratør av folkeeventyr. Disse eventyrene ble først gang utgitt i 1909 og senere oversatt og utgitt i England, USA, Nederland og Tyskland.
Carrick i Norge[rediger | rediger kilde]
Som en konsekvens av oktoberrevolusjonen, kom Valery Carrick og hans russiske kone Olga Mikhajlovna til Norge som flyktninger i 1917. Deres første bosted var Gol i Hallingdal, deretter Brandbu før de slo seg ned i Asker. I begynnelsen leide de et lite hus i Holmebukten, på Hvalstad. I 1926 flyttet de til Kunstnerdalen og bodde der i samme hus som Marta og Rasmus Steinsvik hadde bodd i tidligere.
Valery Carrick deltok aktivt i den russiske diasporaens liv og samarbeidet med emigrantpublikasjoner. Han var også sentral i arbeidet med å spre kunnskap om russisk kultur i Norge.
Han skrev artikler med sosialpolitisk innhold og fortsatte å jobbe som tegneserieskaper. Han var initiativtaker til kampanjen «Hjelp Venner» til fordel for de sultende i Russland. På 1920-tallet, etter forespørsel fra Maksim Gorkij, deltok han i å skaffe midler til russiske forskere. På 1920-tallet ga han ut en samling eventyr med egne illustrasjoner.
I 1924 hadde Carrick besøk av fetteren Nevil Forbes. Han skriver til sin søster at han er bekymret for Carrick. Norge er for lite. Han burde søke et større publikum. Ekteparet Carrick ble imidlertid boende i Norge, ikke minst fordi Olga Carrick var overtroisk og ikke turde krysse havet. Carricks konelærte seg ikke norsk. Hun syknet hen og døde omkring 1930.[4]
På 1930-tallet var han forfatter og redaktør av det selvtrykte nyhetsbrevet Svjaz («Связь», kommunikasjon). I 1936 skriver han her: «Vår russiske sjel blir kvalt uten russisk luft - og den russiske luft er der - i Russland.» Han lengtet hjem, men skjønte at noen hjemreise var umulig. Han hadde tilbragt flere av sine år i Russland enn i Norge.[4]
Han korresponderte med russiske emigranter over hele verden, blant Aleksandr Kuprin, Sergej Rakhmaninov, prins Dmitrij Ivanovitsj Sjakhovskoj, Fjodor Stepun, Pjotr Struve og mange andre.
I 1933 og 1936 foretok han flere rundreiser i Europa med sikte på å samle folklore og holde en serie forelesninger til temaet «Eventyrets liv».
I årene frem mot andre verdenskrig ble det stadig vanskeligere for ham. Han bad sine amerikanske forleggere om forskudd som han ikke fikk, og i 1940 ble forbindelsene med utlandet brutt. Hadde det vært vanskelig før, ble det enda verre da. Den 27. februar 1943 falt han om i den lokale kolonialbutikk.[4]
Publiserte bøker[rediger | rediger kilde]
- Сказки-картинки. — Типография Вольфа, 1912.
- Сказки-картинки. Про лисицу, сову и ворону. — Товарищество «Задруга», 1916.
- Лисица и дрозд. Сказки-картинки. — СПб.: Типография Вольфа, 1912.
- Сказки-картинки. Мена. — М.: Товарищество «Задруга», 1918.
- Колобок. Сказки-картинки. — М.: Государственное издательство, 1922.
- Кот Самсон. Сказки-картинки. — М.: Государственное издательство, 1922.
- Хромая уточка. Сказки-картинки. — М.: Государственное издательство, 1922.
- Кот в сапогах. — П.: Издание Е. Сияльской, 1930.
Billedgalleri[rediger | rediger kilde]
- Carricks illustrasjoner av russiske folkeeventyr
-
«Морозко» (Morozko) -
«Медвежья лапа» (Bjørnepoten) -
«Мужик и медведь» (Muzjiken og bjørnen) -
«Соломенный бычок» (Stråoksen)
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ RKDartists, rkd.nl, besøkt 23. august 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ rkd.nl, besøkt 23. august 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ http://akershus.kulturnett.no/Historie/Kunstner/kunstnere/carrick.html[død lenke] Kulturnett.no om Valery Carrick
- ^ a b c d e Emilie Svendsen: Tegneren Valery Carrick - Russisk kunstner og flyktning, Askerbibliotekene, lest 2024-01-13
Annen litteratur[rediger | rediger kilde]
- Natascha Heintz: «Mine erindringer om Valery Carrick», i Asker og Bærum historielag. Skrift nr. 43 – 2003, s. 44-49.