Umeå rådhus

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Koordinater: 63°49′30″N 20°15′46″Ø

Umeå rådhus
Umea radhus from south.jpg
Rådhuset fra elvesiden
Generelt
StedRådhustorget
Byggeår1890
Arkitektur
PeriodeHollandsk nyrenessanse
ArkitektFredrik Olaus Lindström
Beliggenhet

Umeå rådhus
63°49′30″N 20°15′46″E

Foto av rådhuset i 1902
Rådhusparken

Rådhuset i Umeå ble oppført etter bybrannen i 1888 på samme sted som byens første rådhus fra 1600-tallet, som ble ødelagt i brannen.

Rådhuset ble tegnet av Umeås første byarkitekt, Fredrik Olaus Lindström som var hentet fra Stockholm. I den nye byplanen ga han rådhuset en framtredende plassering på elvebredden, med hovedfasaden mot sør og havnen ved Umeälven, som da ennå var seilbar og var den egentlige innfarten til byen.

Historie[rediger | rediger kilde]

Det første rådhuset[rediger | rediger kilde]

På 1600-tallet hadde Umeå noen få offentlige bygninger. Det var kirken, skolen og rådhuset.[1] Rådhuset lå på den nordre delen av Rådhustorget[2] og hadde rettsvesenet, byens myndigheter og andre felles funksjoner samlet.[1] Rådhuset var et enetasjes hus, med tre vinduer mot torget og med et høyt valmet sadeltak med lanterne.[2]

Det andre rådhuset[rediger | rediger kilde]

Under den store nordiske krig ble byen brent helt ned av russerne flere ganger, men etter freden i 1721 ble det bygd et nytt rådhus på Rådhustorgets nordside.[3] Det nye rådhuset bestod av to etasjer med to fløyer samt et lite tårn med klokke og slagur. I første etasje lå bykroa og et gjeldsfengsel. I øverste etasje var det blant annet en festsal og en mindre sal til møter.[3] I den vestre fløyen var det to rom for undervisning.[4]

Det tredje rådhuset[rediger | rediger kilde]

Et nytt og større rådhus i to etasjer ble i 1814 bygd i kvartalet nord for Rådhustorget med hovedfasaden mot sør. Bygningen var tegnet av Samuel Enander som var arkitekt ved Överintendentsämbetet.[5] Etter de kongelige bygningsforordningene som trådte i kraft i 1776 skulle alle offentlige bygninger bygges i sten men Umeå fikk dispensasjon og rådhuset ble bygd i tømmer i stedet.[5]

I underste etasje lå blant annet bykroa, auksjonsforretningen, skattekontoret og byarresten. I overetasjens østre halvdel var det en stor sal samt «rum för förfriskningar», «conversationsrum» og «förmak». I den vestre halvdelen av overetasjen lå magistratens møtesal og et forsamlingslokale for byens eldste.[5]

Takhøyden i overetasjen var høyere enn i første etasje og bygningens fasade som var i strikt empirestil[6], hadde rikere utsmykning på overetasjen.[5]

Nytt utseende[rediger | rediger kilde]

Umeå hadde et økonomisk oppsving omkring midten av 1800-tallet og de offentlige bygningene fikk en nødvendig opprustning. Blant annet rådhuset ble utstyrt med hvitmalt panel og fasaden fikk seks doriske kolossalpilastrer.[6]

1880 fikk rådhuset en så kalt «telefongalje» på taket da telegrafstasjonen ble flyttet til rådhuset.[7]

Nåværende rådhus[rediger | rediger kilde]

Lindström – som 1889–90 utførte de endelige tegningene til Umeå stads kyrka – fikk også i oppdrag å tegne det nye rådhuset. Han skal ha hentet inspirasjon i den hollandske renessansestilen, som tillot en viss asymmetri.[8] De mange tårnene er da også av høyst varierende høyde og form. Ellers er fasaden stramt og representativt bygd i rød tegl med portaler, vindusomramminger og andre detaljer i lys sandstein – der man ikke av økonomiske grunner så seg nødt til å bruke billigere materialer som støpejern, som ble malt med oljemaling i matchende farger.[9]

Det ble lagt stor vekt på omgivelsene ved rådhuset. Det ble blant annet anlagt en ny esplanade fra rådhuset mot nord, og i kvartalet mot havnen ble det anlagt en park for å gi rådhuset oppe på elvebrinken en monumental plassering.[10]

To innganger[rediger | rediger kilde]

Det oppstod et delikat problem da utbyggingen av stambanan genom övre Norrland på midten av 1890-tallet nådde fram til Umeå. Det hadde blitt bestemt at den nye jernbanestasjonen skulle ligge et stykke nord for rådhuset – det vil si på rådhusets bakside. Det passet seg naturligvis ikke at man vendte ryggen til kongen når han skulle komme med toget for å innvie den nye jernbanen. I god tid før Oscar IIs ankomst i 1896 bygde man derfor en inngang til, mot nord – mot det som idag er Rådhustorget.[11]

Nisjen i vestre rådhusgavl[rediger | rediger kilde]

Den 2. juli 1892 skrev Viktor Rydberg og Georg von Rosen et anbefalingsbrev til Umeå bystyre for skulptøren Oscar Berg som var interessert i å utføre statuen av rettferdighetens gudinne, fru Justitia, som var med på tegningene høyt oppe på den vestre gavlen over inngangen til det gamle politikontoret, som nå er gjenmurt. På grunn av byens store kostnader til gjenoppbyggingen etter brannen, mente bystyret at man ikke hadde råd. Også et forslag i 1895 om å la Helmer Osslunds bror Elis Åslund lage statuen for 500 kr ble avslått av samme grunn. Nisjen i den vestre rådhusgavlen står den dag i dag uten noen statue.[12]

Relokaliseringer[rediger | rediger kilde]

Rådhuset hadde som seg hør og bør bystyresal og lokaler for administrasjonen. Den vestre delen var helt fra starten reservert rettsvesenet med politistasjon og arrestlokaler i første etasje og rettssal i overetasjen. Senere ble hele vestre del overtatt av Umeå tingsrätt. I første etasje fantes dessuten i mange år byens telegrafstasjon og postkontor, mens en auksjonsforretning holdt til i kjelleren.[13]

Post og telegraf ble allerede i 1902 flyttet til det da nybyde Riksbankshuset, mens politiet måtte vente til 1938 før de fikk en egen politistasjon. Kommuneforvaltningen tok etter nedleggingen av Norrlands Dragonregemente, K4 (som i 1980 flyttet til Arvidsjaur), over de fraflyttede lokalene til regimentet.

I 1994 flyttet tingsrätten til nybygde lokaler på Nygatan 45 i Umeå og rådhuset var nesten tømt for virksomhet. Kommunestyret mente at «det västerbottniska köket» ikke var godt nok ivaretatt av byens restauranter, og ville at lokalene skulle tilpasses til formålet. Anbudskonkurransen som ble utlyst i 1995 ble vunnet av arkitekt Ted Preutz, og hans forslag om å plassere restauranten på gateplan ble vedtatt.

Det "nye" rådhuset[rediger | rediger kilde]

Etter et par års ombyggingsarbeider åpnet det "nye" rådhuset, som nå huset blant annet restaurant Rex, festsaler og Umeå kommunes kulturforvaltning (som dog senere har rukket å flytte først til Tullkammaren og deretter til lokaler i tilknytning til Umeå stadsbibliotek). Fra 1. januar 1997 til og med november 2002 holdt Infotek Rådhuset Studie- och Yrkesvägledning til i lokaler i første etasje. Det var et samarbeidsprosjekt med Arbetsförmedlingen, Umeå kommune, CSN og Umeå universitet med formål å gjøre studie- og yrkesinformasjon samt studie- og yrkesveiledning tilgjengelig på en enkel måte.

Gustav II Adolfs byste[rediger | rediger kilde]

Gustav II Adolf byste avdukes av kronprins Gustaf Adolf.

En byste av Umeås grunnlegger, Gustav II Adolf, er plassert midt mellom Storgatan og dobbelttrappen på Rådhusets sørside. Bysten er av bronse og står på en granittsokkel. Sokkelen har en medaljong med monogrammet GARS (Gustavus Adolphus Rex Sueciae). Den totale høyden er ca tre meter og bysten er utført av Otto Strandman. Statuen ble avduket under høytidelige seremonier 20. august 1924 i anledning av Västerbottens regementes 300-årsjubileum.[14]

Interiørbilder[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Eriksson (1975), s 37
  2. ^ a b Eriksson (1975), s 19
  3. ^ a b Eriksson (1975), s 38
  4. ^ Eriksson (1975), s 55
  5. ^ a b c d Eriksson (1975), s 40
  6. ^ a b Eriksson (1975), s 42
  7. ^ Eriksson (1975), s 103
  8. ^ Eriksson (1975), s 171
  9. ^ Eriksson (1975), s 173
  10. ^ Eriksson (1975), s 143
  11. ^ «Umeå - sevärdheter». Cityguide.se. Cityguide. Arkivert fra originalen 15. april 2014. Besøkt 2. mai 2014. 
  12. ^ Eriksson, Karin (1969). «Varför är nischen på västra rådhusgaveln i Umeå tom och vad har Viktor Rydberg med det att göra ?» (PDF). Västerbotten: Västerbottens läns hembygdsförenings årsbok. 2: 92-93. libris:3680032. 
  13. ^ Eriksson (1975), s 169-170
  14. ^ Skulpturguide Umeå. Västerbottens konstförening. 2006. s. 30-31. ISBN 978-91-631-8462-8. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]