Västerbottens regemente

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Västerbottens regemente
Basisdata
Aktiv1624–2000
Motto«De hafva aldrig wikit eller för sin egen dehl tappadt» [1]
LandSveriges flagg Sverige
Etablert1624
VåpengrenSvenska armén
TypeInfanteri (1624–1998)
Försvarsområde (1998–2000)
StørrelseRegiment
HovedkvarterUmeå
Operativt oppdrag
KonflikterLandskrona (1677)
Düna (1701)
Kliszów (1702)
Fraustadt (1706)
Moljatitsji (1708)
Strömstad (1717)

Västerbottens regemente, I 19, I XIX, I 20 og I 20/Fo 61 var en svensk infanteriavdeling innen Försvarsmakten som var aktiv i ulike former mellom 1624 og 2000. Avdelingen var forlagt til Umeå garnison i Umeå i Västerbotten.[2]

Historie[rediger | rediger kilde]

1500-1700-tallet[rediger | rediger kilde]

Västerbottens regemente oppsto da en gruppe fotsoldater i Västerbotten (västerbottensfänikor) fra midten av 1500-tallet, som i 1615 ble slått sammen til Norrlands storregemente, som i 1624 ble delt i tre regimenter, hvorav det nordligste ble Västerbottens regemente.[3] Fra 1649 hadde regimentet sin øvingsplass på Gumboda hed seksti kilometer nordøst for Umeå.[4] Under den første perioden i Nasa silvergruvas historie, ble bergknekter tatt ut fra Västerbottens regemente for å arbeide i gruven hvor man for første gang hadde begynt å sprenge fjellet med svartkrutt.

Offiserene, som på denne tiden vanligvis var adelsmenn, fikk blant annet betalt i naturalier. De fikk, etter å ha bosatt seg i länet, gårder som de selv skulle drive. Siden gårdene som regel var små, kom store deler av rentene i form av smør.[5]

I 1700, i begynnelsen av den store nordiske krig, da mannskapene telte over 1 100 soldater, ble regimentet overført til Baltikum. Der deltok de i en rekke treffninger: slaget ved Düna i 1701, ved Kliszów i 1702, Fraustadt i 1706, samt ved Holowczyn og Moljatitsji i 1708. Nesten hele regimentet falt i slaget ved Poltava hvoretter regimentssjefen Anders Lagercrona ble fratatt sin tittel. Regimentet måtte umiddelbart settes opp på nytt og rekruttere mannskaper, og deltok forgjeves i forsøket på å redde Reval (Tallinn) i 1710.

I 1716 deltok regimentet ved forsvaret av Strömstad, og ble sendt til Västerbotten i 1719 for å forsvare sitt eget område. Siden området hadde huset tusentalls finske flyktninger, som hadde herjet og røvet mat, manglet det proviant når russerne angrep i 1720 - soldatene levde på barkebrød. Rapportene om russernes inntog kom for sent og regimentet hadde ikke rukket fram til Umeå da byen ble brent ned i 1720. I kraftig undertall ble flere i regimentet drept i slaget ved Villmanstrand.[6][død lenke]

Finskekrigen[rediger | rediger kilde]

Västerbottens regemente deltok fra starten i Finskekrigen. Norra bataljonen sloss med den finske arméens femte brigade under Johan August Sandels i hele året 1808 i Finland, og deltok dermed i slaget ved Virta bro og slaget ved Pulkkila. Major Wilhelm Lagerborg ble drept ved Pulkkila. Fra den 18. juni holdt de stand mot russerne utenfor Kuopio, og deltok i kamper der, men ble i flere slag tvunget til å trekke seg tilbake nordover. På slutten av året 1808 ble bataljonen forent med Karl Nathanael af Klercker i Uleåborg. Da svenskene kapitulerte i Kalix den 25. mars 1809 ble bataljonen overlatt i russernes hender.[7][8]

Överstelöjtnantens kompani, Lövångers kompani, Bygdeå kompani og Andra Majorens kompani (den søndre bataljonen) inngikk i 1808 i den så kalte norra fördelningen som ble ledet av Johan Bergenstråhle, og var forlagt i Umeå i begynnelsen av året 1808. De kjempet sammen med Jämtlands fältjägarregemente, Jämtlands hästjägare, og ytterligere to batterier. I slaget ved Vasa mistet kompaniet halve styrken. Deretter byttet avdelingen navn til svenska brigaden og ledelsen ble overtatt av Odert Reinhold von Essen d.y. Den 17. august kjempet avdelingen sammen med den finske arméen i slaget ved Alavo, og deretter i slaget ved Oravais og slaget ved Ruona. Ved Alavo var Västerbottens regemente avgjørende for den svenske seieren. Kompaniet nektet å kapitulere i Kalix i mars 1809, men den 15. mai ble soldatene tatt til fange da de reddet svenske forsyninger ved Lejonströmsbron i Skellefteå. De svenske soldatene var kun 600 mot 6000 russere, men de klarte å berge forsyningene. Krigsfangene ble løslatt den 17. september 1809.[7][8]

1829-2000[rediger | rediger kilde]

Generalmajor Nils Rosenblad inspiserer Västerbottens regemente på Rådhustorget i Umeå i 1942.

I 1829 ble regimentets navn endret til Västerbottens fältjägarregemente. Regimentet ble i 1841 delt opp i to avdelinger; Norrbottens fältjägarkår og Västerbottens fältjägarkår. Ved hærordningen i 1892 fikk regimentet tilbake navnet Västerbottens regemente (I 20). Regimentet byttet i 1898 mobiliseringssted fra Gumboda hed til Vännäs leir innen man i 1909 flyttet inn i kaserner i Umeå.

Norrlands dragonregemente (K 4) ble i 1958 redusert til bataljonsstørrelse, og ble med det underlagt Västerbottens regemente. Dragonene fikk det nye navnet Norrlands dragoner, og beholdt avdelingsbetegnelsen K 4, samt sin forlegning i Skolgatan i Umeå. I 1966 ble de samlokalisert med Västerbottens regemente, etter en utvidelse av bygningsmassen.[9][10]

Regimentet fikk den nye betegnelsen I 20/Fo 61 i 1973, etter sammenslåingen med det lokale försvarsområdet Västerbottens försvarsområde (Fo 61).[11][12] I forbindelse med endringer i forsvaret i 1977 ble Norrlands dragoner skilt ut fra regimentet, samt flyttet til Arvidsjaur, der de dannet Norrlands dragonregemente.[13]

I forbindelse det såkalte försvarsbeslutet 1996 ble Västerbottens regemente fra og med 1. januar 1998 redusert til kun å omfatte en försvarsområdesstab (Fo 61), som senere ble nedlagt den 30. juni 2000, som et resultat av försvarsbeslutet 2000.[14][15]

Brigader[rediger | rediger kilde]

Regimentet organiserte i forbindelse med försvarsbeslutet 1942 to feltregimenter som i sin tur ble omorganisert til to infanteribrigader når Riksdagen vedtok försvarsbeslutet 1948.[16]

Västerbottensbrigaden[rediger | rediger kilde]

Västerbottensbrigaden (IB 20) noen ganger også kalt Vildmannabrigaden ble dannet i 1949 ved at feltregimentet Västerbottens regemente (I 20) ble omorganisert til en brigade. I 1964 ble brigaden omorganisert til en norrlandsbrigade og i forbindelse med dette ble betegnelsen endret til NB 20. Brigaden ble i årene 1972 og 1973 splittet til tre norrlandsskyttebataljoner F (11, 12 och 13.Nskbat F). Västerbottensbrigaden ble erstattet av Ångermanlandsbrigaden (IB 51) som norrlandsbrigade. Ångermanlandsbrigaden fikk da NB 51 som ny betegnelse.[17]

Lapplandsbrigaden[rediger | rediger kilde]

Lapplandsbrigaden (IB 50) ble dannet i 1949 ved at feltregimentet Lapplands regemente (I 50) ble omorganisert til en brigade. Brigaden kom til å bli Västerbottens regementes hovedbrigade og ble organisert på forskjellig vis etter hvert som våpenutvikling, trusselbilde og økonomi endret seg. I 1965 ble brigaden omorganisert til en norrlandsbrigade og i forbindelse med dette ble betegnelsen endret til NB 50. I 1994 ble Lapplandsbrigaden skilt ut fra regimentet og ble fra 1. juli samme år et kaderorganiserat krigsforband innen Norra militärområdet (Milo N), samtidig fikk brigaden den nye betegnelsen NB 20. Brigaden ble avviklet den 31. desember 1997 i forbindelse med endringene som kom med försvarsbeslutet 1996.[17][14]

Bransjeskoler[rediger | rediger kilde]

Gjennom årene 1966 til 1999 var forskjellige bransjeskoler underlagt sjefen for Västerbottens regemente. I 1966 ble Kavalleriets kadettskola (KavKAS) underlagt regimentet, og i 1980 overtok Infanteriets och Kavalleriets officershögskola (Inf/KavOHS) kasernene fra Norrlands dragoner som ble flyttet til Arvidsjaur. Inf/KavOHS ble den 1. juli 1981 Infanteriets och Kavalleriets stridsskola (Inf/KavSS), som drøyt 10 år senere, i 1993, dannet Stridsskola Nord (SSN). I forbindelse med at Västerbottens regemente ble avviklet ved försvarsbeslutet 2000, ble deler av SSN flyttet til Bodens garnison, hvor de dannet Försvarsmaktens vinterenhet (FMVE).[18][19]

Avdelingssjefer[rediger | rediger kilde]

Regimentets våpen 1624-1994.

Nedenfor angis regimentssjefene mellom 1900 og 2000.[20]

  • 1897–1901: Otto Ewert Mautitz
  • 1901–1902: Carl Conrad Vogel
  • 1902–1907: Johan Oscar Nestor
  • 1907–1915: Gillis Bergenstråhle
  • 1915–1921: Bengt Ribbing
  • 1921–1928: Hugo Ankarcrona
  • 1928–1932: Per Erlandsson
  • 1933–1937: Carl Bennedich
  • 1937–1941: Nils Rosenblad
  • 1941–1947: Olof Sjöberg
  • 1947–1952: Per Axel Holger Stenholm
  • 1952–1952: Magnus Wilhelm af Klitenberg
  • 1952–1959: Carol Bennedich
  • 1959–1964: Åke H:son Söderbom
  • 1964–1970: Allan Johan Magnus Månsson
  • 1970–1971: Karl Iwan Eliseus
  • 1971–1973: Dick Ernst Harald Löfgren
  • 1973–1976: Sven Nils Anders Kruse de Verdier
  • 1976–1981: Dick Ernst Harald Löfgren
  • 1981–1983: Olof Gunnar Dackenberg
  • 1983–1990: Erik Olof Forsgren
  • 1990–1993: Jan Olof Lindström
  • 1993–1999: Anders Kihl
  • 1999–2000: Per-Ove Harry Eriksson

Organisasjon[rediger | rediger kilde]

1634(?)

  • Livkompaniet
  • Överstelöjtnantens kompani
  • Majorens kompani
  • Lövångers kompani
  • Kalix kompani
  • Bygdeå kompani
  • Skellefteå kompani
  • Piteå kompani

1841

  • Livkompaniet
  • Skellefteå kompani
  • Bygdeå kompani
  • Lövångers kompani

Øvrig informasjon[rediger | rediger kilde]

Ved etableringen av regimentet i Umeå ble det opprettet et kongelig brev, undertegnet av Oscar II, der det ble slått fast at byen Umeå ved en eventuell nedlegging av regimentet skulle ha opsjon på bygninger og land. Nå (2014) ligger næringsparken Umestan, flere skoler, Totalförsvarets skyddscentrum og Västerbottensgruppen (UG 61) på det gamle regimentsområdet. Överstelöjtnantens kompanis historie lever i dag videre gjennom Kongl. Wästerbottens Regemente, et reenactment av Föreningen interaktiv historia i Sävar, der man prøver å gjenoppleve det siste slaget på svensk jord, som en del av Märkesåret 1809.[21]

Navn, betegnelser og forlegning[rediger | rediger kilde]

Navn
Västerbottens regemente 1624 – 11.12.1829
Västerbottens fältjägarregemente 12.12.1829 – 1841
Västerbottens fältjägarkår 1841 – 11.12.1892
Västerbottens regemente 12.12.1892 – 30.6.2000
Betegnelser
I 19 1816 – 1841
I XIX 1841 – 31.12.1892
I 20 1.1.1893 – 1973
I 20/Fo 61 1973 – 30.6.2000
Forlegninger, detasjement og baser
Gumboda hed (F) 1649 – 1898
Vännäs leir (F) 1898 – 31.3.1909
Umeå garnison (F) 1.4.1909 – 30.6.2000
Umeå skytefelt (Ö) 19?? – 30.6.2000
Tåme skytefelt (Ö) 19?? – 30.6.2000

Galleri[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ H., Carola (20. november 2008). «Historik». Västerbottensgruppen. Arkivert fra originalen 9. mars 2016. Besøkt 29. mars 2010. 
  2. ^ Kjellander (2003), s. 326
  3. ^ Braunstein (2003), s. 89
  4. ^ Braunstein (2003), s. 91
  5. ^ Thisner, Fredrik. «Indelta inkomster: En studie av befälets indelning vid Upplands och Västerbottens infanteriregementen 1721 – 1833» (PDF). Uppsala universitet/Försvarshögskolan. s. 5-6. Besøkt 8. februar 2014. 
  6. ^ http://www.tjarnen.se/bucht/images/stories/docs/redigerad_kronika.pdf
  7. ^ a b «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 25. juni 2012. Besøkt 5. juli 2012. 
  8. ^ a b Högman, Hans. «Västerbottens regemente». Algonet.se/~hogman. Besøkt 30. mars 2014. 
  9. ^ Braunstein (2003), s. 89
  10. ^ Berg (2004), s. 375
  11. ^ Holmberg (1993), s. 15
  12. ^ Holmberg (1993), s. 76
  13. ^ Holmberg (1993), s. 20
  14. ^ a b prop. 1996/97:4
  15. ^ prop. 1999/2000:30
  16. ^ «Omorganisering av armén till brigader». Brigadmuseum.se. Arkivert fra originalen 2. februar 2011. Besøkt 30. mars 2014. 
  17. ^ a b Braunstein (2003), s. 325
  18. ^ Holmberg (1993), s. 56
  19. ^ Holmberg (1993), s. 59
  20. ^ Braunstein (2003), s. 91
  21. ^ Kongl. Wästerbottens Regemente Arkivert 12. mai 2014 hos Wayback Machine.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Bennedich, Carl og Belfrage, Nils G.; Steckzén, Bertil (1924). Västerbottens och Norrbottens fotfolk: minnesskrift med anledning av Kungl. Västerbottens regementes 300-årsjubileum 1924. Stockholm: Hæggström. Libris: 8216249. 
  • Berg, Ejnar (2004). Vyer från kastaler, kastell och kaserner: guide över Sveriges militära byggnader : illustrerad med vykort. Stockholm: Probus. ISBN 91-87184-75-3. Libris: 9818451. 
  • Braunstein, Christian (2003). Sveriges arméförband under 1900-talet. Skrift / Statens försvarshistoriska museer, 1101-7023 ; 5. Stockholm: Statens försvarshistoriska museer. ISBN 91-971584-4-5. Libris: 8902928. 
  • Granberg, Harry, red. (1976). Under vildmannafanan: Kungl. Västerbottens regemente efter 1 världskriget. Umeå: Historiekomm. vid Västerbottens regemente och försvarsområde. Libris: 255414. 
  • Holmberg, Björn (1993). Arméns regementen, skolor och staber: en uppslagsbok : en sammanställning. Arvidsjaur: Svenskt militärhistoriskt bibliotek (SMB). ISBN 91-972209-0-6. Libris: 7796532. 
  • Kjellander, Rune (2003). Sveriges regementschefer 1700-2000: chefsbiografier och förbandsöversikter. Stockholm: Probus. ISBN 91-87184-74-5. Libris: 8981272. 
  • Totalförsvar i förnyelse. Regeringens proposition, 99-1211253-9 ; 1995/96:12. Stockholm. 1995. Libris: 2256057. Besøkt 29. mars 2014. 
  • Totalförsvar i förnyelse: etapp 2. Regeringens proposition, 99-1211253-9 ; 1996/97:4. Stockholm. 1996. Libris: 2282306. Besøkt 29. mars 2014. 
  • Det nya försvaret: redo för nästa årtusende : populärversion av reringens proposition 1999/2000:30 Det nya försvaret. Stockholm: Försvarsdep., Regeringskansliet. 2000. Libris: 3010264. Besøkt 29. mars 2014. 
  • De sista åren: Västerbottens regemente. Umeå: Försvarsmakten, Västerbottens regemente. 2001. Libris: 8412975. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Västerbottens_regemente&oldid=23224748»