Umeå stads kyrka

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Koordinater: 63°49′25″N 20°16′4″Ø

Umeå stads kyrka
Umeå stads kyrka.jpg
Umeå stads kyrka i september 2010
Område Umeå kommune
Plassering Umeå
Bispedømme Luleå stift
Byggeår 1894
Endringer1937, 1976 og 2006
Arkitektur
Periode Nygotikk
Arkitekt Fredrik Olaus Lindström
Byggematerialeteglsten
Mål41 x 25 meter
Tårn50 meter
Beliggenhet

Umeå stads kyrka
63°49′25″N 20°16′04″Ø

Umeå stads kyrka er en kirke i sentrum av Umeå, midt imot Vänortsparken ved Umeälvens nordlige strand. Den er församlingskyrka i Umeå stadsförsamling i Luleå stift.

Kirken er en treskips hallkirke i nygotisk stil med tårnet plassert ved siden av langskipet ved den nordre fasaden. Den er tegnet av daværende byarkitekt Fredrik Olaus Lindström og bygd i teglsten med stenfundament. Kirken ble oppført mellom 1892 og 1894 og er den tredje i rekken av kirker på samme tomt. Tre restaureringer med om- og påbygninger har delvis endret kirkens opprinnelige utseende.

Historie[rediger | rediger kilde]

1600-tallskirken[rediger | rediger kilde]

Den første kirken på stedet ble bygd i 1646. Kirken ble plassert i utkanten av byen, noe som kan skyldes at man ville ha en kirkegård sammen med kirken. Kongen bevilget 100 daler i bidrag til bygget og resten stod byens innbyggere for.[1] Etter tre år var kirken så pass ferdig at den kunne tas i bruk. Kirken var konstruert som en enskips kirke, der langveggenes stokker var hogd sammen med fire parvis stående påler. Den vestre gavlen hadde tårn og inngang og hele tomten var omgitt av en mur.[2]

Den nydannede Umeå stadsförsamling, som da var en kapellförsamling til Umeå landsförsamling, delte kyrkoherde med landsförsamlingen og kyrkoherden holdt prekener i stadskyrkan hver tredje søndag, samt i de store høytidene.

Kirken fikk to klokker i 1656 og i 1659, som ble plassert i en støpul i det nordvestre hjørnet av tomten.

I 1694 deltok kong Karl XI i en gudstjeneste i kirken og byens borgere passet på å fremføre at de trengte en større kirke, i og med at antall innbyggere hadde økt. Kongen ga selv en større sum, og byen fikk rett til å ta opp kollekt i alle kirker i stiftet for å bygge om kirken. Kirken ble så bygd ut i form av en korskirke for disse pengene. De siste årene av den store nordiske krig herjet russiske styrker langs den den svenske Østersjøkysten, i det som senere har blitt kalt russerherjingene. Høsten 1714 brant russerne ned store deler av Umeå, men kirken klarte seg. I mai 1720 kom russerne tilbake, og kirken ble plyndret og brent ned, og byen ble rammet hardere enn etter det forrige besøket. Også kirkegårdens likkister ble gravd opp og plyndret for det som fantes av verdier.[3] I juni 1721 kom russerne igjen, og de få hus som var bygd opp igjen ble brent ned. Befolkningen på den omkringliggende landsbygda ble hardt rammet av russernes framfart. Kirkens klokkestøpul klarte seg allikevel ved samtlige tre tilfeller.

1700-tallskirken[rediger | rediger kilde]

Den gamle kirken på 1880-tallet.

Kongen bestemte i 1720 at det skulle tas opp kollekt både i Härnösand og Uppsala stift for å finansiere en ny kirke i Umeå, men disse pengene rakk ikke langt. Det gikk ut en anmodning til innbyggerne i länet, og til tross for at de var hardt rammet etter russernes herjinger, bidrog de generøst. En rikskollekt ble tatt opp i 1723 men det krevdes et stort økonomisk bidrag fra innbyggerne i Umeå innen man kunne begynne å bygge en ny kirke på samme plass som den gamle. Også den nye kirken var en tømret korskirke, men den var noe romsligere enn den forrige.

Kirken var noe lengre i øst-vestlig retning, men for øvrig hadde korsarmene samme mål som tidligere. Takene på korsarmene hadde likedanne spisse, rett avsluttede, tjærede og spontekte saltak og på midten av korset var det en takrytter med et spir av jern. Ytterveggene var kledd med rødmalte bord. Innertaket var inndelt i fem trehvelv, hvis buer hvilte på fire frittstående søyler. Innsiden var hvit med noen roser i taket som dekorasjon, og innredningen var grunnet i brunt. Sakristiet lå før ombyggingen i 1781 i den østre korsarmen, bak alteret.[4][5]

En ny rikskollekt i 1731 og ytterligere donasjoner måtte til innen en prekestol, som blir beskrevet som «belastad med bildhuggeri»[6], kunne installeres i 1735. Det inventaret som manglet i kirken ble gitt av velstående privatpersoner. Blant disse var landshövding Gabriel Gyllengrip som donerte altertavlen med forgylt utskåret ramme.[6] Kirkens lokalt bygde og problemfylte pipeorgel fra 1740 ble byttet ut i 1776 mot Backenkyrkans gamle orgel fra 1535 som gjennomgikk en grundig renovering innen det ble installert. Et separat sakristi ble bygd på nordsiden i 1781.

I en reiseskildring fra 1800 beskriver kirken som «den aldra fulaste stadskyrka man kan göra sig begrepp om.» Om den ble sammenlignet med Skellefteå landsförsamlings kirke «skulle denna ej en gång kunna anses för benhög».[5][7]

Mellom februar 1808 og september 1809 pågikk finskekrigen. Et russisk armekorps gikk over isen i Kvarken mot Umeå og okkuperte byen i to omganger. Under slaget ved Hörnefors (5. juli 1809) ble både oberstløytnant Joakim Zakarias Duncker og den russiske kosakkobersten Aerekof drept. Begge ble begravd av den russiske hæren under militære æresbevisninger ved sørsiden av koret. En minnestein ble i 1897 reist ved gravene nær kirken.[8]

Det ble i 1843 besluttet at hele kirken skulle restaureres fra grunnen. En langvarig tvist om hvordan kostnadene skulle fordeles oppstod mellom Umeå socken, med den nye borgermesteren Johan Gustaf Rothoff på den ene siden og landshövding Gustaf Adolf Montgomery på den andre siden. I 1846 gav kongen i statsråd til slutt Umeå socken medhold i tvisten.[9]

I 1848 ble det reist et forslag om å rive kirken og bygge en ny i stein i stedet for å restaurere den gamle, men det ble ansett for å være for dyrt. Kostnaden for en grundig restaurering ble også ansett som for kostbart av ledelsen i menigheten, så i stedet skulle bare de aller nødvendigste reparasjoner gjøres mens man ventet på mulighet til å bygge en helt ny kirke i stein. I august 1851 ble spørsmålet om ombygging tatt opp igjen, og nok en gang ble det besluttet at hele kirken skulle restaureres fra grunnen. De gamle forslagene ble tatt fram og arbeidet startet opp etter en omarbeiding i Överintendentsämbetet av arkitekt Carl-Gustaf Blom-Carlsson.[7]

Kirken ble forlenget i øst og fikk nytt gulv, nye benker, nytt tak, ny prekestol, ny altertavle og hvitmalte yttervegger. Klokkestøpulen ble revet i 1852 og erstattet med et kirketårn over vestre gavl.[10] 19. september 1852 ble det i menighetsrådet besluttet å forskjønne kirkekvartalet og planter busker og trær. I menighetsrådets protokoll står det at embets- og tjenestemenn, handlende, håndverkere, næringsutøvere, arbeidsfolk, hjemmeværende sjømenn, samt eiere av gårder og eiendommer skulle bidra med et dagsverk hver.[10] Kirken ble gjeninnviet i 1856 og kirkens nye utseende ble såpass godt mottatt at det ikke ble noen ny diskusjon om å erstatte den med en steinkirke.[11] Mellom 1886 og høsten 1887 var det ytterligere en restaurering, både på utsiden og på innsiden. I forbindelse med restaureringen søkte kyrkoherden om å få male kirkens yttervegger i samme hvite farge som den hadde tidligere. Kyrkoherden fikk avslag, siden det ifølge byggeforskriftene fra 1874 ikke var lov å male bygninger i helt hvit farge, da man anså at det kunne være skadelig for øynene. Det ble i stedet en gråhvit farge med hvite hjørnepilastre.[12]

Juleaften 1887 brant kirken ned; det var «Ett hemskt men grant skådespel», ifølge kyrkoherden. Brannen var et svært hardt tilbakeslag for byens innbyggere. I tillegg til at kirken kun var brannforsikret for 50 000 kr, gikk også kirkeklokkene fra 1650-tallet tapt, disse hadde klart seg da den forrige kirken brant.[12][13]

1800-tallskirken[rediger | rediger kilde]

Foto av kirken i 1902, 8 år etter innvielsen.

Menigheten var enige om at man denne gangen skulle bygge en varig kirke av stein og jern, selv om en slik kirke kostet mange penger.

Den 8. januar 1888 utpekte menighetsrådet en byggekomité, og den 22. januar samme år vedtok menighetsrådet følgende byggeprogram: «Kyrkan, som skall hafva form af korskyrka och inrymma sittplatser för 1 500 personer, skall byggas af tegel på en sockel af huggen granit och vara försedd med hvalv af tegel samt i sin vestra ända, der tornet väl lämpligast bör ligga, en orgelläktare med plats för en orgel om cirka 25 stämmor och framför orgeln plats för en sångkör.»[14]

Onsdag den 18. januar 1888 ble det ved Umeås stadsfullmäktiges møte innlevert to gavebrev, et fra Umeås borgermester Johan Gustaf Rothoff på 50 000 kroner og et fra grosserer Carl Oscar Scharin på 25 000 kroner, for å opprette fond for allmennyttige formål. I første omgang skulle pengene brukes til gjenoppbygging av kirken.[15] Like etter fikk menigheten ytterligere 50 000 kroner av Carl Oscar Scharin.[16][17]

Våren 1888 ble det utlyst en arkitektkonkurranse for kirken, men den ble boikottet av Sveriges 65 ledende arkitekter, da konkurransereglene ble ansett å være alt for svevende.[18][19] Byggekomitéen fikk allikevel inn 13 tegninger. Överintendentsämbetet formidlet da arkitekt Carl Möller fra Stockholm som sakkyndig for å vurdere de innkomne forslagene. Alle forslagene ble forkastet av Möller, og i stedet fikk Möller oppdraget med å selv gi et kostnadsoverslag[20]. Möller, som kort tid tidligere hadde ferdigstilt Sankt Johannes kyrka i Stockholm, hadde først tenkt å gjenbruke tegningene av den kirken «och ge de begge templen en viss likhet med varandra», men det gikk ikke på grunn av de dårlige grunnforholdene.[21] Hans kostnadsoverslag på 250 000 kr var for kostbart for menighetsrådet. Planene ble forenklet og arkitekt Fredrik Olaus Lindström fikk i juni 1889 oppdraget med å tegne nye skisser, som ble ferdige i juli 1890.[22] Kostnaden var da beregnet til 227 000 kr.[23] Byggekomitéen hadde ønske om en kopi av Bertel Thorvaldsens nyklassiske Den uppståndne Kristus på alteret, men det ble avvist av Lindström da det ifølge ham brøt med stilen.[24]

Den 25. juni 1888 ble Umeå nesten helt ødelagt av en bybrann. Det ble en tung byrde for menigheten å gjenoppbygge både kirken og resten av byen.[25]

Grunnstein ble lagt ned i det sørøstlige hjørnet av koret under en stor høytidelighet 3. august 1892.[26] Et grunnleggingsdokument, samt gjenstander og aviser fra den tiden ble lagt i et kobberskrin, som ble loddet igjen og murt ned i en uthugd fordypning i grunnsteinen. Under denne seremonien spilte regimentsmusikken salmen Du som fromma hjärtan vårdar, kyrkoherden leste Fader vår, kontraktsprosten leste velsignelsen og salmen Höga majestät ble sunget. Til slutt ble det ropt hurra Hans Majestät Konungen og det hele ble avsluttet med nasjonalsangen.[27]

Lindström endret i 1893 tegningene for tårnet der utformingen av hjørnene ble endret.[28]

Den nye kirken ble innviet først søndag i advent 1894, men orgelet var ikke klart før året etterpå. Kostnaden for kirken, inventaret og iberegnet terrassering utenfor kirken, hadde da steget til 270 000 kroner.[29]

I 1896 ble det arrangert en spesiell innsamling blant umeåbeboerne til «den nya kyrkans värdiga prydande». Det innebar blant annet at de utvendig pussede flatene rundt vinduene ble dekormalt med trebladmotiv og friser i gotisk stil med brunrød kulør mot en grågrønn bunn.[30]

Den første restaureringen[rediger | rediger kilde]

I 1929 tok menighetsrådet opp spørsmålet om en restaurering av kirken. Kun mindre reparasjoner hadde blitt utført på kirken tidligere, og et lekkende tak som skadet malingen i taket og andre mangler krevde en større restaurering. Man ville også fjerne 1890-tallstilen da kirken ble ansett å være et resultat av «den svåraste dekadensperiod arkitekturhistorien känner».[24] Slottsarkitekt Knut Nordenskjöld fikk i oppdrag å gjøre en besiktigelse og gi et forslag til restaureringen, som han leverte i 1930. Hans forslag førte til mange diskusjoner, spesielt spørsmålet om å åpne opp en midtgang blant benkeradene.[31] Den 27. desember 1935 bestemte til slutt menighetsrådet seg for å gjennomføre slottsarkitektens forslag. Den 17. januar startet arbeidet med kirken. Orgelgalleriet ble bygd ut, korplanet ble forlenget, varmekanalen ble flyttet, dører ble satt inn innenfor inngangsporten, en del av gulvet fikk kalkstensplater, orgelet ble bygd ut og interiøret ble malt om i en myk hvit tone. Kirken ble gjeninnviet første advent 1937 med medvirkning fra blant annet daværende biskop i Luleå stift, Olof Bergqvist.

Brobygging[rediger | rediger kilde]

Det ble i 1971 bestemt at en tredje bro over Umeälven skulle plasseres i forlengelsenen av Östra Kyrkogatan. Da man begynte å grave for den nye broen inntil kirken fant man et gravfelt. Med hjemmel i loven om kulturminner ble byggingen sommeren 1972 stoppet til man fikk undersøkt området ved en arkeologisk utgraving. De gamle grensene for kirkegården var ukjente og det fantes heller ikke noe gravkart. I utgravingen fant man førti kistegraver med rundt seksti skjeletter. I den siste graven fant man lesbare navneplater som viste at det var landshövding Pehr Adam Strombergs familiegrav. Ingen gravsten ble funnet. Det fantes trolig en gravsten som ble ødelagt i brannen i 1887, samt at alle papirer som beskrev gravenes beliggenhet også ble ødelagt. Etter at beinrestene var blitt undersøkt ble de tilbakelevert til kirken i plastsekker. Kirketjeneren grov ned plastsekkene uten å merke plassen, og døde selv kort tid etterpå.[32]

Den andre restaureringen[rediger | rediger kilde]

Påbygget

Den 20. desember 1979 besluttet menighetsrådet at kirken igjen skulle restaureres. Blant annet utgjorde det gamle elektriske anlegget en fare og dessuten trengte kirken et tilbygg for å huse menighetens virksomhet. Dette tilbygget skapte debatt i og med at Umeå kommune hadde bestemt at kirkens eksteriør ikke skulle endres, og dermed ble restaureringen forsinket. Tvisten ble løst ved at Riksantikvaren godkjente tilbygget med forbehold om at Västerbottens museum skulle være ansvarlig for de arkeologiske utgravingene, da det aktuelle arealet hadde vært gravplass.[33]

Det viste seg at det ikke ble nødvendig å grave så dypt at gravfreden ble forstyrret, men i forbindelse med gravingen oppdaget kirketjeneren de forsvunne plastsekkene med levningene etter Stromberg og hans familie. Disse ble begravd på en veldokumentert plass i skråningen mot Umeälven, og den 31. august 1996 ble det reist et minnesmerke der de nå ligger begravd.[34]

Opprinnelig var hovedinngangen mot nord, men etter ombyggingene brukes i stedet den vestre inngangen, som også er tilpasset bevegelseshemmede. Høyalteret ble flyttet fram, og dermed oppstod en lillkyrka bak alteret. Arkitekt Rolf Bergh var ansvarlig for påbygget og restaureringen. Kunstneren Pär Andersson stod for fargesettingen. Første søndag i advent 1984 ble kirken gjeninnviet med medvirkning av blant annet daværende biskop i Luleå stift, Olaus Brännström.

Den tredje restaureringen[rediger | rediger kilde]

Mellom september 2004 og januar 2006 ble de kobbermalte galvaniserte takplatene byttet til kobber. Det var kun tårnet som hadde kobbertak tidligere. I forbindelse med ommaling av pussen rundt vinduene ble dekormalingen i gotisk stil fra 1896 restaurert.[30] Også råteskader i tårnet ble reparert og fasadetegl som hadde fått frostskader ble byttet ut. Arbeidet skjedde i etapper slik at riksantikvaren kunne følge arbeidet.[35][36]

Kirkebygget[rediger | rediger kilde]

Veggparti.

Kirken er en treskips hallkirke i nygotisk stil med enskips korsarmer. Tårnet er plassert på siden av langskipet, ved den nordre fasaden, dels på grunn av tomtens bæreevne, dels fordi nordfasaden mot Storgatan er hovedfasade. Kirkens utvendige dimensjoner er 41 meter lengde, 25 meter bredde, 21 meter høyde til mønet og 50 meter til spissen av tårnet.[37] Da kirken ble bygd var stilen helt i samsvar med överintendent Helgo Zettervalls «Anvisningar rörande kyrkobyggnader» fra 1887.[19]

I forbindelse med planleggingen av den nye kirken, ble det stilt spørsmål ved bæreevnen på tomta. Byggeplassen var på Umeälvens nordre brink og grunnen bestod av et dypt lag med svært fin sand. Et forslag var å grave bort 20 fot (nesten seks meter) av sanden, legge på et lag med grus og deretter betong i en tykkelse tilpasset kirkens tyngde.[38] Et annet forslag var det som til slutt ble antatt; der man først fjernet matjorden og siden la to lag med 45 cm tykke steinheller av granitt i forband. I tillegg til steinfundamentet er kirken bygd i tegl og murt i kryssforband. En del fasadedetaljer var tenkt utført i sandstein, men av kostnadsgrunner ble det i stedet saltglassert tegl med brun glasur fra Skromberga. Listverk og vindus- og portomramminger er av maskinpresset formtegl fra Minnesberg.[39] Både den maskinpressede formteglen og den saltglasserte teglen hadde spesielle støpeformer etter Lindströms tegninger.[28] Allerede etter et år fikk man problemer med vanninntrenging og frostsprenging i den saltglasserte teglen, og den måtte byttes ut.[30] Også den utsatte teglen på sydfasaden har motstått været dårlig.[40]

Kirkens hvelv og vegger er malt i en myk hvit tone, og korhvelvets arkitektoniske form er forsterket med malerier inspirert av renessansekunstneren Giotto di Bondone. For øvrig er fargene, ifølge kunstneren Yngve Lundström, i «en tidlös skala, byggd på gamla svenska kyrkors brygd av färger». Det midterste korvinduet og rosettvinduet i vestre gavl er dekorert i klare og livlige farger, de øvrige vinduene er dekorert med grisaillemalerier.[41]

Da kirken ble bygd, ble midtgangen valgt bort for å maksimere antall sitteplasser. Ved innvielsen skal det ha vært 1 042 faste benkeplasser og ytterligere et hundretalls plasser kunne ordnes ved hjelp av benker, stoler og taburetter.

Kirken er vernet som kulturminne, siden kulturminneslagen verner alle Svenska kyrkans kirker som er bygd før 1940.[42]

Lillkyrkan[rediger | rediger kilde]

Under restaureringen på begynnelsen av 1980-tallet ble høyalteret flyttet fram og dermed oppstod lillkyrkan bak alteret med plass til 40 personer. Lillkyrkan brukes ved morgenmesser og andre mindre gudstjenester.[43]

Interiør[rediger | rediger kilde]

Alter[rediger | rediger kilde]

Da lillkyrkan ble konstruert i 1984, ved at høyalteret ble flyttet fram, fikk det nye rommet et eget alter i tre. Høyalteret, som er tegnet av Fredrik Olaus Lindström, har en altertavle bestående av ets krusifiks med Kristus, jomfru Maria og Johannes med engler på sidene. I 1984 ble altertavlen restaurert, og den ble malt om og fikk ny forgylling. Det store kirkerommet fikk et alter til i 1989.[44]

Døpealter med døpefont[rediger | rediger kilde]

Hovedorgelet

Døpefonten er av rødbrun polert kalksten fra Gusta i Jämtland, utført etter slottsarkitekt Knut Nordenskjölds tegninger. Døpefonten ble innviet i 1940 og har tekst hentet fra Matteusevangeliet 19:14. På en av søylene i tilknytning til døpefonten henger et relieff av eik, Tre konungars tillbedjan, skåret ut av David Wretling i 1955. Baldakinen ovenfor skulpturen er utført av Gunilla Schildt-Stuart.[44]

Prekestol[rediger | rediger kilde]

Prekestolen med tak er tegnet av Fredrik Olaus Lindström. En ambo kom til i 1984, som en mindre formell prekestol.[44]

Orglene[rediger | rediger kilde]

Det opprinnelige orgelet med 24 stemmer ble bygd i 1895 av Åkerman & Lund Orgelbyggeri i Knivsta. I forbindelse med restaureringen i 1937 ble det bygd om til 35 stemmer. De nåværende orglene, hoved- og kororgelet, ble bygd i 1962 av Grönlunds Orgelbyggeri i Gammelstad. Det store orgelet på bakerste galleri er helmekanisk med 36 stemmer; rørstammen i dets hovedverks fasade er en så kalt spansk trompet. I løpet av 2010 og 2011 ble det bygd et nytt kororgel på det fremste galleriets venstre side, med 18 stemmer i svensk-romantisk stil. Også dette ble bygd av Grönlunds Orgelbyggeri.[45]

Lysbærer[rediger | rediger kilde]

En kuleformet lysbærer, som symboliserer jordkloden, gir besøkende mulighet til å tenne lys. I midten av kula er det et Kristusmonogram.[44]

Tårnklokke[rediger | rediger kilde]

Det opprinnelige tårnuret ble montert i 1895 etter at kirken fikk donert penger til det. Tårnuret måtte trekkes opp hver uke. I 1975 ble dette erstattet med ett helautomatisk tårnur.[44]

Kirkeklokker[rediger | rediger kilde]

Kirken har fortsatt de tre opprinnelige kirkeklokkene fra 1894, som veier henholdsvis 1 002, 513 og 295 kg.[46] Klokkeringningsmaskineriet ble byttet ut i 1937 og i 1973 ble det innkjøpt maskineri for mekanisk åpning av tårnlukene.[44]

Kilder[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Lindholm 1994, s. 51
  2. ^ Eriksson 1975, s. 20
  3. ^ Lindholm 1994, s. 53
  4. ^ Eriksson 1975, s. 48-49
  5. ^ a b Lindholm 1994, s. 57
  6. ^ a b Lindholm 1994, s. 55
  7. ^ a b Eriksson 1975, s. 50
  8. ^ Rosén 1997, s. 78
  9. ^ Lindholm 1994, s. 58
  10. ^ a b Lindholm 1994, s. 59
  11. ^ Eriksson 1975, s. 103
  12. ^ a b Eriksson 1975, s. 104
  13. ^ Lindholm 1994, s. 61
  14. ^ Lindholm 1994, s. 9
  15. ^ «Donationer». Sundsvalls Tidning: 2. 21. januar 1888. Besøkt 4. mai 2014. 
  16. ^ Lindholm 1994, s. 19
  17. ^ Olofsson 1972, s. 174
  18. ^ Eriksson 1975, s. 176
  19. ^ a b Olofsson 1972, s. 614
  20. ^ Lindholm 1994, s. 10
  21. ^ Eriksson 1975, s. 177
  22. ^ Olofsson 1972, s. 175
  23. ^ Eriksson 1975, s. 181
  24. ^ a b Olofsson 1972, s. 616
  25. ^ Olofsson 1972, s. 1
  26. ^ Eriksson 1975, s. 185
  27. ^ Lindholm 1994, s. 14-15
  28. ^ a b Eriksson 1975, s. 186
  29. ^ Eriksson 1975, s. 188
  30. ^ a b c «Utvändigt dekormåleri på Umeå stads kyrka restaureras». Västerbottens museum. 16. november 2004. Besøkt 4. mai 2014. 
  31. ^ Lindholm 1994, s. 68
  32. ^ Rosén 1997, s. 142-145
  33. ^ Lindholm 1994, s. 129
  34. ^ Rosén 1997, s. 145-146
  35. ^ Magnusson, Erika H (7. september 2004). «Renovering pågår». Tidningen Spira. Besøkt 4. mai 2014. 
  36. ^ Andersson, Helena (6. desember 2005). «Taket inte klart innan jul». Tidningen Spira. Besøkt 4. mai 2014. 
  37. ^ Lindholm 1994, s. 33
  38. ^ Lindholm 1994, s. 12, 63
  39. ^ Lindholm 1994, s. 29
  40. ^ Eriksson 1975, s. 187
  41. ^ Lindholm 1994, s. 73
  42. ^ «Är alla kyrkor skyddade?». Riksantikvarieämbetet. Arkivert fra originalen 2. mai 2012. Besøkt 4. mai 2013. 
  43. ^ Lindholm 1994, s. 130
  44. ^ a b c d e f Lindholm 1994, s. 152-160
  45. ^ Lindholm 1994, s. 71-72
  46. ^ Lindholm 1994, s. 23

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Eriksson, Karin (1975), Studier i Umeå stads byggnadshistoria : från 1621 till omkring 1895, Umeå universitets bibliotek, ISBN 91-7174-000-7 
  • Lindholm, Simon (1994), Umeå stads kyrka 100 år : jubileumsskrift, ISBN 91-630-3164-7 
  • Olofsson, Sven Ingemar (1972), Umeå stads historia 1888-1972, Umeå kommunfullmäktige 
  • Rosén, Bo (1997), Pehr Adam Stromberg : omstridd landshövding i Västerbottens län under finska kriget 1808-1809, ISBN 91-971050-9-0 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]