Umajjadene

Umajjad-kalifatet
Banu-Umeya; بنو أمية
	; Riksvåpen
Grunnlagt	661 (Julian)
Oppkalt etter	Umayya ibn Abd Shams
Hovedstad	Damaskus (661-750) Córdoba (750-1031)
Areal	27,6 millioner km²
Befolkning	ca 10 millioner (900-tallet)
Styreform	Monarki
Statsoverhode	Kalif av Det umajjadiske dynastiet
Offisielle språk	Arabisk
Statsreligion	Islam
Eksisterte	661–1123
Valuta	Dinar
	Umajjadene på Commons

Det umajjadiske dynasti (arabisk: الأمويون / بنو أمية. umawiyy; tyrkisk Emevi) var et arabisk kongedynasti fra 600- til 900-tallet e.Kr, som gjorde store erobringer, og som var det første kalifatet som ikke nedstammet direkte fra Muhammed. Umajjad er faktisk navnet på en annen gren av samme stammen som Muhammeds, nemlig Quraish. Det arabiske umajjad-kalifatet var det femte største imperium i historien og det tredje største sammenhengende imperiet. Damaskus var hovedstaden.

Opprinnelse

Ifølge tradisjonen var Umajjad-familien (også kjent som Banu Abd-Shams) og den islamske profeten Muhammed nedstammet fra en felles stamfar, Muhammed nedstammet fra Abd Munaf gjennom hans sønn Hashim, mens umajjadene nedstammet fra Abd Munaf gjennom hans andre sønn, Abd-Shams. Hans sønn var Umajja. De to familiene anses derfor å være fra forskjellige klaner (de av Hashim og Umayya) av samme stamme (som av Quraish). Men sjiahistorikere påpeker at Umajja er en adoptert sønn av Abd Shams, slik at de ikke har noen blodforbindelse med Abd Manaf ibn Qusai. Umajja ble senere forkastet som en adelsfamilie^[1]

Umajjadene og hashimitene var rivaler. Den rivaliseringen var forankret i den innledende motstanden fra Abu Sufyan ibn Harb, barnebarn av Umajja, mot Muhammad og islam. Abu Sufyan forsøkte å utrydde tilhengerne av den nye religionen ved å føre en rekke felttog mot islam. Men etter hvert omfavnet han islam sammen med sin sønn (den framtidige kalif Muawiyah I).

De fleste historikere anser kalif Muawiyah I (661-80) som den andre kalif av Umajjad-dynastiet. Han var den første til å hevde Umajjads rett til å styre på dynastiske prinsipper. Kalif Uthman (644-56) nedstammet også fra Umajja, og i løpet av sin tid som kalif ble han kritisert for å plassere medlemmer av sin familie i høye politiske posisjoner. Siden Uthman aldri fikk en arving, kan han ikke anses som grunnleggeren av det umayyadiske dynastiet.

Kalif Uthman ble myrdet i 656. På dette tidspunktet var Ali, medlem av Hashim-klanen og fetter av Muhammed, blitt kalif. Han møtte snart sterk motstand fra flere fraksjoner og flyttet hovedstaden sin fra Medina til Kufa. Konfliktene, som varte fra 656 til 661, er kjent som «den første fitna». Ali ble først motarbeidet av en allianse ledet av Aisha, enken til Muhammed, og av to sahabaene, Talhah og Al-Zubayr. De to sidene kjempet mot hverandre og i slaget ved Camel i 656, vant Ali en avgjørende seier.

Etter slaget ved Camel anklaget Muawiyah, som var blitt guvernør av Syria, Ali for å ha gitt beskyttelse til Uthmans mordere og krevde at de skulle utleveres. Muawiyah og Ali møttes i slaget ved Siffin i 657. Av årsaker som fortsatt er uklare, ble kampen stoppet før det var noen klar vinner, og de to partene ble enige om å megle sine tvister.

Etter kampen var en stor gruppe av Alis soldater ikke fornøyde med Alis beslutning om å sende tvisten til voldgift og forlot Ali. Denne gruppen ble kjent som kharijitene (de som forlater).

Kharijitene ble senere nedkjempet av Ali i slaget om Naharwan. Sekten overlevde imidlertid nederlaget, og et medlem sto bak mordet på Ali år 661. Muawiyah reiste til Kufa der han overtalte en rekke av Alis støttespillere til å velge han som kalif i stedet for Alis sønn, Hasan. Muawiyah flyttet hovedstaden i kalifatet til Damaskus.

Umajjad-kalifatets historie

Sufyanider

Muawiyahs personlige dynasti, sufyanidene (etterkommere av Abu Sufyan), varte fra 661 til 684. Kaliftiden til Muawiyah I var preget av intern ro og sikkerhet og ytre ekspansjon. I kalif Muawiyahs tid var det bare ett stort opprør. Det ble ledet av Hujr ibn Adi i Kufa. Hujr ibn Adi støttet Alis etterkommere som arvinger til kalifatet, men hans bevegelse ble stoppet av guvernøren i Irak, Ziyad ibn Abi Sufyan.

Samtidig førte han krig mot Østromerriket. I løpet av hans kalifat ble Rhodos og Kreta okkupert, og Konstantinopel ble angrepet flere ganger. Muawiyah ekspanderte også i Nord-Afrika (grunnlaget for Kairouan) og i Sentral-Asia (erobringen av Kabul, Bukhara og Samarkand).

Genealogi Banu Umayyah

Umayyah
pendiri Bani Umayyah

Harb

Abu al-'Ash

Abu Sufyan
kepala suku Mekkah

Affan

al-Hakam

Yazid
(Gub. Siria th. 639

1. MUAWIYAH I
(k. 661-680)

Ummu Habibah

UTSMAN

4. MARWAN I
(k. 684-685)

2. YAZID I
(k. 680-683)

3. MUAWIYAH II
(k. 683-684)

Muhammad

5. Abd al-Malik
(k. 685-705)

Abdul-Aziz
Gub. Mesir

14. MARWAN II
(k. 744-750)

6. AL-WALID I
(k. 705-715)

7. SULAIMAN
(k. 715-717)

9. YAZID II
(k.720-724)

10. HISYAM
(k. 724-743)

8. UMAR II
(k. 717-720)

12. YAZID III
(k. 744)

13. IBRAHIM
(k. 744)

11. AL-WALID II
(k. 743-744)

Muawiyah

Abd ar-Rahman I
Emir di Kordoba

^[2]

Ledere

Politisk

Umayyad-kalifatet i Damaskus

Muawiyah I ibn Abi Sufyan, 661–680
Yazid I ibn Muawiyah, 680–683
Muawiyah II ibn Yazid, 683–684
Marwan I ibn al-Ḥakam, 684–685
Abd al-Malik ibn Marwan, 685–705
al-Walid I ibn Abd al-Malik, 705–715
Suleiman ibn Abd al-Malik, 715–717
Umar ibn Abd al-Aziz, 717–720
Yazid II ibn Abd al-Malik, 720–724
Hisham ibn Abd al-Malik, 724–743
al-Walid II ibn Yazid II, 743–744
Yazid III ibn al-Walid, 744
Ibrahim ibn al-Walid, 744
Marwan II ibn Muhammad (hersket fra Harran i Jazira) 744–750

Umayyad-emirene av Córdoba

Abd ar-Rahman I, 756–788
Hisham I, 788–796
al-Hakam I, 796–822
Abd ar-Rahman II, 822–852
Muhammad I of Córdoba, 852-886
Al-Mundhir, 886 – 888
Abdallah ibn Muhammad, 888–912
Abd ar-Rahman III, 912–929

Umayyad-kalifatet av Córdoba

Abd ar-Rahman III, as caliph, 929–961
Al-Hakam II, 961–976
Hisham II, 976–1008
Mohammed II, 1008–1009
Suleiman, 1009–1010
Hisham II, restored, 1010–1012
Suleiman, restored, 1012–1017
Abd ar-Rahman IV, 1021–1022
Abd ar-Rahman V, 1022–1023
Muhammad III, 1023–1024
Hisham III, 1027–1031

Religiøse

Umayyad Sahaba

Umayyad Taba'een

Konsekvenser

Metoder for internasjonal handel spredte seg gjennom Umajjadenes rike til særlig italienske forretningsfolk. Terminologi fra arabisk, arameisk og persisk ble også overtatt, for eksempel ord som douane (toll), arsenal, tariff og risiko. Fra 600-tallet utviklet araberne internasjonal handel over og lange avstander i et omfang som ikke var kjent tidligere. Både pilegrimsreiser til Mekka og islamsk teologi stimulerte internasjonal handel.^[3]

Referanser

^ «Muslim Congress». Arkivert fra originalen 22. juni 2008. Besøkt 30. juni 2008.
^ HODGSON, Marshall G.S.; THE VENTURE OF ISLAM, Iman dan Sejarah dalam Peradaban Dunia; Jilid Pertama: Masa Klasik Islam; Buku Pertama: Lahirnya Sebuah Tatanan Baru. Jakarta: PARAMADINA, 1999. ISBN 979-8321-32-4
^ Lieber, A. E. (1968). Eastern business practices and medieval European commerce. The Economic History Review, 21(2), 230-243.

Litteratur

Previté-Orton, C. W (1971). The Shorter Cambridge Medieval History. Cambridge: Cambridge University Press.

[wiki-1] «Muslim Congress». Arkivert fra originalen 22. juni 2008. Besøkt 30. juni 2008.

[Venture1-2] HODGSON, Marshall G.S.; THE VENTURE OF ISLAM, Iman dan Sejarah dalam Peradaban Dunia; Jilid Pertama: Masa Klasik Islam; Buku Pertama: Lahirnya Sebuah Tatanan Baru. Jakarta: PARAMADINA, 1999. ISBN 979-8321-32-4

[3] Lieber, A. E. (1968). Eastern business practices and medieval European commerce. The Economic History Review, 21(2), 230-243.

[1]

[2]

[3]