Den første fitna

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
الفتنة الأولى
Al-Fitnat al-ʾAwilī
Konflikt: De islamske borgerkriger
First Fitna map.png
Områder kontrollert av ʿAlī (grønt), Muʿāwiyah (rødt) og ʿAmr ibn al-ʿĀṣ (blått).
Dato 656 - 661 AD / 35 - 40 AH
Sted Den arabiske halvøy, Irak, Syria, Egypt
Resultat Opprøret vellykket; fredsavtale undertegnes; Muʿāwiyah blir Umayyadekalifatets første kalif.
Stridende parter
Rashidun-kalifatet
ʿAmr ibn al-ʿĀṣ[1]
Kharijitter[2]
ʿĀʾiša bint Abī Bakr
Muʿāwiyah ibn ʾAbī Sufyān
ʿAmr ibn al-ʿĀṣ
Andre opprørere
Kharijitter
Kommandanter og ledere
ʿAlī ibn Abī Ṭālib
Malik al-Aštar
ʿĀʾiša bint Abī Bakr
Ṭalḥa ibn ʿUbayd Allāh
Az-Zubayr ibn al-ʿAwwām
Muʿāwiyah ibn ʾAbī Sufyān
ʿAmr ibn al-ʿĀṣ

Den første fitna (arabisk: الفتنة الأولى DIN: Al-Fitnat al-ʾAwilī, også kjent som fitnaen rundt ʿUṯmāns død (فتنة مقتل عثمان; Fitnat Maqtal ʿUṯmān) og den store fitna (الفتنة الكبرى; al-Fitnat al-Kubrā), den første islamske borgerkrig, var den første omfattende borgerkrigen i et islamske kalifatet. Som navnet tilsier hadde den sitt utgangspunkt i den forrige kalifen ʿUṯmān ibn ʿAffāns død.

Fitnaen begynte som en rekke opprør utkjempet mot sunnimuslimenes fjerde og siste "rettledede" kalif og sjiittenes første imam, ʿAlī ibn Abī Ṭālib, som hadde sitt utgangspunkt i det kontroversielle mordet på hans forgjenger ʿUṯmān. Krigen kom til å vare hele ʿAlīs regjeringstid, og endte med Muʿāwiyah ibn ʾAbī Sufyāns maktovertagelse og opprettelsen av Umayyadekalifatet og den følgende fredsavtalen mellom ham og ʿAlīs sønn al-Ḥasan.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Den tredje islamske kalifen, ʿUṯmān ibn ʿAffān, som hadde hersket siden 644, ble beleiret i sitt eget hjem av opprørere, og i juli 656 ble han myrdet. Den viktigste årsaken til at folket hadde blitt misfornøyde med ʿUṯmān var at han hadde utnevnt familiemedlemmer som guvernører i viktige provinser i riket. Folket valgte så ʿAlī ibn Abī Ṭālib som den fjerde kalifen.

Kamelslaget[rediger | rediger kilde]

ʿAlī møtte først motstand fra en fraksjon ledet av Ṭalḥa ibn ʿUbayd Allāh, az-Zubayr ibn al-ʿAwwām og ʿĀʾiša bint Abī Bakr, Profeten Muḥammads kone. Disse samlet seg først i Mekka og flyttet seg så til al-Baṣrah for å samle de nødvendige styrker og ressurser for å mobilisere folket i det som i dag er Irak. Både opprørerne og kalifates styrker slo leir nær al-Baṣrah, og under forhandlingene mellom dem førte opphetede ordvekslinger og protester til at man tydde til vold, og på begge sider ble folk drept. Da ʿAlī spurte sine motstandere om å sverge troskap til ham, nektet de. Til slutt møttes de to partene i kamelslaget i 656, hvor ʿAlī beseiret sine motstandere.

Slaget ved Ṣiffīn[rediger | rediger kilde]

Senere ble ʿAlī utfordret av Muʿāwiyah ibn ʾAbī Sufyān, som var Levantens guvernør og ʿUṯmāns fetter, og som nektet å underkaste seg ʿAlī og oppfordret til hevn for ʿUṯmān. ʿAlī innledet forhandlinger med håp om å få tilbake hans troskap, men Muʿāwiyah insisterte på at Levanten skulle bli selvstyrt under hans styre. Deretter mobiliserte han sine levantinske støttespillere og nektet å underkaste seg ʿAlī med begrunnelsen at han ikke hadde deltatt i valget av ham som kalif. De to hærene slo leir nær Ṣiffīn i Syria for mer enn ett hundre dager, hvorav forhandlinger opptok mesteparten av tida. Selv om ʿAlī flere ganger sendte brev til Muʿāwiyah, klarta han ikke å overtale ham til å gi seg eller å anerkjenne ʿAlī som kalif. Trefninger mellom de to sidene førte til slaget ved Ṣiffīn i 657. Etter en uke med kamper ble det utkjempet et voldelig slag kjent som "ropsnatta," hvor Muʿāwiyahs hær var nær ved å bli beseira da ʿAmr ibn al-ʿĀṣ rådet ham til å få sine soldater til å binde muṣḥaf (tynne pergamentbiter med vers fra Qur'anen på seg) på deres spydspisser for å skape uenighet og forvirring i ʿAlīs armé. Likevel endte ʿAlī opp som slagets seierherre. Dette skal ha vært det første slaget ʿAlīs sønn al-ʿAbbās tok del i.

Voldgift[rediger | rediger kilde]

Til slutt ble de to sidene enige om å avgjøre striden om hvem som skulle være kalif med voldgift. At ʿAlī gikk med på dette skyldtes i stor grad at den største delen av hæren hans nektet å sloss. Hvorvidt det var ʿAlī eller kufanerne som skulle bli representert førte til enda en splittelse blant ʿAlīs soldater. Ašʿaṯ ibn Qays og noen fler nektet å godta ʿAlīs nominerte, ʿAbd Allāh ibn ʿAbbās og Malik al-Aštar, og insisterte heller på Abū Mūsā al-Ašʿarī, som ʿAlī satte seg imot siden han tidligere hadde hindret folk i å støtte ham. Til slutt var ʿAlī nødt til å godta Abū Mūsā.

Slaget ved Nahrawān[rediger | rediger kilde]

Kharijittene, som først hadde tvunget ʿAlī til å godta Abū Mūsā som dommer ble forvirret da Abū Mūsā ble lurt av ʿAmr ibn al-ʿĀṣ, som nå støttet Muʿāwiyah. Da kharijittene så at voldgiften ikke hadde blitt til deres fordel, gjorde de opprør mot ʿAlī siden ʿAlī hadde gitt etter for deres eget krav om voldgift. Opprøret ble blodig da de begynte å drepe ʿAlīs støttespillere, og da de drepte den gravide kona til en av hans tilhengere og kuttet opp magen hennes for å drepe det ufødte barnet. ʿAlī var ikke villig til å inngå kompromisser med dem, og han beseiret dem i slaget ved Nahrawān i 659.

ʿAlīs død[rediger | rediger kilde]

Før slaget ved Nahrawān hadde ʿAlī forberedt seg på å angripe Muʿāwiyah, men etter slaget ble denne ekspedisjonen avlyst. Muʿāwiyahs armé invaderte og okkuperte så flere byer, noe ʿAlīs guvernører ikke kunne stoppe siden de ikke hadde folket på sin side. Muʿāwiyah inntok Egypt, Jemen og andre områder, slik at Kufa til slutt var det ene området ʿAlī satt igjen med.

Den nittende ramadan 40 AH (661), da ʿAlī ba i moskéen i Kufa, ble han myrdet av kharijitten ʿAbd ar-Raḥman ibn Mulǧam med et forgiftet sverd. ʿAlī levde såret to dager før han døde den tjueførste ramadhan. Etter hans død var kufamuslimene enstemte i deres støtte til hans sønn al-Ḥasan. Likevel gikk Muʿāwiyah seirende ut av striden, da han opprettet sitt eget kalifat etter ʿAlīs død.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Støttet først ʿAlī, og deretter Muʿāwiyah.
  2. ^ Kharijittene var en fraksjon av ʿAlīs støttespillere som brøt ut og siden motsatte seg begge parter.