Yazīd I

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Yazīd ibn Mu‘āwiya ibn Abī Sufyān (arabisk: يزيد بن معاوية بن أبي سفيان; født 645 AD/25 AH, død 683/64) var den andre kalifen av Ummayadekalifatet og den første kalifen utenfor Muḥammads familie som arvet stillingen fra sin far. Yazīd hersket i tre år, fra 680 til 683. Mange muslimer fordømmer Yazīds styre som omstridt og urettferdig, mens andre, som for det meste bor i dagens Saudi-Arabia, Pakistan og Egypt, med stor motstand mot sjiittisk tro, holder fast på at Yazīd var rettferdig, edel, religiøs og en administrativt effektiv hersker og at hans far Muʿāwiyah hadde god grunn da han nominerte Yazīd som kalif. Yazīd ble bekreftet i stillingen av et valg, og ikke direkte utnevnt av faren.

Muslimer fordømmer også Yazid for å ha angrepet byen Medina hvor over 10 000 muslimer ble drept og muslimske kvinner ble voldtatt. I tillegg blir han fordømt for å ha beleiret byen Mekka ved hjelp av sin kommandør Ibn Numayr som gav sine soldater ordre om å katapultere Kabaen med ildkuler.


Forgjenger:
 Muʿāwiyah I 
Umayyad Flag.svg
Umayyadekalif

(680683)
Etterfølger:
 Muʿāwiyah II