Folkeavstemningen i Tyrkia 2017
| Folkeavstemningen i Tyrkia 2017 | ||||||||||||||||||||||||||||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
Opprettelse av presidentstyre.
| ||||||||||||||||||||||||||||||||
| - | ||||||||||||||||||||||||||||||||
Folkeavstemningen i Tyrkia 2017 ble avholdt 16. april 2017. Avstemningen gjaldt forslag om endringer av Tyrkias grunnlov, slik at vesentlig makt overføres fra Tyrkias store nasjonalforsamling til presidenten. Forslaget innebar innføringen av et presidentstyre. Forslagene var på forhånd vedtatt i parlamentet med ¾ flertall.
De uoffisielle resultatene viste en knapp seier for ja-siden, med 51,41 % av stemmene.[1] Valgdeltakelsen ble målt til ca. 85 %. Det var nei-flertall i store byer som Istanbul, Ankara og Ismir.[2][3]
Blant tyrkiske statsborgere som deltok i avstemningen i Tyskland, Østerrike, Belgia, Nederland, Danmark og Sverige, var det flertall for endringen. Derimot var det blant tyrkiske velgere i Storbritannia og Spania flertall mot grunnlovsendringene.[3]
Veneziakommisjonen hadde på forhånd kritisert forslagene, blant annet for å være i strid med maktfordelingsprinsippet, og at valget foregikk mens landet var i unntakstilstand.[4] OSSE kritiserte valget etter at det var gjennomført, blant annet fordi partene ikke hadde fått like vilkår i valgkampen, at velgerne ikke hadde mottatt objektiv informasjon og at viktige deltakere i samfunnsdebatten satt fengslet under valget.[5]
Forslagene (utvalg)[rediger | rediger kilde]
Tyrkias grunnlov har vært endret 20 ganger siden den ble vedtatt i 1982. Endringene har berørt 110 av grunnlovens 177 artikler. Folkeavstemningen i 2017 gjaldt 18 endringsforslag.[4][3]
Artikkel 7 - Presidentens tilknytning til partipolitikken[rediger | rediger kilde]
Gjeldende grunnlov tillot ikke at presidenten var tilknyttet et politisk parti. Dette ble foreslått endret, slik at presidenten kunne være leder av partiet.[6]
Det hadde vært uttrykt bekymring for at endringen kunne føre til en ettpartistat. Det ble pekt på at partilederne allerede valgte hvilke kandidater som skulle representere partiene i valgene til parlamentet. Dette kunne bli presidentens oppgave, dersom man velger en partileder til president. Dersom presidenten til og med kommer fra et parti som har flertallet i parlamentet, kunne han dermed kontrollere både parlamentet og den utøvende makt.[6]
Artikkel 8 - Presidenten blir regjeringssjef[rediger | rediger kilde]
Bestemmelsen ville gjøre presidenten til regjeringssjef, slik at statsministerstillingen utgår. Presidenten ville også få en begrenset, lovgivende makt ved at han kunne utstede dekreter. Dekretene ville ha rang under lovene.[6]
Artikkel 9 - Riksrett[rediger | rediger kilde]
Forslaget inneholdt nye regler for riksrett. Reglene ble kritisert som vanskelige å ta i bruk. I forlengelsen av dette ble det understreket at riksretten var viktigere enn noen gang, når presidenten etter forslaget fikk større makt enn tidligere.[6]
Ifølge forslaget var det krevet alminnelig flertall for å innlede en sak, og tre firedeler for å etablere en undersøkelseskommisjon. Dersom kommisjonen vedtar å sende saken til Høyesterett, kreves to tredelers flertall i domstolen for å avsette presidenten.[6]
Artikkel 10 - Visepresidenter[rediger | rediger kilde]
Bestemmelsen skulle innebære at presidenten kunne utnevne en eller flere visepresidenter uten noen restriksjoner. Visepresidentene som ikke er valgt av folket, ville være presidentens stedfortredere med all hans kompetanse, i hans fravær ved sykdom eller død.
Artikkel 11 - Oppløsningsrett[rediger | rediger kilde]
Forslaget ga presidenten vesentlig innflytelse over den lovgivende makt. Presidenten fikk rett til å oppløse parlamentet, uten begrunnelse. Presidentvalget og parlamentsvalget ville riktignok bli avholdt samtidig, slik at en oppløsning også kan få følger for presidenten. Parlamentet kunne etter forslagt selv utlyse nyvalg, med tre firedeles flertall.[6]
Artikkel 14 - Utnevnelse av dommere[rediger | rediger kilde]
Presidenten ville etter forslaget få økt makt over dommere og statsadvokater. Presidenten ville gjennom grunnlovens system få en stor innvirkning på utnevnelse av dommere. En direkte og full kontroll over domstolene, ville forslaget ikke gi presidenten.[6]
Resultater[rediger | rediger kilde]
Tyrkia[rediger | rediger kilde]
De uoffisielle resultatene viste en knapp seier for ja-siden, med 51,41 % av stemmene.[7] Valgutfallet viste en tydelig seier til provinsene. I Sentral-Anatolia eller i de sterkt islamsk pregede utkantene, som for eksempel hjemprovinsen til Erdoğan, Rize ved Svartehavet, fantes et flertall på 75 til 80 prosent for endring av grunnloven. Det var derimot nei-flertall i store byer som Istanbul, Ankara og Ismir.[8][3]Dette skjedde på tross av at Erdogans parti AKP har stått sterkt i disse byene. I provinsen Diayabakir var nei-stemmene 68 prosent. Her bor mange regjeringskritiske kurdere.[3]
Etter kuppforsøket i 2016 og den følgende unntakstilstanden, ble en rekke kurdere fordrevet eller fengslet. Disse måtte for å kunne velge, reise tilbake til sine hjemsteder, som imidlertid ikke var mulig.[3]
Velgere i utlandet[rediger | rediger kilde]
Blant tyrkiske statsborgere som deltok i avstemningen i Tyskland, Østerrike, Belgia, Nederland, Danmark og Sverige, var det flertall for endringen. Derimot var det blant tyrkiske velgere i Storbritannia og Spania, et flertall mot grunnlovsendringene.[3]
| Andelen ja-stemmer blant tyrkiske utenlandsvelgere, i de respektive land.[9] | |||||||||||||||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
| 75%
|
73,2%
|
71%
|
64,8%
|
63%
|
41,8%
|
38%
|
20,3%
|
16,2%
|
12,5%
| ||||||||||
| Belgia | Østerrike | Nederland | Frankrike | Tyskland | Australia | Sveits | Storbritannia | USA | Tsjekkia | ||||||||||
Veneziakommisjonen[rediger | rediger kilde]
Veneziakommisjonen hadde kritisert og uttrykt bekymring over forslagene.[4] Kommisjonen pekte blant annet på de punkter[6] som Demir Seyrek hadde pekt på. Det foreslåtte presidentstyret ville være i dårlig samsvar med maktfordelingsprinsippet, i amerikansk terminologi kalt checks and balances.[10] Videre pekte kommisjonen på det problematiske i at forslagene til endring i konstitusjonen, ble fremmet på et tidspunkt da enkelte av opposisjonens ledere satt fengslet. Kommisjonen var heller ikke tilfreds med at forslagene ble fremmet i en periode da Tyrkia styres ved unntakstilstand.[4] Unntakstilstanden i Tyrkia ble etablert etter et kuppforsøk i juli 2016.[4]
OSSE[rediger | rediger kilde]
OSSE avga en rapport over valget samme dag som det ble avholdt. Organisasjonen konkluderte blant annet med at partene i valget ikke hadde hatt likeverdige vilkår under valgkampen, idet ja-siden fikk bedre vilkår enn nei-siden. Velgerne fikk ikke tilgang til objektiv informasjon om forslagenes innhold. Utestengningen og interneringen av tusenvis av mennesker innebar brudd på fundamentale menneskerettigheter og hadde en negativ effekt på valget, hevdet OSSE.[5][11]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ «Türkiye Geneli Canlı Referandum Sonuçları - İllere Göre Evet Hayır Oy Oranları». referandum.ntv.com.tr. Arkivert fra originalen 16. april 2017. Besøkt 17. april 2017.
- ^ «Türkiye Geneli 2017 Canlı Referandum Seçim Sonuçları». CNN Türk (tyrkisk). Arkivert fra originalen 9. april 2017. Besøkt 16. april 2017.
- ^ a b c d e f g GmbH, Frankfurter Allgemeine Zeitung (17. april 2017). «Türkei: Ein schmaler Sieg Erdogans - mithilfe der Provinz». FAZ.NET. Besøkt 17. april 2017.
- ^ a b c d e «Venice Commission :: Council of Europe». www.venice.coe.int (engelsk). Besøkt 19. mars 2017. «20. The parliamentary procedure of adoption of the constitutional amendments has presented some peculiarities and suffered from certain problems which raise concern.»
- ^ a b «Lack of equal opportunities, one-sided media coverage and limitations on fundamental freedoms created unlevel playing field in Turkey’s constitutional referendum, international observers say | OSCE». www.osce.org (engelsk). 17.04.2017. Besøkt 17. april 2017. «The 16 April constitutional referendum took place on an unlevel playing field and the two sides of the campaign did not have equal opportunities. Voters were not provided with impartial information about key aspects of the reform, and civil society organizations were not able to participate. Under the state of emergency put in place after the July 2016 failed coup attempt, fundamental freedoms essential to a genuinely democratic process were curtailed. The dismissal or detention of thousands of citizens negatively affected the political environment. One side’s dominance in the coverage and restrictions on the media reduced voters’ access to a plurality of views. While the technical aspects of the referendum were well administered and referendum day proceeded in an orderly manner, late changes in counting procedures removed an important safeguard and were contested by the opposition.»
- ^ a b c d e f g h Dr. Demir Murat Seyrek (13. mars 2017). «Turkish constitutional referendum: TRexit from parliamentary democracy?». euronews. Besøkt 17. mars 2017.
- ^ «Türkiye Geneli Canlı Referandum Sonuçları - İllere Göre Evet Hayır Oy Oranları». referandum.ntv.com.tr. Arkivert fra originalen 16. april 2017. Besøkt 17. april 2017.
- ^ «Türkiye Geneli 2017 Canlı Referandum Seçim Sonuçları». CNN Türk (tyrkisk). Arkivert fra originalen 9. april 2017. Besøkt 16. april 2017.
- ^ «Türken in Österreich stimmen klar für Verfassungsänderung». Die Presse (tysk). Besøkt 17. april 2017.
- ^ «Checks and Balances». www.americanet.de. Arkivert fra originalen 22. april 2017. Besøkt 20. mars 2017.
- ^ NRK. «– Folkeavstemming i strid med internasjonal standard». NRK (norsk). Besøkt 17. april 2017.