Malthe Conrad Bruun
Malthe Conrad Bruun | |||
---|---|---|---|
Født | Malthe Conrad Bruun 12. aug. 1775[1][2][3][4] Thisted | ||
Død | 14. des. 1826[1][2][3][4] (51 år) Paris | ||
Beskjeftigelse | Forfatter, journalist og geograf | ||
Utdannet ved | Københavns Universitet | ||
Søsken | Peter Urban Bruun (familierelasjon: yngre bror) | ||
Barn | Victor Adolphe Malte-Brun | ||
Nasjonalitet | Dansk-fransk | ||
Gravlagt | Cimetière du Montparnasse | ||
Medlem av | Société de géographie (1821–) | ||
Malthe Conrad Bruun (født 12. august 1775, død 14. desember 1826; internasjonalt kjent under sitt franske navn Conrad Malte-Brun) var en dansk-fransk dikter, publisist, journalist og geograf.
Barndom og studietid
[rediger | rediger kilde]Malthe Conrad Bruun ble født i Thisted som sønn av justisråd, amtsforvalter og herregårdseier Adolf Christian Bruun og Anne Christine Lange født von Hoff. Som halvvoksen gutt ble Malthe Conrad Bruun spurt hva han skulle bli til når han ble voksen og han skal ha svart moren: «Jeg vil haabe, jeg en Gang kommer til at staa ved Heibergs Side!»
Etter at han 1790 var blitt privat dimittert og «innkalt» til artium, begynte han å studere teologi. Han ble etter hvert påvirket av rasjonalisten Otto Horrebow og oppga studiet.
Bladutgiver
[rediger | rediger kilde]Allerede før han hadde fylt 20 år begynte han å utgi et lite ukeblad kalt Vækkeren (1794). Her fremsatte han Rousseaus anskuelser om likhet og brorskap. Men bladet kom ikke lenger enn til de første 3 numre før det ble anlagt sak mot forleggeren, da tidsskriftet ble utgitt anonymt. De eldre liberale publisistene P.A. Heiberg og Knud Lyne Rahbek var noe betenkt ved å se denne 19-årige yngling tumle så flott med de idéene som de mente med sindighet og kløkt burde fremsettes for publikum. Bruun kom med små stikk til dem i sin satire Oprørssnuserne (1795).
Men forholdet til Rahbek ble etter hvert det beste; derimot kom det aldri til vennskap mellom Bruun og Heiberg. En gang i begynnelsen av 1796 kom det i anledning ae besættelsen av en hovedrolle i en tragedie til et skandaløst opptrinn mellom dem. Bruun kalte sin politiske meningsfelle for «en Løgner»; Heiberg svor at han ville saksøke Bruun for dette. Denne såkalte «Dyvekefejden» ble bilagt av begges venner; forsoningen ble feiret med middagsgilder; men til Heibergs ble Bruun ikke innbudt.
Bruun var også virksom som politisk visedikter. Han skrev blant annet Aristokratisk Selskabssang og Engelsk Ministervise.
Satirikeren
[rediger | rediger kilde]Men også som journalist fortsatte han sin virksomhet. I tillegg til et flyveblad Om Trykkefrihedens Rettigheder (1795), hvor han beklager seg over den motsigelsen som finnes mellom Christian Colbjørnsens liberale pressereskript av 1790 og vedkommende § i Danske Lov, gir han ut 10 numre av et lite ukeblad kalt Patrioten på vårparten i 1795. Bruuns påfølgende skrift, samfunnssatiren Jerusalems Skomagers Rejse til Maanen (1795–1796), av samme art som Ludvig Holbergs Nils Klims reise til den underjordiske verden, pådro forfatteren en generalfiskalsak da navnene Adina (Dania) og Anifah (Hafnia) var lett gjennomskuelige.
«Aristokraternes Katekismus» og første landflyktighet
[rediger | rediger kilde]Ikke så heldig var han med Aristokraternes Katekismus (1796), hvor biskop Nicolai Edinger Balle opptrådte som angiver for det danske kancelli. Bruun fikk ordre om å møte for retten. Ettersom andre forfattere hadde blitt domfelt for samme tiltale og bl.annet Heiberg blitt landsforvist, ville han komme seg bort. Han slo seg ned en kort periode på Hven.
Nasjonaldikter
[rediger | rediger kilde]Men i lengden kjedet han seg på den lille øya og var på utkikk etter en anledning til å forlate den. Muligheten kom etter at han hadde forfattet en ode ved Andreas Peter Bernstorffs død i 1797; den fant gjenklang i danske hjerter; Bruun benyttet denne stemningen til å be regjeringen om tilgivelse og han fikk den på den betingelse «at han for Fremtiden vilde gjøre bedre Brug af sine Evner».
Hjemkommen til hovedstaden og hyllet som nasjonaldikter følte Bruun seg igjen inspirert til sang da beskjeden om Steen Andersen Billes seier ved Tripoli nådde Danmark. Også denne Ode vakte oppmerksomhet.
Kritikk av Trykkefrihetsreskriptet av 1790
[rediger | rediger kilde]Bruun kunne imidlertid ikke holde seg rolig. I anledning av at assessor Peter Collett var blitt avskjediget ga Bruun ut 3 småskrifter: Tria juncta in uno. I det ene erklærte han at den regjering som benytter makt for å undertrykke andres tanker, handler mot Guds innretning og oppfordrer til oppstand; «thi når tanken ikke længere er fri, når en regering ikke længere vil høre grunde, så bør man bruge Kugler og Dolke». I det andre skriftet, En besynderlig Trykkefrihedslov i Abessinien, hånet han motsigelsen mellom Trykkefrihetsreskriptet av 1790 og regjeringens opptreden mot de liberale publisistene. '
For disse to småskriftene ble det anlagt sak mot Bruun igjen. Han flyktet til Hven og derfra til Sverige, men ble snart utvist derfra. I Danmark ble Trykkefrihetsforordningen av 1799 vedtatt som reelt innførte en streng sensur. På slutten av 1800 falt dommen i Bruuns sak; den lød på «Forvisning fra Kongens Riger og Lande». Men da var Bruun allerede langt borte.
Eksil i Paris og Frankrikes ledende geograf
[rediger | rediger kilde]Bruun tok opphold i Paris. Under navnet Malte-Brun virket Malthe Conrad Bruun i Paris særlig som geografisk forfatter og var i 1821 en av stifterne av det geografiske Selskab i Paris og deretter dets hovedsekretær. I Frankrike ble han ansett som Europas beste geograf.
- Skrifter – utvalg
- Géographie mathématique, physique et politique de toutes les parties du monde (16 Bind, 1803–1807, sammen med flere)
- Annales des voyages (24 Bind, 1808–1815)
- Nouvelles annales des voyages (30 Bind, 1819–1826)
- Précis de la géographie universelle (8 Bind, 1810–1829)
- Tableau historique et physique de la Pologne (1807).
- Le Spectateur, 1814–1815.
Flere av hans avhandlinger ble etter hans død samlet og utgitt av M.J. Nachet: Mélanges scientifiques et littéraires de Malte-Brun 1828.
Bruun søkte danske myndigheter om å få forvisningsdommen opphevet og den ble hevet 18. januar 1826.
Enkelte av hans gamle venner, som Jacob Peter Mynster, gledet seg ved tanken om å gjense han i fedrelandet. Men allerede 14. desember samme år døde Bruun i Paris.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Conrad Malte-Brun, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Conrad-Malte-Brun, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b annuaire prosopographique: la France savante, oppført som BRUN Conrad dit MALTE-BRUN Malthe, CTHS person-ID 2388, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Konrad Malte-Brun, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id malte-brun-konrad, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Social Networks and Archival Context, oppført som Conrad Malte-Brun, SNAC Ark-ID w64q87jd, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
Kilder
[rediger | rediger kilde]- Johan Bang, Martin Salmonsen & Christian Borberg (red.), Frihedens sag er en borgerlig sag – Kampen om de borgerlige rettigheder 1770-1807, Dansklærerforeningen/Skov, 1984. ISBN 87-587-0072-2.
- Torben Nielsen, Flugten over Øresund i: Fund og Forskning, 8. bind (1961) på tidsskrift.dk[død lenke]
- Malte Konrad Bruun, Alfred Ipsen (red.), Aristokraternes Katekismus og andre skrifter, P. Hauberg & Comp. og Jul. Gjellerup, (1888), København.
- Per Stig Møller, Malte-Bruns litterære kritik og dens plads i transformationsprocessen mellem klassicisme og romantik i fransk litteraturhistorie 1800-1826, Munksgaard, 1973. ISBN 87-16-01308-5.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- Dansk Biografisk Lexikon, bind III
- Aristokraternes Katekismus i digitalisert form på Arkiv for Dansk Litteraturs hjemmeside
- Noen av Bruuns geografiske verker finnes scannet inn på Google Books
- Fr. Birket-Smith, Malte Konrad Bruun – En biografisk Skildring (1871) finnes digitalt via Internet Archive
- Diktet Menneske-Adel på wikisource.org
Dansk biografisk leksikon: Denne artikkelen stammer hovedsakelig fra Dansk biografisk leksikon 1. utgave (1887–1905). |