Trobadordikting

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Trobador)
Hopp til: navigasjon, søk
Vilhelm IX av Akvitania (1071–1126) er den tidligste trobador som det finnes bevarte dikt og sanger etter.

Trobadordikting er en gammeloksitansk skalde- og sangdikttradisjon som blomstret i sydfranske områder i høymiddelalderen (1100–1350), og som danner utgangspunktet for lignende tradisjoner i andre europeiske land, eksempelvis nordfransk trouvèredikting og tysk minnesang.

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Det oksitanske ordet trobar betyr å finne opp, senere mer spesifikt i betydningen å skrive dikt og komponere sanger. I det oksitanske språkområdet ble mannlige utøvere av denne dikteformen kalt trobador, de kvinnelige ble kalt trobairitz. Det nordfranske ordet som tilsvarer trobar er trover, og noe etter trobardiktningen blomstret en tilsvarende tradisjon i områdene nord for Loire som kalles trouvèredikting og som ble skrevet på languedoilsk språk.[1]

I det nordfranske språkområdet ble trobador oversatt til troubadour og i Skandinavia til trubadur, der begrepet dels fikk et nytt innhold.

Forhistorie[rediger | rediger kilde]

Vilhelm IX av Akvitania (1071–1127) regnes som den eldste trobador det finnes bevarte verk av. Allerede i disse tidlige diktene fra slutten av 1000-tallet framstår trobadortekstene som språklig, formalt og innholdsmessig forbausende høyt utviklet, uten at det finnes bevarte forløpere i andre romanske språk. Det antas likevel at Vilhelm sto i en lang tradisjon. Eble II av Ventadorn skal ha vært Vilhelms forgjenger, men ingen ting av Eble er bevart.

Orderic Vitalis bemerker at Vilhelm komponerte sanger om sine erfaringer fra korstoget i 1101, noe som kan være den første samtidige referansen til trobadorenes lyrikk. Orderic gav også det som kan være den første beskrivelsen av en trobadors forestilling, et øyenvitnes beretning av en av Vilhelm IX's framføringer:

Picauensis uero dux … miserias captiuitatis suae … coram regibus et magnatis atque Christianis coetibus multotiens retulit rythmicis uersibus cum facetis modulationibus. (X.21)
Den Poitevinske hertug … hans lidelser i fangenskap … foran konger, fyrster og kristne forsamlinger, mange ganger sunget med rytmiske vers og vittige vendinger

Formspråk[rediger | rediger kilde]

Det finnes noen mulige forbilder til trobadordiktingen i latinsk kulturtradisjon, spesielt i musikk- og litteraturmiljøet i klosteret Saint-Martial ved Limoges, men med tanke på kompleksitet og kunstferdighet går trobadorenes sofistikerte rim- og strofeteknikk langt ut over de mulige tilknytningspunktene med latinsk diktekunst.

Trobadordiktingen inneholder et bredt spekter former som ble kopiert og videreutviklet i gammelfranske, gammelitalienske og middelhøytyske dikt, og som ble en slags kanon med pregende innflytelse på den lyriske hoffpoesien i middelalderen.

Noen eksempler på trobadordikteformene:

  • Canson er viktigst og utgjør nesten halvparten av de bevarte trobadordiktene. Cansons gir uttrykk for en høvisk kjærlighet (fin amors), overfor et høytstående og uoppnåelig objekt, gjerne en gift, identifiserbar kvinne.
  • Sirventes (av sirven, «tjener» eller «hirdmann», dvs omtrent «tjenerdikt») er dikt med et moralsk eller satirisk politisk innhold. Er temaet fin amors, rettes ironien gjerne mot en rival eller mot den attråverdige damen selv. Dersom innholdet er politisk, er målet gjerne geistlige eller rivaliserende fyrster.
  • Planh (av latin planctus) er en sørgesang over en høytstående person inkludert lovprisning av vedkommendes fortjenstfulle gjerning og forbønn for sjelen.
  • Alba (fransk aube – «morgensang») tematiserer de elskendes situasjon etter en kjærlighetsnatt, eksempelvis frykt for hevn fra en bedratt ektefelle, glede over nattens begivenhet, eller klage over at daggryet og dermed avskjedens stund nærmer seg.
  • Pastorela (fransk pastourelle) forteller på jeg-form om ridderens nylige møte med en gjeterjente og hans forsøk på å få henne til sengs ved hjelp av smiger, gaver eller vold, om hennes innvendinger som i blant avslører at hun tross sin lave sosiale status viser seg intellektuelt og moralsk overlegen, deretter om at hun blir reddet takket være sin egen overtalelsesevne eller at gjeterkolleger iler til hjelp og jager ridderen vekk. Tenderer mot en burlesk stil.
  • Estampida (fransk estampie) er en flerstrofig dansesang med heterometriske vekslinger mellom lange og korte vers.

Kjente trobadorer og trobairitzer[rediger | rediger kilde]

Navnene på ca. 450 sydfranske trobadorer/trobairizer er kjent. De hadde svært variert bakgrunn og tjente til livets opphold på ulike måter. De framførte sine sanger og annet i ulike sosiale sammenhenger, men i rollen som trobador var de engasjert ved fyrstehoffene; mange av dem reiste mye mellom de europeiske hoffene. En god trobador sto høyt i anseelse ved fyrstehoffene, og enkelte fyrstene var selv trobador-diktere, men sannsynligvis ble sangene deres framført av musikere av lavere sosial rang, såkalte joglars.

Forløpere
Gullalder
Nedgangstid

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Ulrich Mölk: Trobadorlyrik. Artemis, Zürich 1968, ISBN 3-7608-1302-X.
  • Dietmar Rieger: Die altprovenzalische Lyrik. I Heinz Bergner, Paul Klopsch o.a. (red.), Lyrik des Mittelalters I: Probleme und Interpretationen. (= Reclams Universalbibliothek, 7896), Reclam, Stuttgart 1983, ISBN 3-15-027896-1, s. 197–390.
  • Frank R. P. Akehurst / Judith M. Davis (red.): A Handbook of the Troubadours (= Publications of the UCLA Center for Medieval and Renaissance Studies, 26). University of California Press, Berkeley/Los Angeles/London 1995, ISBN 0-520-07976-0

Kilder[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]