Trefningen ved Bornholm

Trefningen ved Bornholm
Konflikt: Den skånske krig
Dato 26. juni 1679 Sted Mellom Bornholm og Öland Resultat Dansk seier
Stridende parter
Sverige	Danmark-Norge
Kommandanter og ledere
Riksadmiral Hans Wachtmeister	Niels Juel
Styrker
28-29 skip	36 skip
Tap
1 linjeskip tatt	Ukjent, mindre

Trefningen ved Bornholm som den andre av de tre maritime sammenstøter var en trefning som kunne ha utviklet seg til et stort sjøslag mellom den danske flåten og den svenske flåten ved Ölands sydspissen med minst 54-55 krigsskip.

Bakgrunnen

Etter slaget ved Køge bukt i 1677 hadde svenskene tapte herredømmet over Østersjøen og kunne ikke lenge håpet å møte danskene på lik fot i åpen strid siden den danske flåten hadde overlegne sjømannskap og bedre ledelse under formidable ledere som Niels Juel. Men Wachtmeister så en løsning ved å flyttet flåten fra basene ved Stockholm til Kalmar som besitter en havn som var ganske beskyttet med både naturlige og kunstige hindre i et vanskelige farvann slik at man kunne fremdeles truer uten å måtte risikere slag. Hurtige utfall som ved Trefningen den 3. mai 1679 kunne skjer mot mindre danske styrker i nærheten og man kunne unngår den sterkeste hovedflåten ved å snur raskt tilbake i sikkerheten.

Ved foråret hadde den diplomatiske situasjonen endret seg til fordel for Sverige siden Nederland sluttet fred med Frankrike den 11. august 1678, deretter sluttet Spania den 17. september seg til freden, etterfulgt av den tyske keiseren i februar 1679. Da Louis XIV krevde som ultimatum at alt erobret svensk territorium skulle leveres tilbake uten noe krav idet han vil ha en retur til status quo før krigsutbruddet basert på freden i 1660, kunne verken Christian V eller kurfyrsten av Brandenburg akseptere en slik fred. Louis XIV av Frankrike vil nå unnsette svenskene med militær assistanse og idet våpenstilstanden ved vinteren utgikk den 1. mai 1679 marsjere en fransk hær sydfra mot Brandenburg først.

Niels Juel måtte straks ut og lå med sin hovedflåte i Øresund av frykt for at det skulle kom en fransk flåtestyrke til hjelp for svenskene lik etter våpenstilstanden gikk ut fram til ved 31. mai da man realisert at fransk hjelp på sjøveien var ikke i vente. Deretter skulle Juel for ut i Østersjøen for å anverket ødeleggelse langs den svenske østkysten og sist skulle rasere Visborg festning på Gotland. Ordren om dette kom den 17. juni som reaksjon på nyheten om at kurfyrsten av Brandenburg vil søke fred, hvilken hendt to dager senere og man hadde forstått i København at muligheten for å holde på Gotland var nå liten. Den danske hæren blir ikke deployert til Skåne som før, men til Holstein fordi franske styrker hadde kommet til traktene sør for Holstein.

Ordren som kom til erobreren av Gotland var et hardt slag og dette bidrar til en forsinking i flåtens operasjoner, først to dager etter denne ved 19. juni nådde man Bornholm. Ferden til Gotland skulle gjøres så sakte som mulig og forbereder deretter en eskadre på 8 fregatter deriblant nye Makrelen for rekognosering utenfor Kalmarsund og holde et øye med den svenske flåten fra den 23. juni. Men midtveis støttet fregattene på den svenske flåten som hadde allerede kommet ut i møte med dem tidlige om morgen den 24. juni.

Wachtmeister hadde feilaktige trodde at Niels Juel var fremdeles i deres ankerplassen i Køge bukt og at noen få skip krysser under Bornholm så han for ut med 28 til 29 skip for å jakte på de danske orlogsskipene der.

Forfølgelsene

Etter kontakt var oppnådde sendt så Wachtmeister sine beste seilere etter danskene som kom i en lei knipe siden de svenske krigsskipene var raskere og bedre seilførende så svenskene kom til slutt på kanonhold. Men så snudde vinden om til nordvestlig retning og røft vær som fulgt til storm, reddet danskene som brøt opp eskadren slik at de kunne unnslippet. Wachtmeister måtte innstille forfølgelsen og forsøker å samler flåten som var nå hardt utsatt for stormvær.

Da kaptein Brunsmand på Makrelen om aften nådde fram til ankerplassen utenfor Bornholm blir Juel underrettet så det blir straks gitt ordre om å lette og kom ut tross stormen. Kort etterpå fikk man syn på de akterste skiper under svensk flagg, men mørket senket seg og i stormvær kunne ikke begge flåter splittet opp i mindre grupper kom i kontakt med hverandre før det lyse opp den 26. juni 1679.

Wachtmeister maktet ikke å samler alle skipene og ved morgen blir han varslet om at flere større skip under dansk flagg var observert. Med ett var rollene byttet, nå var hans flåte den jagende. Niels Juel kunne ikke heller maktet å samle sine skiper, men tok opp forfølgelsen nesten umiddelbart.

Sjøslaget

Ved den 26. juni kunne den forreste eskadren under viseadmiral Henrik Span på Norske Løve(86), Lindormen(50) og Delmenhorst(50) tar igjen de akterste skipene inkludert Laxen(50), Maria(?) og Riga(46) så det kom til kamp mellom disse skipene da de tre svenske orlogsskipene tok opp kampen istedenfor å flykte.

Etter hard kamp kunne Span avskjære Laxen fra de andre skipene og fikk hjelp av Anna Sophie(58) og Svenske Falk(40). Etter å ha blitt lagt under dobbel beskytning på begge sider av Norske Løve og Anna Sophie måtte kapteinen stryket flagget og overgir seg ved middagstiden. De siste to brøt av og seilt fortest vekk mulig til resten av den svenske flåten. Forfølgelsen og sjøkampene var vanskelige fordi det var høy sjø og røft vær med delvis storm så det tok lang tid for begge flåter å bevege seg.

Ved den 27. juni om morgen stanset Wachtmeister opp med sin nå samlet flåte mellom Kristianopel på Blekinge og Ölands sydpiss. Takket være været hadde man fått større avstand til sine forfølgere og en stund så det ut som at svenskene vil tar risikoen for et slag som Niels Juel ønsket. Men Wachtmeister kom på andre tanker og besluttet seg for å trekke seg inn i Kalmarsund under forfølgelse av danskene.

Etterspillet

Den danske flåten om aften den 27. juni minst 15 km sør for den svenske flåten i Kalmarsund gikk til ankers for å foretar et angrep med 4 brannskip den neste dagen. Men en sterk storm kom ved morgen til den 28. juni med motvind slik at angrepet måtte avblåses og Wachtmeister kunne flyttet de større skiper til den trygge ankerplassen ved Grimskär ved Kalmar i ly av været. Danskene trakk seg ut av det trange farvannet av frykt for et svensk angrep med brannskip og vendt tilbake den neste dagen bare for å oppdaget at svenskene var i sikkerheten.

Ved 2. juli 1679 hadde danskene satt ut målinger på løpet til Grimskär i den sørlige innseilingen til Kalmar by og ført et gammel orlogsskip ved navn Enighed tømt for alt av verdi i forveien under eskorte av 2 brannskip opp i innløpet. Skipet som hadde blitt lekk og råtnet etter lang tids tjeneste, var så dårlig sjødyktig etter stormværet at man vil senket dette istedenfor å sende det tilbake til København. Kaptein Drejer klart å fullføre senkningen under sterk beskytning selv om en robåt med besetningen fra et brannskip på 18 mann blir tatt av svenskene som fikk gripe tak på og ført vekk brannskipene.

Etter det måtte Niels Juel få dager senere for til Gotland for å få seg forsyninger. Opptrappingen til slaget i Kalmarsund startet gjennom et krigsråd der man vil angripe byen Norrköping i Östergötland som neste skritt i sjøtoget dette året.

Kilder

• Niels M. Probst Niels Juel Vor største flådefører 2005 ISBN 87-89022-46-7
• Jørgen H. Barfod Den Danske Flådes Historie 1660-1720 Niels Juels flåde 1997 ISBN 87-00-30226-0