Tor Skjønsberg

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Tor Skjønsberg (27. april 19031993) var en norsk advokat, industrileder, politiker og motstandsmann. Han var den reelle lederen for Hjemmefronten til 1944 og en kort periode skipsfartsminister like etter krigen. I etterkrigstiden var han virksom som advokat, styremedlem og styreleder i en rekke store industriforetak og som forsvarsvenn, og han var den første formannen for Folk og Forsvar.

Leder for Hjemmefronten[rediger | rediger kilde]

Tor Skjønsberg var utdannet jurist i 1927. I 1941 var han med på å organisere «Grimelundsmøtene» på Grimelund gård. Disse møtene ansees som starten på organisert motstand i Norge, og Skjønsberg har blitt kalt «hjernen bak Hjemmefronten».[1] Han var den reelle lederen av Hjemmefronten i Norge inntil han måtte flykte til Sverige i november 1944. Etter at Skjønsberg måtte flykte, tok Jens Christian Hauge over som leder for motstandsbevegelsen.

Statsråd[rediger | rediger kilde]

Skjønsberg var skipsfartsminister i Einar Gerhardsens samlingsregjering fra juni til november 1945.

Senere virke[rediger | rediger kilde]

I november 1945 gikk Tor Skjønsberg ut av regjeringen. Hans ønske om et mer anonymt liv ble respektert av de andre lederne i hjemmefronten, og hans rolle under krigen var derfor lite kjent frem til hans død.[2]

I etterkrigstiden var han virksom som advokat og industrileder. Skjønsberg var styremedlem i Hafslund i 30 år, 20 av disse som styreformann. Han var også styremedlem i blant annet Frydenlunds Bryggeri, Dyno Industrier, Norsk Jernverk, Den norske Amerikalinje og Verdens Gang.

Skjønsberg var også forsvarsvenn og var den første formannen for Folk og Forsvar fra 1950 til 1955.

Tor Skjønsberg hadde en naturlig beskjedenhet og ønsket ikke offentlig oppmerksomhet; Aftenposten skrev at han var «svært tilbakeholden med å snakke om sin fremtredende rolle i krigsårene – og om sine senere topp-posisjoner i norsk næringsliv for den saks skyld».[3]

Han var far til bistandsarbeideren Else Skjønsberg.[4]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Hjernen bak Hjemmefronten». VG 14. november 1995 s. 32
  2. ^ «Hjernen bak Hjemmefronten». VG 14. november 1995 s. 32
  3. ^ Aftenposten 27. april 1993
  4. ^ «Hjernen bak Hjemmefronten». VG 14. november 1995 s. 32

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]