Steinindustri (bearbeiding)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Steinindustrien bearbeider stein til ulike produkter. I en bearbeidingsbedrift sages, hugges, slipes eller poleres steinen. Produktene er mange: Gravminner, kantstein, fasadestein, flis, gulv- eller veggplater, benkeplater, trapper, murblokker, og mye annet.

En stein er en løs steinblokk fra fjellet, eller et stykke av en bergart.

Produksjonsprosessen[rediger | rediger kilde]

I en bearbeidingsbedrift følger råvaren en produksjonsprosess, en løype gjennom fabrikken, med flere stoppesteder. Noen bedrifter er spesialisert på en type produksjon, andre kan ta ulike oppdrag.

Her er, noe skjematisk, produksjonsprosessene i en steinindustribedrift som kan produsere både bygningsstein og gravminner.

Råblokklager[rediger | rediger kilde]

Råblokklageret består av steinblokker av ulike bergarter, slik de kommer fra steinbruddet. Kantene er ikke alltid like slette, ofte er det spor av kilhull. Blokkene er merket med produsent, vekt og fargeplan, der det er av betydning.


Grovdeling av råblokken[rediger | rediger kilde]

Råblokken må deles opp til passe tykke plater. Tidligere brukte de å kile blokkene, men i dag er det vanlig å bruke sag. Kiling brukes dersom en steinblokk er for stor for blokksagen, men det skjer sjelden.

Bearbeiding og saging med diamantverktøy er vanlig i steinindustrien. Blokksagen er en sirkelsag, og for å få full effekt på sagingen er det viktig å tilpasse hastigheten i sagbladets periferi til hardheten på bergarten og hvor mye sagen mater (eter seg inn i steinen). Bergartene har ulik hardhet, men vanligvis eter sagen seg inn i steinen med omtrent 1 cm for hvert kutt.

Det meste av det som sages er emner til gravminner (12 cm tykke) og peisplater, eller til benkeplater for kjøkken og bad (3 cm tykke).

Saging[rediger | rediger kilde]

  • Blokksagen er en stor sag for oppdeling av råblokken. Den sager blokker opptil 1,5 meter høye. Bladet har en diameter på mellom 2 og 3,5 meter. Langs bladet er det påsveiset segmenter med diamanter. Bladet gjør vanligvis 250 omdreininger i minuttet. Saging skjer med vann som kjølevæske. Det er to typer av blokksager; den ene har en bevegelig vogn som råblokken ligger på, den andre har en fast vogn, mens det er selve sagen som beveger seg.
  • Wiresaging kan også brukes til oppdeling av råblokken. Wiren er satt sammen av lameller av vulkanisert gummi eller plastmateriale, det er også lameller der det er innstøpt diamanter. Wiren må settes på med en vridning (snurr), slik at den roterer under saging og blir jevnt slitt på alle sider. Vann er kjølevæske.
  • Rammesagen består av lange sagblad med påsveisede lameller med diamanter. Tidligere brukte en ikke diamanter, men kvartssand sammen med vann som kjøle- og skjæremiddel. Sagbladene blir ført fram og tilbake. Det kan være ett blad eller flere parallelle blader. Sagen er egnet til å produsere plater.

Finere oppdeling av emnene[rediger | rediger kilde]

De store platene deles til passe emner for gravminner, bygningsstein og annet.

Klipping[rediger | rediger kilde]

Steinen legges inn under en kraftig hydraulisk drevet saks. Med et enormt trykk klipper saksen over steinen. Når trykket er stort nok, sprekker (klippes) steinen. Klipping brukes til fasadestein og kantstein for gatedekker. Klipping gir en rått satt overflate (hugget).

Kantsaging[rediger | rediger kilde]

En kantsag er en sirkelsag med et blad med diameter på mellom 25 og 75 cm. Den brukes til å sage av kantene og dimensjonere de store platene fra blokksagen. Sagkuttet blir lineært. Vann er kjølevæske. Det er to typer av kantsager; den ene har en bevegelig vogn som steinplaten ligger på, den andre har en fast vogn, mens det er selve sagen som beveger seg.

Fresing[rediger | rediger kilde]

Brukes for å ta ned en overflate, til å runde av en kant eller forme et ikke rektangulært gravminne. Verktøyet kan ha mange utforminger, ulike profiler som, fals, fas, hulkil og rundstaff. Verktøyet er påsveiset segmenter med innstøpte diamanter. Vann er kjølevæske.

Wiresag[rediger | rediger kilde]

Wiresaging av gravminner har tatt over mye av fresingen. Wiresaging også av kantene blir mer og mer vanlig, særlig for gravminner. Tidligere hadde gravminner oftest rektangulær form; i dag kan en wiresag sage ut nesten enhver fasong. Den er CNC-styrt.

Steinen eller emnet festes til en benk. Det er to hovedtyper av wiresager. Den ene har en bevegelig vogn som steinen ligger på, mens selve sagen står stille. Den andre har en fast vogn, mens det er selve sagen som beveger seg. Wiren er satt sammen av lameller av vulkanisert gummi eller plast-materiale, men den kan også ha lameller av metall med innstøpte diamanter. Wiren må settes på sagen med en vridning (snurr), slik at den roterer under saging og blir jevnt slitt på alle sider. Vann er kjølevæske.

Overflatebehandling[rediger | rediger kilde]

En saget stein har en glatt, matt overflate som kan ha sagmerker. Denne overflaten bør behandles, da den ikke egner seg særlig som synlig overflate på et ferdig produkt.

Sandblåsing[rediger | rediger kilde]

Å sandblåse overfaten lett gjør den matt og litt ru. Dette brukes som overflate på blant annet sokler, og ofte på kanter og baksider av gravminnene. Sandblåseren blåser luft med sand. Sandkornene treffer steinen med stor fart, og noe av steinen ødelegges for hvert treff. Sanden er små harde korn av kvartssand, som gir en effektiv blåsesand.

Sandblåsing brukes ikke minst til navn og ornamentikk på gravminner. Til skrifthugging, som er et finere arbeid, brukes en middels hard sand. Steinen dekkes av en blåsetape. Inskripsjonen skjæres inn i tapen og partiene som skal sandblåses fjernes. Blåsetapen eller gummifilmen tåler sandblåsing en stund fordi den er laget av elastisk materiale. Det betyr at når sandkornene treffer, blir de sendt tilbake slik som en gummiball blir når den treffer en hard overflate. Når sandkornene treffer gravminnet får dette derimot en skade, på samme måte som når man kaster en stein mot en annen hard overflate.

Sliping[rediger | rediger kilde]

Sliping kan utføres med håndholdt verktøy eller i helautomatiske slipeautomater. Først slipes det med grove slipeklosser, deretter byttes det til finere klosser. Vann er kjølevæske, den skyller samtidig bort slipestøvet. Det er flere finhetsgrader. En slipt overflate kalles ofte for mattslipt, som er en halvblank overflate.

Polering[rediger | rediger kilde]

Polering gir en blank og glansfull overflate. Til dette brukes filt og polerkrem sammen med vann.

Flamming[rediger | rediger kilde]

Til gravminner eller bygningsstein er det noen ganger ønskelig med en naturoverflate. Dette kan gjøres på flere måter. Flamming er vanlig. Overflaten oppvarmes kraftig med en gassbrenner. Bergarten vil da forvitr, og et tynt lag skaller av. Overflaten blir ru og kalles naturoverflate eller flammet.

Ikke alle bergarter egner se til å flammes. Best er det å flamme bergarter med mye kvarts, slik som granitt. Syenitter egner seg ikke så godt til flamming fordi de nesten ikke inneholder kvarts (mindre enn 5%). Den svarte granitten er også lite egnet til å flammes fordi den for hurtig opptar varmen fra gassbrenneren. Da har den lett for å sprekke på grunn av de store termiske spenningene som flamming medfører.

Finhugging, prikking, prikkhamring[rediger | rediger kilde]

Til finhugging og prikkhamring brukes meisel og hammer på overflaten for å gi den et fint jevn mønster med spor etter verktøyet. I dag brukes maskiner til å prikke større arealer.

Finhugging

  • Grad 0B. Høydeavik i overflaten skal maksimalt være 15 mm. Dette skal fordele seg med maksimalt 5 mm. over og 10 mm. under.

Prikking

  • Grad 1. Avstanden mellom toppene (forhøyningene) skal være under 10 mm.
  • Grad 2. Avstanden mellom toppene (forhøyningene) skal være under 7 mm.
  • Grad 3. Avstanden mellom toppene (forhøyningene) skal være under 4 mm.
  • Grad 4. Avstanden mellom toppene (forhøyningene) skal være under 3 mm.

Grovhugging, piking, råkopp, råsetting[rediger | rediger kilde]

Teknikker som kalles setting og hugging brukes til å gi overflaten en grovere og ruere overflate. Verktøyet som brukes er:

  • Hammer eller slager.
  • Settslegge til grovt arbeid.
  • Steinslegge med penn til deling av stein.
  • Flatmeisel og breimeisel for vanlig huggearbeid.
  • Kantjern for å sette kanten, en råsatt, grovt hugget kant.
  • Pikhammer brukes til å prikke en overflate.
  • Riffelhammer brukes til å finhugge en overflate.

Grovhugging.

  • Grad 0A. Høydeavik i overflaten skal maksimalt være 25 mm. Dette skal fordele seg med maksimalt 10 mm. over og 15 mm. under.

Skrifthugging[rediger | rediger kilde]

Skrifthugging er påføring av navn og ornamentikk på gravminner, firmalogo og tekst på steintavler, eller tekst på minneplaketter. Det er vanlig å legge farge på inskripsjonen. Det brukes ekte bladgull (22 karat) eller vanligvis hvit eller svart lakkfarge. Inskripsjon uten innlegg (naturlig stein) skal graveres dypere ned i steinen og kalles da for dyptblåst.

Hugging av navn og ornament på gravminner[rediger | rediger kilde]

Tidligere ble dette hugget inn med hammer og meisel. En dyktig skrifthugger kunne klare et par gravminner hver dag. Først måtte plassen settes av og beregnes. Deretter ble bokstavene tellet og fordelt med passe avstand mellom bokstavene, før bokstaver og tall ble risset inn (omkretsen) og hugget fra ytterkanten og inn mot midten. Bokstaver og tall skulle hugges med et v-formet snitt, noen millimeter inn i overflaten. Ornamentikken ble ofte bare svakt hugget inn. Skrifthuggere, håndverkere som behersker kunsten å hugge skrift på stein, blir det færre av. I 1950- og 1960-årene tok sandblåsing over.

Sandblåsing[rediger | rediger kilde]

I dag bruker sandblåseren data og dataskåret tape til dette arbeidet. En dyktig skrifthugger kan klare mellom fem og sju gravminner hver dag. Det som skal hugges inn, skrives inn i et dataprogram og formateres med skrifttype, linjeavstand, bredde og høyde til det passer på gravminnet. Dette overføres til en blåsetape i en skjæremaskin. Blåsetapen av gummi er vanligvis ca. 1 mm tykk. Maskinen skjærer ut bokstaver og tall på tapen, som deretter limes på gravminnet, på riktig plass. Bokstaver og tall nappes ut. Resterende partier av gravminnet dekkes med blåsetape som beskyttelse. Ornamenter skjæres vanligvis ut på samme måte.

Sandblåseren blåser luft med sand. Dette er små harde korn av (kvartssand). Vanligvis brukes en middels hard sand til skrifthugging, som er et finere arbeid. Det er viktig at man ikke blåser for lenge på samme sted, men jevnt over hele inskripsjonen.

Dypblåsing[rediger | rediger kilde]

En dypblåst skrift er sandblåst dypere ned i steinen, så langt at bokstavene spisser i en skarp avslutning. Det blir en rund avslutning med kortvarig blåsing. Ved for langvarig blåsing blir resultatet at avslutningen ikke blir fin.

Innlegg[rediger | rediger kilde]

Når blåsingen er ferdig, legges eventuelle farger i inskripsjonen, og blåsetapen rives av. Lakk eller bladgull er vanlig på gravminner. Bladgullet er av 22 karat. Svart, hvit, lysgrå eller sølv (aluminium) er vanlige farge på lakken.

Montering av figurer i andre materialer[rediger | rediger kilde]

Figurer, ornamenter eller relieffer i andre materialer enn selve steinen har lang tradisjon på gravminner. Kors av marmor, smijern eller støpejern ble tidligere ofte plassert på en sokkel av stein. Et portrett av avdøde kunne inngå i monumentet, enten som en frittstående byste i huggen stein eller støpt i bronse, eller i form av et relieff i de samme materialene, innsatt i steinen. Religiøse symboler som engler eller duer av marmor, gips eller keramiske materialer har også vært i bruk lenge.

En nyere skikk er bruken av fastmonterte figurer uten religiøs betydning, nå ofte støpt i bronse, som småfugler, lykter eller vaser. Også skrift og mindre ornamenter lages nå ofte i bronse og festes til gravminnet med epoxylim. Hver bokstav eller hvert tall har flere små tapper på baksiden. Disse må passe inn i hull som på forhånd er boret inn i gravminnet.

Konturblåsing[rediger | rediger kilde]

Konturblåsing er formblåsing, vanligvis av et ornament. Først blåses et omriss, dypt inn i steinen, helst over 5 mm. Med en fin dyse på sandblåseren og en passe kraftig stråle med luft og sand formes og rundes omrissetes kanter.


Annen bearbeiding[rediger | rediger kilde]

 

Profilarbeid[rediger | rediger kilde]

Kanter på benkeplater, kantlister og mye annet må ofte slipes eller poleres. Hjørner og kanter kan ha ulike profiler som, fals, fas, hulkil, rundstaff.


Kjerneboring[rediger | rediger kilde]

Kjerneboring er boring av hull med stor diameter. Kjernen, en steinsylinder, står igjen. Boret er en hul sylinder, eller en sirkel-formet sag, som sager ut hullet. Kjerneboret (sagbladet) har lameller med innstøpte diamanter. Vann er kjølevæske.

Ferdig produkt[rediger | rediger kilde]

  • Ferdiglager
  • Pakking
  • Utsending / utkjøring