Spionringen Lucy

Spionringen Lucy var et anti-nazistisk nettverk under andre verdenskrig. Den hadde hovedkontor i Sveits og ble ledet av Rudolf Roessler, en tysk flyktning – og tilsynelatende innehaver av et lite forlag, Vita Nova. Svært lite er kjent om Lucy, om Roessler eller om dens kilder eller motiver.

Historie

Roessler var tysk, utflyttet fra Bayern og som flyktet til Genève da Hitler kom til makten. Han etablerte et lite forlag som produserte anti-fascistisk litteratur. Han ble ansatt ved Sveits' etterretningskontor som analytiker ved en spesialavdeling, Bureau Ha. Det var tilsynelatende et firma som drev med salg av avisutklipp, men i realiteten var det en hemmelig avdeling i den sveitsiske etterretningen. Roessler ble kontaktet av to tyske offiserer, Fritz Thiele og Rudolph von Gersdorff som var en del av en konspirasjon for å styrte Hitler. von Gersdorff hadde blitt kjent med Roessler i 1930-årene.

Thiele og von Gersdorff ønsket å få han til å fungere som en kanal for høyt klassifisert, militær informasjon som var tilgjengelig for dem, og utstyre Roessler med en radiosender og en Enigma-maskin. På denne måten kunne de åpent overføre informasjonen til ham gjennom normale kanaler. De var i stand til å gjøre dette da Thiele, og hans overordnede, Erich Fellgiebel (som også var en del av konspirasjonen) var ansvarlige for det tyske Forsvarsdepartementets-kommunikasjonssentrum, Bendlerblock. Dette ble mulig da de som var ansatt for å kode informasjonen var uvitende om hvor den skulle sendes, mens de som sendte meldingen hadde ingen anelse om hva den inneholdt.

Den første informasjon fikk Roessler via en venn som arbeidet i Bureau Ha, en etteretningsavdeling ledet av Roger Masson, som valgte å passere noe av denne informasjonen til det Britiske SIS. Senere, gjennom en annen kontakt, som var en del av det sovjetiske (GRU)-nettverket, gi det til Alexander Rado. Roessler var i stand til å gi det til Sovjetunionen. Roessler var ikke kommunist, eller var spesielt en kommunistisk sympatisør. Han ønsket å forbli på god avstand fra Rados nettverk, og han insistere på full anonymitet og kun kommunisere med Rado gjennom hans kontakt, "Taylor". Rado sa seg enig i dette, erkjente verdien av informasjonen som han fikk fra Rados kontakt, "Lucy". Rett og slett fordi alt han visste om kilden var at den kom fra Luzern.

Første store bidrag

Roesslers første store bidrag til sovjetisk etterretning kom i mai 1941, da han var i stand til å levere detaljer om operasjon Barbarossa, Tysklands forestående invasjonen av Sovjetunionen. Etter invasjonen i juni 1941 ble Lucy betraktet som en VYRDO-kilde, dvs. en kilde av den største betydning. I løpet av de neste to årene var Lucy i stand til å forsyne sovjeterne med høyt klassifisert militær etterretning. I løpet av høsten 1942 ga Lucy sovjeterne detaljert informasjon om operasjon blå, det tyske angrep mot Stalingrad og Kaukasus. Under denne perioden var beslutninger som ble tatt i Berlin framme i Moskva i gjennomsnitt i løpet av en ti-timers periode. Ved en enkelt anledning, bare seks timer, ikke mye lenger tid enn det tok å nå tyske frontlinjeenheter. Roessler og Rado-nettverket, spesielt Allan Foote, var Rados viktigste radio-operatør. Han var forberedt på å jobbe med telegrafnøkkelen og opprettholdt hastigheten og flyten av informasjon. På toppen krypterte Rados nettverk og sendte flere hundre meldinger hver måned, mange av disse fra Lucy. I mellomtiden måtte Roessler alene stå for alle mottak, dekoding og evaluering av Lucy-meldinger før de ble sendt. Dette var en heldags jobb for ham i denne perioden. I løpet av sommeren 1943, kulminerte Lucys suksess ved overføring av opplysninger om Tysklands planer for slaget ved Kursk, en planlagt sommeroffensiv mot Kursk, som ble et strategisk nederlag for den tyske hær, da Den røde armé fikk overtaket på østfronten for resten av krigen.

Vinteren 1942 ble tyskerne klar over overføringene fra Rados nettverk og begynte å ta skritt mot den gjennom deres kontraspionasje. Etter flere forsøk på å trenge gjennom nettverket, lyktes de i å presse sveitserne til å stenge den. Dette skjedde i oktober 1943. Radiosenderne ble stengt og en rekke sentrale operatører arrestert. Deretter fikk Roessler bare sende Lucy informasjon gjennom Bureau Ha og den sveitsiske militæretterretningen. Roessler var uvitende om dette også skulle omfatte de Vestlige Allierte.

Spionringen Lucy opphørte sommeren 1944 da de tyske medlemmene, som også var involvert i andre anti-nazistiske aktiviteter, ble arrestert i kjølvannet av det mislykkede 20. juli-attentatet.

Listen

Lucy-nettverk i Tyskland besto av ti personer, alle høytstående militære offiserer eller sivile. Syv av disse er blitt identifisert, de tre andre er fortsatt ukjent.

• Generalmajor Hans Oster, stabssjef for admiral Wilhelm Canaris, leder av Abwehr (tysk militær etterretning)
• General Erich Fellgiebel, leder for kommunikasjon i den tyske overkommando (OKW)
• Generalmajor Fritz Thiele, nestleder for kommunikasjon ved OKW
• Oberst Rudolf von Gersdorff, sjef for etterretning – armégruppe sentrum
• Oberst Fritz Boetzel, sjef for Intelligens Evaluering, Gruppe Sør-Øst (Athen)
• Carl Goerdeler, en politiker; ex-ordfører i Leipzig og leder for den konservative opposisjonen
• Hans Bernd Gisevius, tysk visekonsul i Zürich og offiser i Abwehr
• Rudolf Roessler, kodenavn Lucy
• Xaver Schnieper, Roesslers Bureau Ha-kontakt
• Christian Schneider (redaktør) kodenavn Taylor, Roesslers GRU-kontakt
• Rachel Dübendorfer, kodenavn Sissy, Schneiders sekretær
• Alexander Rado, kodenavn Dora, leder av GRU i Sveits
• Allan Foote, kodenavn Jim, "Dora"-nettverkets viktigste radio-operatør

Uenighet

Roesslers historie ble første gang publisert i 1966 av de franske journalistene Accoce og Quet. I 1981 ble det påstått av Read og Fisher at Lucy var en britisk Secret Service-agent. Hele operasjonen hadde til hensikt å få sendt gradert informasjon til sovjeterne på en overbevisende måte.. Stalin hadde vist betydelig mistenksomhet mot all informasjon fra britene om tyske planer om å invadere Sovjetunionen i 1941, så et alliert forsøk på å finne en måte å få nyttig informasjon til sovjeterne i en form som ikke ville bli avvist, er i det minste ikke usannsynlig. At sovjeterne via sine egne spionasjeaksjoner hadde fått vite om britenes innbrudd i viktig tysk meldingstrafikk, var ikke kjent for britene på den tiden. Ulike observasjoner har antydet at Alexander Foote var mer enn bare radiooperatør, han var i en posisjon til å opptre som en radioforbindelse mellom SIS og Roessler, og også mellom Roessler og Moskva. Hans retur til vesten på 1950-tallet var uvanlig på flere måter; og boken hans var på samme måte plagsom. Den pekte også på at ingen av Roesslers kilder i Tyskland var blitt identifisert eller hadde kommet frem.

Dette er imidlertid kategorisk blitt avvist av Hinsley, den offisielle historikeren for de britiske hemmelige tjenester i andre verdenskrig. Han uttalte at «det er ingen sannhet i den mye omtale som hevder at britiske myndigheter har gjort bruk av Lucy-ringen..å videresende etterretning til Moskva».

Knightley avviser også tesen om at Ultra var kilden til Lucy. Han viser til at informasjonen ble levert meget raskt (ofte innen 24 timer) til Moskva, for raskt hvis den hadde kommet via GCHQ, Bletchley Park. Videre, gradert informasjon om Østfronten var mindre enn fullført; mange av de tyske meldingene ble overført av mobile sendere, og trådløse meldinger ble ofte for uleselige for riktig dekoding. Videre, Enigma-systemer som ble benyttet av tyske styrker på Østfronten, ble bare brutt midlertidig. Sannsynlig tyder det på at kilden var Karel Sedlacek, en tsjekkisk militær etterretningsoffiser. Sedlacek døde i London i 1967 og indikerte at han hadde mottatt informasjon fra en eller flere uidentifiserte dissidenter innen den tyske overkommando. En annen, men mindre sannsynlig mulighet Knightley antyder, er at informasjonen kom fra den sveitsiske hemmelige tjenesten.

Tarrant gjengir Knightleys innsigelser, og i tillegg peker han på at Read og Fishers scenario var unødvendig, da Storbritannia allerede hadde fått gradert informasjon fra Sovjetunionen etter den tyske invasjonen i juni 1941. Men de ønsket ikke å avsløre Storbritannias penetrasjon av Enigma, Churchill valgte at den graderte informasjon skulle sendes via den britiske militære kommisjon i Moskva, og sa: «den kommer fra en godt plassert kilde i Berlin, eller en pålitelig kilde». Men ettersom sovjeterne viste liten interesse for samarbeid om etterretningsspørsmål, nektet de å dele sovjetisk etterretning som ville være nyttig for Storbritannia (som informasjon om tyske luftstyrker på østfronten). De gikk heller ikke med på å bruke det sovjetiske oppdraget i London som en overføringsvei. Dermed kuttet britene informasjonsflyten våren 1942, og til sommeren hadde den sunket ned til et drypp. Denne hypotesen om at Storbritannia mistet motivasjonen til å dele etterretning med Stalin etter denne tiden, er også i strid med Read og Fishers teori.

Litteratur

• Accoce, Pierre; Quet, Pierre; Smith, A. M. Sheridan (trans.) (1967). A Man Called Lucy; 1939–1945. New York: Coward-McCann. OCLC 2579777.
• Central Intelligence Agency (1979). The Rote Kapelle: The CIA's History of Soviet Intelligence and Espionage Networks in Western Europe, 1936–1945. Washington, DC: University Publications of America. ISBN 0890932034.
• Hinsley, Francis Harry (1979–1988). British Intelligence in the Second World War. London.
• Knightley, Phillip (1986). The Second Oldest Profession: Spies and Spying in the Twentieth Century. Norton. ISBN 978-0-393-02386-2.
• Macksey, Kenneth (2003). The Searchers - Radio Intercept in Two World Wars. London, UK: Cassel. p. 186. ISBN 0-304-36545-9.
• Read, Anthony; Fisher, David (1981). Operation Lucy: Most Secret Spy Ring of the Second World War. New York: Coward, McCann & Geoghegan. ISBN 0-698-11079-X.
• Tarrant, V. E. (1995). The Red Orchestra. London, UK: Cassel. ISBN 0-304-35129-k|tittel=British Intelligence in the Second World