Alexander Radó

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Alexander Radó
Rado Shandor.jpg
FødtReich Sándor Kálmán
5. november 1899[1][2]Rediger på Wikidata
Budapest[3], Újpest[4][5][6]Rediger på Wikidata
Død20. august 1981[1][2]Rediger på Wikidata (81 år)
Budapest[7]Rediger på Wikidata
Gravlagt Farkasréti gravlundRediger på Wikidata
Utdannet ved Universitetet i Budapest (–)Rediger på Wikidata
Beskjeftigelse Kartograf, samfunnsøkonom, motstandskjemper, spionRediger på Wikidata
Nasjonalitet UngarnRediger på Wikidata
Medlem av Det ungarske vitenskapsakademietRediger på Wikidata
Utmerkelser Kossuthprisen (1963), 1. klasse av Fedrelandskrigens orden (1973), Ordenen folkenes vennskapRediger på Wikidata

Alexander (Alex) Radó (født 5. november 1899 i Újpest i nærheten av Budapest, død 20. august 1981 i Budapest), født som Sándor Radó og også kjent som Alexander Radolfi var ungarsk kartograf og en sovjetisk militær etteretningsagent under andre verdenskrig.

Liv og virksomhet[rediger | rediger kilde]

Radó ble født i en jødisk familie i Újpest, på den tiden en forstad til Budapest. Hans far (Gábor Reich) var først kontorist i et handelshus og senere forretningsmann. I 1917, etter eksamen fra gymnasiet ble Radó innkalt til den østerriksk-ungarske hæren og sendt til festningen til artilleri-offiser opplæring. Utdannet som offiserskandidat i 1918 fikk han kommando over et artilleriregiment. I løpet av denne tiden studerte han også jus ved fjernundervisning ved Universitetet i Budapest.

I desember 1918, etter det østerriksk-ungarske monarkiets fall sluttet Radó seg til det ungarske kommunistpartiet. Da kommunistene kom til makten i Ungarn i mars 1919 ble han utnevnt som kartograf ved instituttet for den ungarske Røde Hær-divisjon. Ferenc Münnich, politisk kommissær i divisjonen utnevnte ham til politisk kommissær ved divisjonens artilleri. Radó deltok i kampene mot tsjekkiske styrker og i kampen mot mot det anti-kommunistiske opprøret i Budapest.

Den 1. september 1919, etter det kommunistiske regimet i Ungarn falt, flyktet Radó til Østerrike. Han studerte geografi og kartografi ved Universitetet i Wien og skrev om militære emner i det tyske Magazine Kommunismus, utgitt av ungarske politiske emigranter i Østerrike. I juli 1920 etablerte han informasjonsetaten Rosta-Wien som han brukte til å spre propaganda fra radiosendinger fra Sovjet-Russland. For å få disse bestakk han sjefen for Wien's, radiostasjon. Informasjonsbulletiner fra disse sendinger ble distribuert til aviser på venstre-siden og organisasjoner i ulike land.

I 1922 flyttet Radó til Tyskland og gikk tilbake til sine studier, først ved Jena, og deretter ved Universitetet i Lepzig. I oktober 1923 deltok han i forberedelsene til Kominterns planlagte store væpnede opprør i Tyskland, og ble utnevnt til militær sjef for de kommunistiske styrker i Leipzig. Men den dårlig planlagte revolusjonen ble avbrutt i siste øyeblikk. Av frykt for arrestasjon forlot Radó Tyskland og reiste til Sovjetunionen i september 1924. I Moskva arbeidet han for All-Union Society for Cultural Contacts with Abroad (VOKS) og deretter for World Institute of the Communist Academy. Radó returnerte til Tyskland i 1926 og etablerte Berlin Cartographic Agency ("Pressgeography"). Han ga forelesninger på Masch, de marxistiske arbeidernes skole, underviste i økonomisk geografi, arbeiderklassens historie (Arbeitergeschichte) og imperialismen historie

Radó bosetter seg i Frankrike[rediger | rediger kilde]

Etter at nazistene kom til makten i Tyskland i 1933 flyktet Radó og hans kone Lena gjennom Østerrike til Frankrike. I Paris etablerte Radó Inpress (et uavhengig anti-nazi pressebyrå). I 1935, under et besøk til Moskva ble Radó kontaktet av Artur Artuzov, assisterende sjef for den sovjetiske militær etterretning og av Semjon Uritsky, sjef for den sovjetiske etterretning. Radó sa seg enig i å være deres etterretningsagent med viktigste oppgave å skaffe etterretninger om Nazi-Tyskland. Radó mislyktes i å få en oppholdstillatelse i Belgia, men i 1939 fikk han oppholdstillatelse i Sveits. Han flyttet til Genève og grunnla enda et kartografisk byrå, Geopress.

I 1937 besøkte Radó Italia for å samle etterretninger om italiensk militær støtte til Franco-styrker i den spanske borgerkrigen. Disse etterretningene ble sendt til Moskva gjennom Paris' Sovjetiske militære etterretnings-stasjon. I 1938 kontakter Radó den sveitsiske journalist og agent Otto Pünter i Bern, som ga ham militær etterretning om Italias militære støtte til Francos styrker som han fikk fra "Gabel", en jugoslav som arbeidet for i det spanske republikanske konsulat i Sushak, Jugoslavia og militær etterretning om Tyskland fikk han fra Puasson", en tysk sosialdemokratisk politisk emigrant som bodde i Sveits og som hadde kilder i Tyskland.

I 1940 kontaktet Radó Alexander Foote, en engelsk-sovjetisk agent i Sveits som hadde vært med i Ursula Kuczynski's nettverk siden 1938. Foote ble radiooperatør for Radó's etterretningsnettverk og i mars 1941 klarte han å etablere radiokommunikasjon med Moskva Sentrum fra Lausanne. I sin radiokommunikasjon brukte Radó kodenavnet "Dora" i første halvdel av 1941. "Luiza", en sveitsisk etterretningsoffiser ga Otto Puetner (og Radó) viktig informasjon om at mange avdelinger fra den tyske Wehrmacht var konsentrert i Øst. Dette var en advarsel om et forestående tysk angrep fra Richard Sorge og fra andre sovjetiske agenter. Det ble avvist av Josef Stalin.

Etter utbruddet av den tysk-sovjetiske krigen 22. juni 1941 fortsatte Radó's nettverk å gi den sovjetiske generalstaben svært verdifull etterretning om tyske styrker. Noe av det ble levert via Puetner av "Zalter", en presseoffiser ved den franske ambassaden i Sveits og av "Long", en fransk etterretningsoffiser som flyktet til Sveits etter kapitulasjonen i Frankrike. Begge hadde kilder i Tyskland, blant dem Ernst Lemmer ("Agnessa"), redaktør av et tysk utenrikspolitisk tidsskrift. I mars 1942 ble den mest verdifulle delen av etterretning sendt til Moskva. En tysk sommeroffensiv rettet mot okkupasjonen av de kaukasiske oljefeltene (Operation Blue) ville begynne mellom 31. mai og 7. juni 1942. Radó's nettverk fikk dette fra Georges Blue ("Long"), gitt ham fra general Adolf Hamann ved den tyske OKW. Den sovjetiske kommandanten gjorde ikke riktig bruk av denne hemmelige informasjon.

Gjennom Christian Schneider, en tysk advokat som hadde arbeidet ved den Den internasjonale arbeidsorganisasjonens kontor Sveits frem til 1939 tok Radó kontakt med Rudolf Roessler, en tysk politisk emigrant som bodde i Luzern. Roessler, med kodenavn "Lucy" hadde tilsynelatende ekstraordinære kilder i Tyskland som ga ham verdifull militær etterretning. Roessler var angivelig en kontakt britene brukte til å overføre resultatene av deres dekrypterte tyske trafikk (Operasjon Ultra) til russerne.

Rote Kapelle blir tatt[rediger | rediger kilde]

På slutten av 1942 fanget Abwehr og Gestapo opp "Rote Kapelle" og Leopold Trepper's nettverk. Det hadde vært noe kontakt mellom begge spionringer i 1940 gjennom Anatoly Gurevich (alias "Kent"), en sovjetisk undercover etterretningsoffiser og Radó's nettverk ble nå kjent for tyskerne. De fikk den radio kode som ble brukt av Radó's nettverk som gjorde dem i stand til å dekryptere noen av Radó's radiokommunikasjon fra Sveits.

I mellomtiden fortsatte Radó's nettverk å levere Moskva Sentrum verdifull etterretning. I april 1943 fikk Stalin nyheten om den planlagte tyske offensiven i nærheten Kursk

I andre halvdel av 1943 overtalte tyskerne sveitsiske myndigheter til å handle mot Radó's nettverk. Ved hjelp av mobile radio peileapparater klarte sveitsisk politiet å spore opp en av Radó's radiosendere operert av de sveitsiske agentene Edmond Hamel og Olga Hamel. De ble arrestert 14. oktober 1943. På samme dag ble Margarita Bolli tatt. Hun var en italiensk emigrant som bodde i Sveits sammen med en radiooperatør. Radó gikk i dekning. 20. november 1943, da de tok Alexander Foote. Christian Schneider og ytterligere to kontakter i Sveits ble arrestert 19. april 1944. Rudolf Roessler den 19. mai 1944.

Den 16. september 1944 krysset Radó og hans kone Helen, søster av Hermann Scherchen, en tysk leder i hjem som de hadde gjemt, ulovlig den sveitsisk-franske grensen på et fransk tog med hjelp av Maquis fra  Savoy. Den 24.september nådde de Paris. Radó kontaktet en sovjetisk militær etterretningsagent og i januar 1945 ble Radó og Leopold Trepper evakuert med fly til Sovjetunionen. På grunn av militære operasjoner i Tyskland, en direkte flyvning til Sovjetunionen fra Paris umulig, så flyet fløy over Nord-Afrika. Under en mellomlanding i Kairo rømte Radó, da han mistenkte at han ville bli arrestert ved ankomst til Sovjetunionen, og klarte å komme til den britiske ambassaden under et alias. Han søkte om politisk asyl, men dette ble nektet, og Radó forsøkte å begå selvmord, men ble bare skadet og innlagt på sykehus. Radó ble utlevert av Egypt til Sovjetunionen basert på en falsk anklage, i august 1945 ble han brakt til Moskva under vakt. I desember 1946 ble han dømt av MGB uten rettssak til 10 år anklaget for spionasje.

Etter Stalins død ble Radó sluppet fri i november 1954, og fikk lov til å vende tilbake til Ungarn. I 1956 ble han offisielt rehabilitert av det Militære Collegium i Sojets Høyesterett. I 1955 ble Radó utnevnt til sjef for det ungarske kartografiske institutt. I 1958 ble han utnevnt til leder av kartografi-avdelingen i Budapest Karl Marx University of Economic Sciences. I 1971 publiserte han sine memoarer på ungarsk. De ble oversatt til flere språk. Men en første usensurert utgave, basert på det opprinnelige manuskriptet, ble bare utgitt i 2006, i Budapest. Han døde i Budapest i 1981.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 3. mai 2014
  2. ^ a b Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6ms5z7z, besøkt 9. oktober 2017
  3. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 15. desember 2014
  4. ^ Hungarian Bibliographical Dictionary, www.arcanum.hu, besøkt 28. desember 2020
  5. ^ «konyv134», besøkt 28. desember 2020
  6. ^ «Emléktáblát avattak Radó Sándor tiszteletére Budapesten | Újpest», besøkt 28. desember 2020
  7. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014