Slaget ved Calabria

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Slaget ved Calabria
Konflikt: Kampen om Middelhavet,
den andre verdenskrig
Dato9. juli 1940
StedMiddelhavet, utenfor Calabria, Italia
ResultatTaktisk uavgjort
Stridende parter
Italia ItaliaStorbritannia Storbritannia
Australia Australia
Kommandanter og ledere
Italia Inigo CampioniStorbritannia Andrew Cunningham
Styrker
2 slagskip
6 tunge kryssere
8 lette kryssere
16 destroyere
1 hangarskip
3 slagskip
5 lette kryssere
16 destroyere
Tap
1 slagskip skadd
1 tung krysser skadd
1 destroyer skadd
1 lett krysser skadd
2 destroyere skadd

Slaget ved Calabria (kjent for italienerne som «slaget ved Punta Stilo») var er sjøslag som var en del av kampen om Middelhavet under den andre verdenskrig. Det ble utkjempet mellom den italienske marine (Regia Marina) på den ene siden, og den britiske marine og den australske marine på den andre siden. Slaget skjedde rundt 48 km øst for italienske Punta Stilo i Calabria den 9. juli 1940. Det var et av få slag i Middelhavskampanjen under den andre verdenskrig som involverte et stort antall skip på begge sider. Både italienerne og britene med australierne krevde seieren, men faktisk var slaget uavgjort og begge sider trakk seg tilbake til sine marinebaser så snart som mulig.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Da Italia gikk inn i den andre verdenskrig, var deres militære styrker i Libya dårlig utstyrt for offensive operasjoner, og den italienske flåten var nødtvungent til å skipe store forsyninger over Middelhavet for å få styrkene opp krigførende tilstand.[1]

Den 6. juli forlot en konvoi bestående av fire handelsskip Napoli med kurs for Benghazi i Libya. Samtidig forsøkte italienerne å lure de allierte til å tro at deres kurs var rettet mot Tripoli. Den samme kvelden gikk to torpedobåter fra Catania på Sicilia og et annet frakteskip som møtte konvoien utenfor Messina, og den neste dagen slo deres eskortestyrke seg sammen med konvoien fra Taranto etter at etterretningen hadde informert at de allierte styrkene hadde forlatt den egyptiske havnen i Alexandria. Transportskipene fraktet 2 190 tropper, 72 M11-panservogner, 232 kjøretøyer, 10 445 tonn med forsyninger og 5 720 tonn med brennstoff. Konvoiens eskorte, ledet av admiral Inigo Campioni, besto av tre grupper; åtte destroyere og fire torpedobåter som alle beskyttet fraktskipene; en andre gruppe seilte 56 km i øst besto av seks tunge kryssere og ytterligere fire destroyere; og til sist, den fremste gruppen som besto av to slagskip, «Giulio Cesare» og «Conte di Cavour», åtte lette kryssere og ytterligere 16 destroyere.[2] Et betydelig antall av de italienske destroyerne deltok ikke i det kommende slaget grunnet mekaniske problemer og behov for brensel.[3]

I mellomtiden var de allierte involvert i en tilsvarende aksjon med konvoitransport. Flåten seilte fra Alexandria og mot Malta hvor destroyere ville avlevere forsyninger og et begrenset antall spesialistforsterkninger. To konvoier ble arrangert for å frakte flåteforsyninger og sivile fra Malta og til Alexandria. To grupper av handelsskip seilte, en hurtiggående konvoi på 13 knop (24 km/t) og en mer langsom på 9 knop (17 km/t). Deres beskyttelse var tre grupper med skip; den ene, styrke A, med fem kryssere og en destroyer; en annen, styrke B, med slagskipet HMS «Warspite» og fem destroyere; og hovedgruppen, styrke C, med slagskipene HMS «Royal Sovereign» og HMS «Malaya», hangarskipet HMS Eagle, og elleve destroyere.[4] En av dem, HMS «Imperial», måtte vende tilbake til Alexandria med en ødelagt dampskorstein i de tidlige timene den 8. juli.[5] Alle styrkene var under ledelse av admiral Andrew Cunningham.

Klokken 14,40 den 8. juli oppdaget to italienske sjøfly av typen CANT Z.506 fra Tobruk den britiske flåten og skygget den i bortimot fire timer. Admiral Campioni beordret sin flåte til å forsvare konvoien ved å seilte østover og forberede seg for kamphandling. Den italienske overkommandoen var imidlertid motstrebende til å risikere sine krigsskip i en kamp om natten, og de beordret flåten å unngå kontakt.[6] I løpet av den innledende posisjoneringen fikk italienerne tekniske problemer på tre av destroyerne og to av de lette krysserne, og disse skipene, sammen med en del av destroyerne, ble sendt tilbake til Sicilia for etterfylling av brensel. For å utjevne disse ble en annen gruppe med destroyere innkalt fra Taranto. Ved dette tidspunktet hadde den italiensk flåten 16 destroyere.[3][7]

I mellomtiden hadde også de allierte problemer. Fra klokken 10 til 18,40 hadde 72 landbaserte bombefly fra det italienske flyvåpenet (Regia Aeronautica) angrepet flåten fra det italienske fastlandet. I motsetningen til stupbombefly som Nazi-Tyskland favoriserte opererte de italienske bombeflyene i formasjon fra stor høyde i de første stadiene av krigen, omtrent ved 3,5 km oppe. Mens italienerne slapp bombelasten var det kun et enkelt treff på HMS «Gloucester» som ble resultatet av to angrep.[8] Det var et alvorlig treff på skipets bro som drepte kapteinen, seks offiserer og elleve andre. I tillegg ble tre offiserer og seks andre såret. Ildledelsen forover og styremekanismen ble ødelagt, og for resten av slaget ble skipet kommandert fra en nødssituasjon.[6][9]

Klokken 15,10 den 8. juli dampet Cunninghams flåte mot Taranto for å avskjære italienernes rute tilbake. Ved skumringen endret Cunningham kurs fra 310° til 260° og senket flåtens hastighet. I løpet av de første timene den 9. juli, ble kursen endret til 305° for å unngå italiensk flyrekognosering mens de holdt sin flåte mellom den italienske skvadronen og Tarantobukta.[10] Klokken 12,30 var den italienske overkommandoen ikke oppmerksom på situasjonen med den britiske flåten. Campioni beordret sin flåte om å spre seg klokken 14,00 omtrent 97 km sørøst for Kapp Spartivento og søke opp fienden. Campioni fikk til sist rapporter om den britiske posisjonen klokken 13,30 og seks sjøfly av typen Ro.43 ble sendt opp kort tid etter at de italienske krysserne hadde oppdaget britiske krigsskip rundt 50 km nærmere enn de forventet.

Slaget[rediger | rediger kilde]

Krysserne i kamp[rediger | rediger kilde]

Midt på dagen den 9. juli var de to flåtene rundt 140 km fra hverandre. Cunningham kunne ikke minske avstanden med de to betydeligere langsommere HMS «Royal Sovereign» og HMS «Malaya» (18 knop (33 km/t) i motsetningen til 28 knop (52 km/t). I mellomtiden, klokken 13,15 satte HMS «Eagle» i gang flere mislykkede angrep med torpedofly av typen Fairey Swordfish mot de italienske tunge krysserne som feilaktig trodde var slagskip.[7] Klokken 13,10 hadde den italienske overkommandoen instruert Campioni til å gå i kamp mot den ene av de to fiendtlige styrkene som kom mot ham, men de hadde planlagt å holde kamphandlingene i nærheten av det italienske fastlandet og bevegde seg bevisst nordover for å trekke de allierte nærmere deres flyplasser. Klokken 14,00 hadde Cunninghams plan om å avskjære den italienske flåten fra Taranto lykkes.[3]

Den allierte gruppen med kryssere spredte seg foran HMS «Warspite» og klokken 15,15 fikk øye på den italienske hovedstyrken og de to partene åpnet ild mot hverandre da avstaden var 21 500 meter. Den italienske ildgivningen var bedre enn den britiske og innenfor tre minutter hadde funnet avstanden selv om de skjøt ved stor rekkevidde. Selv om britenes avstandsrekkevidde ikke var like bra og de skjøt for kort, var deres skyting bedre og de kunne plassere deres runder langt tettere, men generelt var de to styrkenes skyting til sammen ganske likt. Etter kun noen få minutter var rekkevidden kom ned til 20 000 meter og de alliertes kanoner ble nyttige. Imidlertid var den italienske ildgivningen klokken 15,22 kommet farlig nær de alliertes kryssere og viseadmiral John Tovey besluttet å rive seg løs.[11] Ved dette tidspunktet traff fra bombardement fra den italienske krysseren Giuseppe Garibaldi[12][13] det britiske skipet HMS «Neptune», ødela dets katapult og rekognoseringsfly hinsides reparasjon.[14][15] Krysserne fortsatte ildgivningen og klokken 15,30 opphørte skytingen.[11]

Slagskipene involvert[rediger | rediger kilde]

En gruppe med lette kryssere, forvekslet for tunge kryssere av Zara-klassen, var ved den allierte siden av slagsiden og var snart innenfor rekkevidden til HMS «Warspite». Enda en gang falt de alliertes skyting for kort, og ingen av skipets mål, «Alberico da Barbiano» og «Alberto di Giussano», fikk noen skade i de innledende salver. Imidlertid hadde HMS «Warspite» ved dette tidspunktet havnet utenfor posisjon og skipet sirkulerte for at HMS «Malaya» skulle komme opp. I mellomtiden var HMS «Royal Sovereign» fortsatt liggende bak.[16]

Den italiensk kommandanten besluttet å angripe HMS «Warspite», og begynte å flytte sin to slagskip i posisjon. Klokken 15,52 åpnet «Giulio Cesare» ild på en avstand av 26 400 m. «Conte di Cavour» åpnet ikke ild, en beslutning som siden har blitt spilt spørsmål ved. Den italienske strategien var å bare la et skip angripe om gangen ettersom det var en lærdom fra Jyllandsslaget at straks et skip fyrte mot et enkelt mål ble det meget vanskelig for andre å finne skyteavstanden og hvilke runder som var deres. «Conte di Cavour» skulle isteden ta seg av HMS «Malaya» og HMS «Royal Sovereign» som lå lengre tilbake og ikke kommet med i kamphandlingene.[17]

HMS «Warspite», som ikke var klar over skytemønsteret til italienerne, delte sine kanoner mellom de to skipene. I løpet av denne ildgivningen falt en av rundene til «Giulio Cesare» for langt og førte til splinterskader på HMS «Hereward» og HMS «Decoy», de eskorterende destroyerne til HMS «Warspite» som lå på yttersiden av kamphandlingen.[18] Klokken 15,54 begynte HMS «Malaya» å skyte, men fortsatt langt utenfor rekkevidde, men håpet at det førte til noe forvirring hos de italienske skipene. I mellomtiden hadde italienske tunge kryssere kom inn i kampen og begynte å skyte mot HMS «Warspite» klokken 15,55, men brøt av da de allierte krysserne kom tilbake.[16]

Klokken 15,59 falt to beskytninger fra «Giulio Cesare» meget nært HMS «Warspite». Bortimot umiddelbart etter traff det britiske skipets runder med 381 mm-kanoner bakdekket til «Giulio Cesare», fikk den lagrede ammunisjonen til en av luftvernskanonene til å eksploderte. To sjøfolk ble drept og flere skadd.[19] Røyken fra den brennende ammunisjonen ble sugd ned i maskinrommet hvor mannskapet måtte evakuere og stenge halvparten av fyrkjelene. «Giulio Cesare»s hastighet falt raskt til 18 knop, og «Conte di Cavour» tok over. Det var godt over 24 000 m mellom «Giulio Cesare» og HMS «Warspite» da det italienske skipet ble rammet, noe som var et av de lengste avstandene i historien hvor maritim artilleri hadde truffet.[20]

Det kunne se ut som om HMS «Warspite» lå i en utmerket posisjon for å påføre ytterligere skader mot det svekkede «Giulio Cesare», men det britiske skipet tok igjen en tett sirkel for å la HMS «Malaya» nå fram. Da kanonene ikke kunne skyte i snuoperasjonen, oppdaget avstandsmålerne på HMS «Malaya» hva italienerne hadde forsøkt å unngå, at skipets runder falt 2 500 m for kort for «Giulio Cesare» og at de hadde sett på skytningen til HMS «Warspite» og ikke sine egne.[16]

Klokken 16,01 hadde de italienske destroyerne lagt ut et røykteppe og slagskipene fikk dekke. Det er en del diskusjon om dette i ettertid; at de alliertes posisjon var at slagskipene var i ferd med å forlate sjøslaget, mens den italienske forståelsen var at de forsøkte å utføre et torpedoangrep fra deres destroyere innenfra røykteppet.[16]

De siste aksjonene[rediger | rediger kilde]

Klokken 15,58 hadde den italiensk krysseren «Fiume» gjenopptatt beskytningen av skipets motpart i den allierte linjen, HMS «Liverpool» og snart begynte to grupper av italienske kryssere å skyte, «Zara», «Bolzano» og «Pola», og «Gorizia» og «Trento» fulgte snart etter og gikk i kamp med hovedgruppen til de alliertes kryssere. Skytningen fortsatte og klokken 16,07 ble «Bolzano» truffet tre ganger av HMS «Neptune», midlertidig lukket skipets ror og skader i torpedorommet. Et skudd meget nær destroyeren «Vittorio Alfieri» førte til mindre skader.[21]

I mellomtiden hadde teknikerne på «Giulio Cesare» klart å reparere to av de skadde fyrkjelene, og skipet kom opp i en hastighet av 22 knop (41 km/t).[22] Admiral Campioni overveide mulighetene til hans gjenværende slagskip «Conte di Cavour» mot de tre britiske slagskipene og hangarskipet, og kom fram til at han ville trekke seg tilbake til Messina med sine to slagskipene.[23] «Giulio Cesare» var ute av virksomhet i en måned for reparasjon.[21]

I løpet av den neste timen forsøkte begge flåter å treffe med langdistanse torpedoer, men uten hell.[24] Klokken 16,40 gjorde det italienske luftstyrkene et angrep med 126 fly. Det førte til skader på HMS «Eagle», HMS «Warspite» og HMS «Malaya», men på grunn av misforståelser var det rundt femti av de italienske flyene som også angrep de italienske skipene, tilsynelatende uten å gjøre skader. Slaget ble avsluttet klokken 16,50 ved at begge parter trakk seg tilbake.[25]

Et siste offer var destroyeren «Leone Pancaldo» som ble sendt til Augusta på Sicilia. Den ble truffet av en torpedo sendt fra et fly klokken 9,40 dagen etter. Den sank på grunt vann,[15][21] men ble hevet, reparert og vendt tilbake til tjeneste i desember 1941.[26]

Ettertid[rediger | rediger kilde]

Etter slaget seilte begge flåtene tilbake til sine baser. Det førte til at italienerne krevde seieren ved at deres frakteskip nådde trygt fram til sine mål i Libya.[27] I mellomtiden hadde de allierte skipene også kommet fram til Alexandria med sin eskorte. Selv om slaget ikke var avgjørende, hevdet allierte kilder at den britiske marine oppnådde en viktig «moralsk herredømme» over deres italienske motpart.[28]

Andre kilder har bestridt disse påstandene ved å peke på at i den umiddelbare ettertiden av slaget var stemningen til de to kommandantene svært forskjellig. Campioni skrev at selv etter bare å kunne benytte det ene av to gamle, oppussede slagskip, ga slaget hver eneste mann i flåten, fra underoffiserer til matroser, inntrykket av at man kunne kjempe jevnt med britene. Mens Cunningham var misfornøyd med utførelsen til sine to eldre enheter, ved at deres mangel på hastighet førte til at italienerne kunne diktere slagets gang, og ved at deres kanoner var ikke bare overgått av de italienske slagskipene, men også til de på de tunge krysserne. Cunningham avskjediget HMS «Royal Sovereign» som en «konstant kilde til bekymring», og anbefalte at admiralitet to eller tre slagskip i klassen Queen Elizabeth, muligens utstyrt med radar, et nytt hangarskip med panserdekk, de tunge krysserne HMS «York» og HMS «Exeter», og nok mindre skip til å dekke større enheter.[29][30]

Et åpent spørsmål er hvorfor italienerne ikke sendte deres to operative slagskip, «Littorio» og «Vittorio Veneto» til Taranto, begge bortimot klare for aksjon og kun noen få timer fra krigskueplassen. Begge skip var fortsatt under testing, og «Littorio» hadde et elektrisk uhell på den ene av kanontårnene. De kunne ha endret maktbalansen til italiensk fordel i sjøslaget.[31] Selv uten disse skipene var de to flåtene ganske jevnsterke. Til tross for italiensk overlegenhet i flystyrke grunnet at de var nær land, men de oppnådde lite bortsett fra skade på HMS «Gloucester».[6] Til tross for dette krevde det italienske flyvåpens rapporter at de hadde gjort skade på halvparten av den allierte flåten.

Alt i alt var den allierte ildgivningen overlegen mens de italienske salvene var for vidt spredt grunnet tekniske årsaker som ikke ble løst før mot slutten av slaget.[32]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Green, Jack & Massignani, Alessandro (1998): The Naval War in the Mediterranean, 1940–1943, Chatam Publishing, London. ISBN 1-885119-61-5
  • Jordan, John (2008): Warship 2008. Conway maritime press, s. 34. ISBN 1-84486-062-0
  • Miller, Nathan: War at Sea: A Naval History of World War II, Oxford University Press, Oxford, 1995. ISBN 0-19-511038-2 (Pbk.).
  • O'Hara, Vincent P. (2009): Struggle for the Middle Sea: The Great Navies at War in the Mediterranean Theater, 1940–1945. Annapolis, Maryland: Naval Institute Press. ISBN 978-1-59114-648-3.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Green, Jack & Massignani, Alessandro (1998): The Naval War in the Mediterranean, 1940–1943, s. 65
  2. ^ Green, Jack & Massignani, Alessandro (1998): The Naval War in the Mediterranean, 1940–1943, s. 67
  3. ^ a b c Green, Jack & Massignani, Alessandro (1998): The Naval War in the Mediterranean, 1940–1943, s. 72
  4. ^ Green, Jack & Massignani, Alessandro (1998): The Naval War in the Mediterranean, 1940–1943, s. 66
  5. ^ HMS Imperial ( D 0 9 ), Naval-history.net
  6. ^ a b c Green, Jack & Massignani, Alessandro (1998): The Naval War in the Mediterranean, 1940–1943, s. 68
  7. ^ a b Green, Jack & Massignani, Alessandro (1998): The Naval War in the Mediterranean, 1940–1943, s. 70
  8. ^ Miller, Nathan (1995): War at Sea, s. 113
  9. ^ HMS Gloucester – Town-type Light Cruiser, Naval-history.net
  10. ^ Green, Jack & Massignani, Alessandro (1998): The Naval War in the Mediterranean, 1940–1943, s. 68–69
  11. ^ a b «Action off Calabria – Initial skirmish»
  12. ^ D'Adamo, Christian: Action of Calabria
  13. ^ Jordan, John (2008): Warship 2008. Conway maritime press, ISBN 1-84486-062-0, s. 32
  14. ^ Smith, Peter Charles (1980): Action imminent: three studies of the naval war in the Mediterranean theatre during 1940. Kimber, ISBN 0-7183-0197-8, s. 66
  15. ^ a b Cunningham, Admiral Sir Andrew B. (28. april 1948): «Report of an Action with the Italian Fleet off Calabria, 9th July, 1940» (PDF), London Gazette. [Office of Public Sector Information HMSO].
  16. ^ a b c d D'Adamo, Cristiano: «Action off Calabria – The battleships enter the fight», Regiamarina.net
  17. ^ O'Hara, Vincent P. (2009): Struggle for the Middle Sea, s. 40.
  18. ^ Jordan, John (2008): Warship 2008, s. 34
  19. ^ Marina Militare italiana, part 1 1940-45, s. 39, Albertelli Edizioni, Parma, 2015
  20. ^ Marina Militare italiana, part 1 1940-45, s. 39, Albertelli Edizioni, Parma, 2015. Det tyske slagskipet «Scharnhorst» oppnådde et treff på det britiske hangarskipet HMS «Glorious» på omtrentlig samme avstand måneden tidligere.
  21. ^ a b c «Action off Calabria – Cruisers and destroyers»
  22. ^ Gardner, Terry A.: «Capital Ship Surface Actions World War 2»[død lenke], EMC(SW) USNR ret
  23. ^ Green, Jack & Massignani, Alessandro (1998): The Naval War in the Mediterranean, 1940–1943, s. 75
  24. ^ Green, Jack & Massignani, Alessandro (1998): The Naval War in the Mediterranean, 1940–1943, s. 74–75
  25. ^ Green, Jack & Massignani, Alessandro (1998): The Naval War in the Mediterranean, 1940–1943, s. 77
  26. ^ Whitley, M J (2000): Destroyers of World War Two: An International Encyclopedia. London: Arms & Armour Press, ISBN 1-85409-521-8, s. 164.
  27. ^ Sadkovich, James (1990): Reevaluating major naval combatants of World War II. Greenwood Press, ISBN 0-313-26149-0, s. 137
  28. ^ Hill, J. R.; Ranft, Bryan (2002): The Oxford illustrated history of the Royal Navy. Oxford University Press, ISBN 0-19-860527-7, s. 358
  29. ^ Ireland, Bernard (1993): The War in the Mediterranean 1940-1943, ISBN 9781844150472, s. 37
  30. ^ O'Hara, Vincent P. (2009): Struggle for the Middle Sea: The Great Navies at War in the Mediterranean Theater, 1940–1945. Annapolis, Maryland: Naval Institute Press. ISBN 978-1-59114-648-3.
  31. ^ Green, Jack & Massignani, Alessandro (1998): The Naval War in the Mediterranean, 1940–1943, s. 69
  32. ^ Green, Jack & Massignani, Alessandro (1998): The Naval War in the Mediterranean, 1940–1943, s. 79

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Koordinater: 37°40′N 17°20′Ø