Slaget på Rastarkalv
| Slaget på Rastarkalv i Freineset | |||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| |||||||
| Stridende parter | |||||||
| Eirikssønnene med dansk støtte | Kong Håkon Adalsteinsfostre | ||||||
| Kommandanter og ledere | |||||||
| Gamle Eiriksson | Håkon Adalsteinsfostre | ||||||
| Styrker | |||||||
| Mer enn tjue skip, antall stridende ukjent. | Ni skip, antall stridende ukjent | ||||||
| Tap | |||||||
| Ukjent, men stort | Ukjent | ||||||
Slaget på Rastarkalv var et slag ca. 955 mellom Eirikssønnene og Håkon Adalsteinsfostre. Eirikssønnene ledet en hær som bestod av norske og danske vikinger, tildelt av den danske kongen, Harald Blåtann. Håkon Adalsteinsfostre vant slaget og tvang danskene til retrett.
Bakgrunnen[rediger | rediger kilde]
Eirikssønnene reiste først med sine egne styrker fra Vendsyssel i Danmark til Agder, og derfra seilte de nordover med danskene etter seg til Ulvesund, sundet mellom Vågsøy og fastlandet i Nordfjord. Håkon Adalsteinsfostre hadde satt opp et varselssystem med varder som skulle tennes for å varsle om det dukket opp frememde krigsflåter langs Vestlandet[1]. Eirikssønnene hadde nærmet seg kysten og seilt nordover med en stor hær, men vetene ble ikke tent. Kong Håkon hadde lagt strenge straffer for den som ble funnet skyldig, om vetene eller vedvardene ble tent uten grunn. Kongen ble først varslet da flåten lå like sør for Stad[2].
Da kongen mottok opplysningene om den store flåten sør for Stad, kalte han lokale styrker til seg. Disse bestod av våpendyktige bønder samt flere høvdinger. De forberedte seg på en konfrontasjon, og valgte seg ut Rastarkalv som slagmark. Dette er en slette sør på øya Frei i nærheten av der hvor kirka ligger i dag. Det er store, flate voller som ender mot en bakkeskrent. Da Eirikssønnene hadde mottatt bud om å komme til den utvalgte slagmarken, reiste de nordover til Frei, gikk i land og rykket fram til Rastarkalv.
Slaget[rediger | rediger kilde]
En av høvdingene, Egil Ullserk, kom til kong Håkon og la fram en plan for å overliste Eirikssønnene. For å lure motstanderne til å tro at kongen rådde over mange flere stridsmenn enn han virkelig hadde, ville han la ti menn bære ett merke hver. Så marsjerte de bak en åskam med et mellomrom mellom hver mann, slik at bare merkene var synlige for Eirikssønnenes hær. Dette ble gjort, og i mellomtiden stilte kongen opp sin hær i en tynn, men lang fylking slik at de ikke kunne omringes av Eirikssønnenes store hær[3].
De to hærene braket sammen, og Egil Ullserks list ble satt ut i livet – synet av merkene i bevegelse over bakkekanten fikk Eirikssønnene til å tro at det var en hær som hadde kommet mellom dem og skipene, så de avbrøt og trakk seg tilbake. Først da Gamle Eiriksson kom seg opp på en bakkehals, fikk han se at den kongelige hæren var undertallig og at det ikke fantes en annen hær som de først trodde. Etter å ha stilt opp en ny fylking, begynte de å slåss. Men nå var Håkons hær overtallig.
Det var da Egil Ullserk gikk til motangrep i spissen for kongehæren og slo hardt inn i Gamle Eirikssons flokk, så det kom til brutale basketak der Gamle og Egil slåss mann mot mann. Etter at mange hadde blitt drept og Egil Ullserk var falt, hadde kongen reorganisert sine menn på nytt for å sette inn et hardt angrep i de svekkede rekkene av stridsmenn. På dette tidspunktet var Gamle Eiriksson skadet og kunne ikke lede hæren videre.
Skalden Guttorm Sindre kvad:
- Redd og larmende hæren
- rømte for jernets herre,
- han bar flammende våpen
- dristig foran merket
- Hvor valkyrjene uvær vakte,
- han ly ei søkte,
- mere mot han hadde
- enn mang en annen konge.
Eirikssønnenes hær gikk deretter i oppløsning, så de kunne ikke annet enn å flykte. Da de nådde fram til strendene, oppdaget de at skipene alt var skjøvet ut av de som flyktet først, mens noen av skipene var blitt liggende oppe i fjæra, for sjøen hadde falt. Da løp de på sjøen, alle Eirikssønnene og folkene som fulgte dem. Gamle Eiriksson falt der på Rastarkalv, men de andre brødrene hans kom ut på skipene og seilte bort med alt det folk som var igjen, og siden styrte de sør til Danmark[4].
Øyvind Skaldespille kvad:
- Før har fluktsky konge
- farget sverd i Gamles blod,
- mens motet svulmet;
- sverd fikk óg Fenrir føle -
- den gang han ufortrøden
- alle Eiriks sønner
- dreiv på sjøen.
- Nå sørger spydfolk over kongen[5].
Etterspillet[rediger | rediger kilde]
Da de overlevende i Eirikssønnenes hær flyktet sørover, etterlot de flere skip som ble tatt og trukket opp på land av kongens menn. Kongen reiste bautasteiner og hedret den gamle mannen, Egil Ullserk, som hadde gitt sitt liv for seieren i et siste ærerikt slag. Der lot kong Håkon Egil Ullserk legge i et skip, og sammen med ham alle som var falt av hans flokk, så lot han bære jord og stein over. Kong Håkon lot også sette opp flere skip, og lot de som var falt, bære om bord i dem, og en kan se haugene sør for Freihaugen[6].
Eiriksønnenes nederlag og Gamle Eirikssons død førte til stillstand og fred i flere år framover, inntil de barket sammen i slaget ved Fitjar på Stord.
Referanser[rediger | rediger kilde]
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- Håkon den godes saga på bokmål på lind.no
- Håkon den godes saga[død lenke] på nynorsk på heimskringla.no
- Siw Helen Myrvoll Grønlands masteravhandling: Håkon den godes landskap på Frei og slaget på Rastarkalv
- Gjennomgang av røysene og landskapet Arkivert 25. september 2020 hos Wayback Machine.