Slaget på Re 1163

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
For slaget på Re i 1177, se Slaget på Re
Slaget på Re 1163
Konflikt: Brødrekrigen 1155–1162
Dato 20. februar 1163
Sted Re i Ramnes, Vestfold nordvest for Tønsberg
Resultat
Seier for Erling Skakke
Parter
Magnus Erlingssons kongedømme Sigurd Markusfostre som tronpretendent
Kommandanter
Erling Skakke Sigurd fra Rør som jarl
Styrker
1 300 eller 1 600 mann 500 eller 600 mann
Tap
Små Sigurd Jarl, en stormann og 40 «nevneverdige» menn

Slaget på Re 1163 er det første av to slag på stedet Re i Ramnes i Vestfold under borgerkrigstiden. Det er også det siste slaget i brødrekrigen. Slaget sto mellom tilhengerne av kongsemnet Håkon Herdebrei, ledet av jarlen Sigurd fra Røyr, og de norske lendmennene under Erling Skakke. Herdebrei-partiet, som hadde gjort opprør, ble i løpet av slaget beseiret og hærføreren Sigurd Jarl falt. Etter nederlaget ble opprørsflokken utslettet av Erling Skakke og hans menn. Tronpretendenten Sigurd Markusfostre flyktet etter nederlaget til Nidaros. Han ble senere fanget utenfor Bergen og halshogd i Gravdal 29. september 1163.[1]

Bakgrunnen[rediger | rediger kilde]

Nederlaget ved slaget ved Sekken i 1162 var avgjørende for herredømmet over Norge, da bare Opplandene var nå under Sigurd Jarls kontroll. Sigurd Jarl, som tilhørte partiet som hadde støttet Håkon Herdebrei, hentet fram et nytt kongsemne; Sigurd Markusfostre som var frillesønn etter Sigurd Munn. Det var bare opplendingene som sluttet seg til Sigurd Jarl i større grupper, men han hadde i eget følge mange veteraner fra mange slag, og disse var høyt respektert.

Under juletiden holdt Erling Skakke seg i Tønsberg, og Sigurd Jarl besluttet å gå til angrep på byen. Erling Skakke hadde fått varsler om det forestående angrepet, og sendte ut speidere mens styrkene ble forberedt på strid. Hver kveld samlet han sine styrker i flere fylkinger utenfor byen. Et nattangrep kunne få katastrofale følger for ham dersom styrkene skulle befinne seg inne i byområdet. I februar 1163 kom det melding om at Sigurd Jarl hadde kommet til Re i Ramnes, nordvest for Tønsberg. Erling rykket ut natt til 20. februar med ca. 1 600 mann (tretten hundre mann, «ett hundre» betyr 120). I følget skal det også ha vært minst 500 hester.

Det var ingen godt utrustet hær som dro ut, for Erling Skakke hadde bare sitt eget følge med seg. Han mobiliserte derfor bymenn i Tønsberg og områdene omkring for å ha mange nok menn. Det var to mann om hvert skjold.[2]

Sigurd Jarl valgte mot bedre vitende å bli og vente på Erling Skakkes hær på Re. Han fylket hæren på fem hundre mann på en bakke som lå mot en bru som leder til gården på Re.

Slaget[rediger | rediger kilde]

Sigurd Jarl hadde fylket hæren i en høyere posisjon. Han hadde dermed mulighet til å angripe en kommende hær på veien ved brua. Selv om Erling hadde flere menn, ønsket jarlen å ta opp kampen ved å utnytte terrenget. Erling Skakke ordnet hæren slik at han kunne samle styrkene beskyttet av ei brekk eller elv mot bakken. Erling Skakke så straks at hvis de skulle ta seg over elva på den trange brua, ville deres tallmessige fordel ikke være til stor nytte.

Erling reiste kongemerket og satte fotfolk foran i en fylking på rundt tusen mann. Bak fylkingen sto pansrede ryttere, kanskje få hundrer av menn. Kavaleriet besto ikke av ridderstyrker, og skulle ikke gå til angrep for å bryte opp en fylking den gang. De ble isteden benyttet til flankeomgående manøvrering og forfølgelse for å forstyrre og påføre motparten tap dersom fylkingen deres skulle gå i oppløsning.

Erling Skakke kommanderte fylkingen om til å gå over elva. Den var grunn nok til å vade og de kom til den andre siden ved foten av bakken. Sigurd Jarl trakk så sin hær langs bakken mot dem. Under hærrop gikk jarlens menn til angrep på Erlings menn, og 300 av dem rømte før det kom til sammenstøt. Likevel var overtaket for stort. Jarlens hær ble etter harde kamper slått vekk og drevet inn i skogen bak dem. Rytternes rolle under slaget er ikke kjent, men kan ha vært viktig under jarlens retrett over bakken mot skogen.

Sigurd Jarl falt i slaget, sammen med stormannen Jon Sveinsson og nesten 40 mann. Enda flere menn kan ha blitt felt under retretten etter slaget. Etter det korte slaget fant Erling Skakke den døende Sigurd Jarl i ferd med å bli plyndret for klær og eiendeler. Etter å ha jaget vekk plyndrerne oppdaget han at jarlen i mellomtiden hadde utåndet.

Etterspillet[rediger | rediger kilde]

Erling Skakke dro tilbake til Tønsberg, men lot kontingenter i sin egen hær få dra ut på leting etter stormenn og rømlinger som hadde kommet seg vekk fra nederlaget på Re. De fant og drepte Eindride Unge syv dager senere. Sigurd Markusfostre ble våren 1163 ført av fosterfaren Markus fra Skog til Viken og videre til Konghelle. Erling Skakke fikk vite om dette, og dro over til Konghelle. Tronpretendenten og hans fosterfar rømte da til Hisingen.

Det ble en del stridigheter i Båhuslen eller Østfold mellom Erling Skakke og de såkalte markusmennene, Markus fra Skogs følgesvenner. Dette fant sted i de første månedene av året 1163.[3] Kampene sluttet da Markus fra Skog og Sigurd Markusfostre mistet skipene i Göta älv, og de flyktet nordover til Opplandene. Etter å ha tatt landevegen nord til Trøndelag, lot Sigurd seg hylle som konge på Øretinget. Flere trøndere sluttet seg til markusmennene som deretter utrustet flere skip.

Sigurd Markusfostres krigerflokk seilte til Møre, deretter langs Vestlandet og tok alle kongelige inntekter hvor de kom. Lendmennene i Bergen rustet ut landvern i Bergen, så markusmennene valgte å seile forbi og tilbake, Bergen var blitt for sterk for den unge kongens krigerflokk. Erling Skakke seilte først til Viken, men fikk motvind idet han skulle fortsette til Vestlandet. Markusmennene hadde lært at Erling Skakke hadde en stor hær i Viken, og de valgte å seile sørover til Bergen på nytt.

I september 1163 ble markusmennene beseiret av lendmannen Nikolas Sigurdsson. Detaljene er igjen uklare, men Markus og Sigurd Markusfostre kom med sine skip til Skorpo på sørsiden av Korsfjorden utenfor Bergen. Men lendmennene i Bergen gikk til angrep og jaget markusmennene bort, og de erobret Markus fra Skogs skip. Etter å ha tatt livet av flere gjenværende på skipet, begynte lendmennene å lete etter Sigurd og Markus. Få dager senere fant lendmennene fra Bergen både tronpretendenten og hans fosterfar. De ble ført til Bergen, og ved mikkelsmess den 29. september 1163[1] ble Sigurd Markusfostre halshogd og hans fosterfar hengt.[4]

Erling Skakke i Viken fikk problemer med innbyggerne på øya Hisingen. De nektet å betale bøter for deres støtte til opprørene. I jula 1163 lot han en hær rykke over isen fra Konghelle og fikk brent ned en gård der hundre mann ble massakrert. Den siste rest av motstand mot kongedømmet i Magnus Erlingssons navn var knust. Først ved våren 1164 var de siste stormenn på flukt i Norge tatt av dage.

Sted for slaget[rediger | rediger kilde]

Nøyaktig hvor i Ramnes kampene skal ha funnet sted, har lenge vært uklart, men arkeologiske funn gjort av Kjersti Jacobsen i 2010 på et jorde på gården Søndre Linnestad tyder på at slaget i 1163 har foregått et sted nærmere Linnestad øst for Ramnes kirke.[5][6][7]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]