Sjøhus
.jpg)
Sjøhus er en type hus som bygges ved sjøen, som ved ulike funksjoner er knyttet til og plassert nær ved sjøen. Ordet brukes også som synonym for sjøbu eller sjøbod.
Naust er hus til opplag og beskyttelse av båter. Naust er plassert i flomålet, som en fortsettelse av ei strand eller skråplan båter kan settes på land. Naust er gjerne enkle bygninger på kun etasje, og gulvet er bare lunner til å dra opp båter på. Naustene ble ofte bygd i enkel konstruksjon, med luftig utforming og uten gulv.
Sjøboder bør ha tilflott, mulighet til at båter /skip kan legges inntil bygningen og gjøre lasting og lossing enkelt. De varierer veldig i størrelse, fra de helt små bygninger på 3- 4 m2 til store bygninger i 4 - 5 etasjer og flere hundre m2 i areal. De brukes til lagring av alt som hører til båter og skip, og alt som skal transporteres. Sjøbodene ble satt opp i sjøkanten slik at fartøyer kunne legges helt inntil. Varer kunne ofte lastes og losses direkte fra en båt eller skip. I Rogaland kan sjøboder kalles sjøhus, nord for Hustadvika kalles de brygger. Kjøpmannens sjøboder kan også kalles pakkhus.
Under små forhold ble bruksområdene ofte kombinert for eksempel ved at naustet hadde loft eller overetasje. Dette er da et kombinasjonshus, naust i første etasje, med sjøbod og lagerrom i andre etasje. Sjøboden kan da naturligvis ikke få den samme praktiske innretningen for lasting eller lossing av skip. Et eksempel er et stort naust i Dusavik (Rogaland) der naustet hadde steinvegger og på steinveggene var det en overetasje med full etasjehøyde i bindingsverk. Grindbygde naust kunne få loft ved at gulvbord ble lagt rett på betene.[1]
Nothus er oftest en type sjøhus som kombinerer naust og bod. Dette kunne være en enkel sjøbod med plass til ei not, eller det kunne være en stor bygning som rommet utstyr til et helt notlag. I første etasje var det plass til notbåtene og eventuelt flere småbåter notlaget hadde. I loftsetasjen var det plass til nøter og ei vinde kunne gjøre det lettere å få nota ombord i notbåten som helst burde komme helt inntil nothusets langside.
Rorbuer kan også regnes med til sjøhusene.
Det finnes også andre mer spesialiserte hus ved sjøen, for eksempel badehus.
Sjøhusmiljøer[rediger | rediger kilde]
Sjøhusene er hus med funksjonell tilknytning til sjøen, vanligvis ut fra transportbehov eller tilknytning til fiskerier. Husene ved sjøen preges av det faktum at før 1900-tallet var sjøen den viktigste ferdselsåren.
I store deler av kyst-Norge måtte alle ha båt, og alle hadde behov for å transportere varer sjøveien. Der gården var oppdelt i mange bruk var det ofte bare ett sted som egnet seg til båtopptrekk og nausttomter.
I ei bygd var det ofte slik at der gårdene som ikke hadde egen grunn til naust og sjøboder benyttet en sentralt plassert almenning til dette formålet. Her oppsto et sjøhusmiljø, i første rekke med naust og sjøboder som hørte til bøndene i bygda. Slike miljøer kunne i mange tilfelle utviklet seg videre til et strandsted som med tid og stunder kunne få status som ladested og by. Det kunne begynne med noen håndverkere; bygdas smed, båtbyggeren eller bøkkeren. På slutten av 1800-tallet kom landhandleriet og dampskipskaia.
I mange norske byer er det bevart karakteristiske sjøhusmiljøer i gamle havneområder. Med noen få unntak er alle norske byer kystbyer; de ligger ved sjøen. Fordi sjøen var den viktigste ferdselsåren lå lagerbygninger og mange produksjonslokaler ved sjøen. Der det var mulig var det fordelaktig å produsere og lagre varer slik at de kunne lastes i båt uten ekstra transport på land.
Se også[rediger | rediger kilde]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Helge Schelderup: Sjøhuset. Naustet. I Museumsnettverket 5 "Kystsamfunnets materielle kultur" 1995.