Sankt Gallen-gruppen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Den sveitsiske biskop og initiatitaker Ivo Fürer.

Sankt Gallen-gruppen, også kalt Sankt Gallen-mafiaen, var en uformell gruppe av høyt rangerte likesinnede liberale/reformistiske geistlige i den katolske kirke, beskrevet av biskopen av Sankt Gallen, Biskop Ivo Fürer, som var vert for diskusjonene, som en Freundeskreis ('vennekrets')[1] – som møttes årlig i eller nær St. Gallen i Sveits i januar, for fritt å utveksle ideer om spørsmål i kirken.

Navn[rediger | rediger kilde]

Gruppen var uformell og hadde egentlig ikke noe offisielt navn. Sankt Gallen-gruppen er hva noen av medlemmene kalte det i sine avtalebøker, og navnet er blitt offentlig etter et fullstendig kapittel viet til det i biografien om kardinal Danneels, utgitt av kirkehistorikerne Karim Schelkens og Jurgen Mettepenningen.[2] St. Gallen-gruppen,[3] St. Gallen-mafiaen og St. Gallen-klubben sikter alle til samme 'vennekrets'. Ved presentasjonen av denne biografien i september 2015, som ble kringkastet på den belgiske flamske fjernsynsstasjonen VTM,[4] sa Danneels at navnet Sankt Gallen-gruppen var «deftig» ('verdig', 'respektabelt'), «maar eigenlijk zeiden wij van onszelf en van die groep: de maffia» ('men faktisk sa vi om oss selv og om den gruppen: mafiaen'). Dette vakte latter. Andre brukte senere det navnet også, ikke alltid spøkefullt.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Kardinal Carlo Maria Martini, drivende kraft i St.-Gallen-gruppen de første årene[5]

Første drivkraft til diskusjonene kom fra biskop Ivo Fürer, som hadde vært generalsekretær for Rådet for Europas katolske bispekonferanser (CCEE) fra 1977 til 1995.[6] Da Vatikanet i 1993 innførte en grundig reform av dette rådet,[7] var Fürer et av medlemmene som mente at dette betydde slutten på rådets viktigste eksistensberettigelse, nemlig å fremme kollegialitet blant europeiske biskoper.[8][9] bestemte han seg i samråd med kardinal Carlo Maria Martini å invitere en gruppe kardinaler, erkebiskoper og biskoper til ærlige og kollegiale diskusjoner seg imellom.

Deltagelse[rediger | rediger kilde]

Da gruppen måttes første gang, i januar 1996, inviterte Fürer kardinalbiskop Martini; biskop Paul Verschuren (1925-2000; biskop av Helsinki); Jean Vilnet, (1922-2013; biskop av Lille i Frankrike); Johann Weber (biskop av Graz-Seckau) i Østerrike; Walter Kasper, (biskop av Rottenburg-Stuttgart i Tyskland (senere kardina), og Karl Lehmann, (1936-2018, biskop av Mainz i Tyskland (senere kardinal).[5]

Tilkommende medlemmer, alle tilkommet per invitasjon, og alle «av åpne sinn», var:

Pavevalgene i 2005 og 2013[rediger | rediger kilde]

Kardinalene Walter Kasper og Godfried Danneels, to prominente medlemmer av Sankt Gallen-gruppen

Mens de var i Roma i forkant av pavevalget i 2005 sendte kardinsalene som var medlemmer av Sankt Gallen-gruppen et postkort til deres vert Ivo Fürer med ordene: «Vi er samlet her i St.-Gallens ånd»,[12] og før konklaven samlet de seg for en samtale over kveldsmiddag.[13] Ifølge en ikke navngitt kardinals dagbok, hvorfra utdrag ble publisert av Brunelli, var Lehmann og Danneels, «den tenkende kjerne» blant pavevalgets reformisti. Disse reformisti aktet ikke å stemme på kardinal Joseph Ratzinger, og de forsøkte å forhindre hans valg ved å gi alle sine stemmer til kardinal Jorge Mario Bergoglio, som dermed kunne få et stemmetall som utgjorde et blokkerende mindretall.[14] De lyktes i det, men Bergoglio, «nesten i tårer», tryglet om ikke å bli valgt.[15] Ratzinger ble dermed valgt og tok navnet Benedikt.

Året etter valget av Ratzinger møttes det som var igjen av gruppen for siste gang. På den samlingen deltok bare fire av dens medlemmer: Fürer, Kothgasser, Danneels og van Luyn.[16]

Tre av gruppens medlemmer deltok imidlertid på pavevalget i 2013: Walter Kasper, Godfried Danneels og Karl Lehmann. Cormac Murphy-O'Connor var for gammel til å kunne deta (aldersgrense ved pavevalgsdeltagelse er 80 år), mern han var tilstede i Roma under pre-konklave-perioden. Forskjellig fra i 2005 har det ikke fremkommet noen anonymskilde som har rapportert fra inne i konklaven om hvilken rolle de spilte for valget - denne gang for pave Frans. Ifølge Austen Ivereigh, samarbedet de fire koordinert for å fremme kardinal Jorge Mario Bergoglios kandidatur forut for konklaven, i håp om å få valgt en mer moderne pave. I den første utgaven av sin bok skriver Ivereigh at «de først sikret seg Bergoglios samtykke» - men alle de fire har benektet dette.[17][18][19][20]

Direktøren for Den hellige Stols pressekontor var «overrasket og skuffet» over hva som ble strevet om dem og at de «uttrykkelig benektet denne deskrivelse av begivenhetene ... med hensyn til å ha bedrevet noen kampanje for [Bergoglio]s valg».[21] Den sterke reaksjon fra kardinalene kan primært henge sammen med implikasjonen at de i så fall hadde forbrutt seg mot bestemmelsen i§ 82 i Universi Dominici gregis og derfor ekskommuniserte latae sententiae. I andre utgave av sin bok styrket Ivereigh kardinalenes forsvar med å bytte ut formulering med «In keeping with conclave rules, they did not ask him if he would be willing to be a candidate.».[22] Men han holdt fast ved det øvrige.[18]

Hemmelighold[rediger | rediger kilde]

Grunnleggerne og medlemmene av gruppen følte alle at Vatikanet hindret fri diskusjon blant biskoper, møtene ble holdt i hemmelighet. Medlemmene observerte «én enkel regel: alt kunne sies, ingen notater ble tatt og diskesjon ble observert.» [23]

Samlingene ble avdekket etter at gruppen hadde sluttet å eksistere, i 2014 av Ivereigh,[24] og beskrevet mer omfattende i 2015 i Danneels' autoriserte biografi.[25]

Drøftede spørsmål og personer[rediger | rediger kilde]

Spørsmålene som ble diskutert av gruppen omfattet sentralisme i kirken, bispekonferansenes rolle, prestenes rolle og stilling, seksualmoral, nominasjon av biskoper og kollegialitet. På alle disse spørsmålene hadde Vatikanet publisert dokumenter som deltakerne fant kontroversielle.[5]

Alle var enige om at prefekten for Kongregasjonen for troslæren, kardinal Joseph Ratzinger, var en sentraliserende og konservativ innflytelse i Roma, spesielt ettersom Johannes Pauls helse ble svekket.[5] De ønsket absolutt ikke at Ratzinger skulle etterfølge ham.

Noen medlemmer benekter at de diskuterte andre navn, men biskop Fürer motsier dem, og uttaler eksplisitt at Jorge Mario Bergoglios ble nevnt i gruppens diskusjon om den forestående arvttaker etter Johannes Paul II. Han legger imidlertid til at medlemmene aldri har forpliktet seg til noen kandidat.[26] Bergoglios navn kunne imidlertid bare ha kommet opp i Sankt Gallen på møtet i 2002. Bergoglio ble først kreert til kardinal i februar 2001, og Martini, som hadde møtt ham i 1974, introduserte ham for noen medlemmer, som knapt eller ikke i det hele tatt kjente ham,[26] ved det ekstraordinære konsistorium i mai 2001. Kardinal Bergoglio likte ikke måten kurien drev ting på, og hans rapport om bispesynoden i 2001 ga ham stor ros overalt, også fra Sankt Gallen-gruppen.[27]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Austen Ivereigh: The Great Reformer: Francis and the Making of a Radical Pope (With an updated and expanded epilogue) (New York: Picador, 2015) ISBN 978-1-250-07499-7. I fotnotene: Ivereigh.
  • Jürgen Mettepenningen & Karim Schelkens: Godfried Danneels: Biografie (nederlandsk; ISBN 978 94 6310 022 9); Karim Schelkens & Jürgen Mettepenningen: Godfried Danneels: Biographie (fransk; ISBN 978 94 6310 023 6) (Antwerpen: Uitgeverij Polis, 2015.) Referanser (i fotnotene M&S) er til den nederlandske originalversjon.
  • Julia Meloni: The St. Gallen Mafia: Exposing the Secret Reformist Group Within the Church, Tan Books, 2021 (ISBN 9781505122879).
  • Henry Sire: The Dictator Pope: The Inside Story of the Francis Papacy, Regnery Publishing (Revised and updated edition), 2018 (Forfatternevnet angitt som, Marcantonio Colonna foran på hardcovervesjonen; identifisert som Henry Sire på innsideflapsen og på bokens copyrightside.)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Aktuelles» (tysk). Bistum St. Gallen. 30. september 2015. Besøkt 16. august 2017.  Bispedømmet presentererr et arkiv over sine pressemeldinger. Det gjeldser pressemeldingen «"Sensationsmeldung?»" datert 30. september 2015 og derunder er det en lenke til Fürers uttalelse «Erklärungen von em. Bischof Ivo Fürer».
  2. ^ M&S 460, Karim Schelkens & Jürgen Mettepenningen Godfried Danneels: Biographie
  3. ^ Benyttet av Ivereigh og andre.
  4. ^ «Danneels: 'Zat in soort maffiaclub'». VTM Nieuws (nederlandsk). 24. september 2015. Besøkt 6. desember 2018. .
  5. ^ a b c d M&S 462.
  6. ^ M&S 461.
  7. ^ M&S 312.
  8. ^ M&S 213.
  9. ^ pave Johannes Paul IIs motu proprio Apostolos suos skulle øke Vatikanets innflytelse på bispekonferansenene ytterligere; se M&S 463–464.
  10. ^ M&S 461–471.
  11. ^ Noen kilder nevner også kardinal Basil Hume som medlem, men dette er sannsynligvis basert på en feillesning av Marco Tosatti av Danneels' biografi; se «Francesco: elezione preparata da anni». La Stampa. 24. september 2015. Besøkt 24. juli 2017.  Det møte mellom Fürer, Danneels, Hume og den franske teolog Hervé Legrand i Sankt Gallen som biografien nevner (M&S 217) fant sted i 1984, over et tiår før det første møte av Sankt Gallen-gruppen.
  12. ^ M&S 472.
  13. ^ Ivereigh 280.
  14. ^ Lucio Brunelli, "Così elegemmo papa Ratzinger" i Limes 1/09. (lest mars 2019.)
  15. ^ Ivereigh 284.
  16. ^ M&S 473.
  17. ^ «Author, Cardinals Spar over Reports of Conclave Campaigning». Catholic News Agency. 4. desember 2014. Besøkt 4. desember 2014. 
  18. ^ a b «Smoking Gun? Pope Francis' Critics Cite New Book in Questioning His Papacy». The Washington Post. 5. desember 2014. Besøkt 5. desember 2014. 
  19. ^ «Pope Francis: How Cardinals' Conclave Lobbying Campaign Paved Way for Argentine Pontiff». The Daily Telegraph. 22. november 2014. Besøkt 5. desember 2014. 
  20. ^ «Cardinal Godfried Daneels Part of 'Mafia' Club». The Weekend Australian. 24. september 2015. Besøkt 24. juli 2017. 
  21. ^ «Vatican Press Director Denies Papal Election Details in New Book». Zenit. 1. desember 2014. Besøkt 21. august 2017. 
  22. ^ Ivereigh 354–355.
  23. ^ For nederlandsk tekst, se M&S 462.
  24. ^ Ivereigh 257ff. & passim.
  25. ^ M&S, kapittel 24.
  26. ^ a b Julius Müller-Meiningen, "Die Tafelrunde von St. Gallen, die Franziskus zum Papst machte" i den kortlivde sveitsiske avisen TagesWoche, 2. oktober 2015. (lest mars 2019.)
  27. ^ Ivereigh 263–265.
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Sankt_Gallen-gruppen&oldid=23885566»