Rur

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Rur
Rur
Vitenskapelig(e)
navn
:
Balanidae
Leach, 1817
Norsk(e) navn: rur
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyreriket
Rekke: Leddyr
Klasse: Krepsdyr
Orden: Rankefotinger
Antall arter: ca. 1220
Habitat: hav, langs kysten
Utbredelse: hele verden
Delgrupper:

Rur (familien Balanidae), også kalt vinkende engler,[1] er gruppe små krepsdyr. De lever i kjegleformede, hvite skall av kalk som sitter fast på steiner og andre harde flater i tidevannssonen og ned til dyphavet. Det er beskrevet rundt 1220 arter, og de forekommer i alle hav over hele verden. Rur er blant de vanligste dyrene langs norskekysten.[2]

Levevis, arter og utbredelse[rediger | rediger kilde]

Rur, små krepsdyr i fastsittende kalkskall, på et blåskjellMølen i Larvik kommune i Vestfold.
Fjærerur (Semibalanus balanoides) filtrerer næring (høyere oppløsning her)

Rur tilhører underklassen rankeføttinger (rankefotinger, Cirripedia). Som alle andre rankeføttinger, er rur hermafroditt (tvekjønnet). Dyret parer seg ved å stikke ut penis gjennom åpningen i skallet og befrukter andre individer. Rurens larver er frittsvømmende. Larvene begynner som nauplius og dyreplankton, og gjennomgår flere stadier før de slår seg ned på et fast levested og utvikler seg til voksne individer. Larvene tiltrekkes av stoffer som de voksne individene utskiller, og dette gjør at larvene havner på passende levesteder.

Den voksne ruren lever på steiner, skipsskrog, skjell, krabber, brygger og lignende. Når den først har satt seg fast, kan den ikke røre på seg mer enn noen få millimeter. Åpningen i skallet kan lukkes med to små kalkplater, slik at ruren kan holde vannet inne i skallet og unngå å tørke ut dersom den skulle bli tørrlagt. Rur lever av plankton, som den fanger ved hjelp av føtter (bøyelige tråder). Føttene brukes også for å tilføre friskt, oksygenrikt vann.

Rur danner et bredt, lyst belte fastvokst til fjellet.[2] De kan tåle lange perioder med tørrlegging og med innfrysing i is om vinteren.[2] Andre arter lever på dypere vann, og noen arter av rur opptrer som groeorganismer på skip og hvaler.[2] Rur kan forårsake korrosjon når den sitter på skipsskrog.

Blant de mange artene er:

  • fjærerur (Semibalanus balanoides, syn: Balanus balanoides) som lever på steiner i fjæra og er den vanligste arten i tidevannssonen. Huset kan bli opptil 20 mm i bredden. Boksen består av 6 kalkplater i veggene, og fire små plater, som danner lokket. Fjærerur er enormt tallrik, og danner kilometerlange belter langs kysten.[2]
  • steinrur (Balanus balanus) som lever på litt dypere vann langs hele norskekysten, men ikke i fjæresonen. Skallet er vanligvis 20 - 30 mm i diameter, og er omtrent like høyt som bredt.[2]
  • skipsrur (Balanus crenatus) som er 20 mm bred og opptil 45 mm høy. Den er utbredt langs hele norskekysten og sitter festet til båter, bryggestolper, murer og stein.[2]
  • dypvannsrur (Chirona hammeri) som lever på enda dypere vann og hard bunn. Arten er stor, og kan bli 30 mm i bredden og nesten 70 mm høy.[2]
  • brakkvannsrur (Balanus improvisus) som tåler vann med lavere saltinnhold enn andre arter. Den skal være eneste art av rur i Østersjøen. Det er en liten art, som bare blir 17 mm i bredden, og høyden er mindre. Langs kysten av Norge er den utbredt fra fjæresonen og nedover, og fester seg til all slags underlag.[2]

Systematikk[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]