Robert Mutsaerts

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Robert Mutsaerts
FødtRobertus Gerardus Leonia Maria Mutsaerts
22. mai 1958Rediger på Wikidata (65 år)
Tilburg
BeskjeftigelseKatolsk prest (1993–), katolsk biskop (2010–) Rediger på Wikidata
Embete
NasjonalitetKongeriket Nederlandene
Våpenskjold
Robert Mutsaertsʼ våpenskjold

Robert Mutsaerts (kalt Rob Mutsaerts, fullt navn Robertus Gerardus Leonia Maria Mutsaerts ( født 22. mai 1958 i Tilburg i Nederland), er hjelpebiskop i det katolske bispedømme 's-Hertogenbosch i Nederland.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Prest[rediger | rediger kilde]

Etter å ha fullført jusstudier ved Universitetet i Tilburg, var Robert Mutsaerts en av de første prestekandidater som ble opplært ved Sint-Janscentrum-seminaret som ble opprettet av biskop Johannes ter Schure i bispedømmet 's-Hertogenbosch. Robert Mutsaerts ble presteviet av biskop Johannes ter Schure den 5. juni 1993.

Som pastor sjelesørger i Millingen aan de Rijn (1995-2003) og i Heeze (2003-2010). En tid var han også viserektor ved Sint-Janscentrum.

Hjelpebiskop i 's-Hertogenbosch[rediger | rediger kilde]

Pave Benedikt XVI utnevnte ham til hjelpebiskop av 's-Hertogenbosch og titulærbiskop av Uccula den 15. juli 2010. Biskopen i 's-Hertogenbosch, Antonius Hurkmans, bispeviet ham den 18. september samme år; medkonsekratorer var Frans Wiertz, biskop av Roermond, og Joseph Frans Lescrauwaet M.S.C., emeritert hjelpebiskop i Haarlem.

Mutsaerts var også generalvikar for biskop Hurkmans og styrte bispedømmet med fast hånd sammen med en annen hjelpebiskop, hans kollega Jan Liesen, som også var generalvikar.[1] Mutsaerts forble først den eneste generalvikaren under Hurkmans' etterfølger, biskop Gerard de Korte, som ble innsatt i embedet i 2016. Først etter en toårig vakans, der de vanlige presteoppgavene måtte ivaretas internt av den biskoppelige kurie, fylte de Korte embedet som andre-generalvikar i mai 2019.[2]

Mutsaerts er nederlandsk ungdomsbiskop. Han regnes som konservativ,[1][3] etter nederlandske mål svært konservativ, og har uttrykt euenighet med forandringer innen den katolske kirke under pave Frans. Høsten 2018 avlyste han for eksempel deltakelsen i ungdomssynoden i Roma fordi han mente det var dårlig timing på grunn av den pågående misbrukskrisen i den katolske kirke,[4] og kritiserte skarpt resultatene fra den romerske Amazonassynoden som ble holdt i 2019.[5] Med forslagene publisert i Kirkemøtets sluttdokument var det, uttrykte han, åpnet en «Pandoras eske». I tillegg var konklusjonen av resolusjonene allerede forhåndsbestemt ved utvelgelsen av de 180 synodefedrene, ved at kritikere av disse forslagene ikke en gang ble invitert til synoden..[6] I utgangspunktet protesterte Mutsaerts mot synodaleprosessen at den tilbyr «ikkekirkelige meninger en megafon». Basert på vitnesbyrdene fra dem «som ikke er enige i den katolske kirkes lære» som biskopene skulle dokumentere og videresende til Roma, ville verdenssynoden resultere i «et lotteri av meninger»; det er en «på forhånd gitt resept på en katastrofe». «Jesus gjorde det annerledes. Han lyttet til de to skuffede disipler på vei til Emmaus. Men på et tidspunkt talte han, og gjorde det klart for disiplene at de var på villspor.» Mutsaerts «er […] klar: Gud er ikke involvert i denne illevarslende synodale prosess. Den Hellige Ånd har absolutt ingenting med den å gjøre.» Det er grunnen til at han «trakk seg fra den synodale prosess».[7]

Robert Mutsaerts er en oldebarnnevø til Willem Pieter Mutsaerts (1889–1964), som fra 1943 til 1960 var biskop av ’s-Hertogenbosch.

Episkopalgenealogi[rediger | rediger kilde]

Hans episkopalgenealogi er:

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Gero P. Weishaupt (25. november 2011). «„Die Gesellschaft verändert sich, aber die Prinzipien der Kirche nicht“: Interview mit dem Weihbischof des niederländischen Bistums ’s-Hertogenbosch». Kathnews. Besøkt 26. januar 2020.  Zusammenfassung eines am 21. November 2011 in De Volkskrant erschienenen Interviews mit Mutsaerts
  2. ^ «Pastoor-deken Theo Lamers benoemd tot vicaris-generaal van Bisdom den Bosch». Katholiek.nl (nederlandsk). 16. mai 2019. Besøkt 9. november 2022. 
  3. ^ Peter De Graaf (6. oktober 2011). «Verboden liederen zingen tegen de hulpbisschop». De Volkskrant (nederlandsk). Arkivert fra originalen 26. januar 2020. Besøkt 9. november 2022. 
  4. ^ Tobias Glenz (20. september 2018). «Niederländischer Jugendbischof sagt Teilnahme an Bischofssynode ab». katholisch.de. Besøkt 25. januar 2020. 
  5. ^ Rachel Donadio (27. oktober 2019). «Pope Francis, the Revolutionary, Takes On the Traditionalists». The Atlantic (engelsk). Besøkt 25. januar 2020. 
  6. ^ Johannes Graf (23. januar 2020). «Hoffen wir, dass Papst Franziskus das Abschlussdokument zerreißt». kath.net. Besøkt 25. januar 2020. 
  7. ^ «Contra Recentia Sacrilegia: Protest against Pope Francis’s sacrilegious acts». contrarecentiasacrilegia.org (engelsk). 9. november 2019. Arkivert fra originalen 12. november 2019. Besøkt 9. november 2022.  Petition mit Unterzeichnerliste Arkivert 12. november 2019 hos Wayback Machine.
  8. ^ www.catholic-hierarchy.org mutsr, lest 6. april 2023

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]