Refsvika

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Koordinater: 67°50′56″N 12°50′46″Ø Refsvika var et fiskevær i Moskenes kommune i Nordland. Stedet ligger på vestsida av den sørvestlige delen av Moskenesøya.

I dag er det ingen bosatte på vestsida («yttersida») av Moskenesøya, men fram til rundt 1950 var det flere små bygder og gårder i bukter og viker på den sida av øya. Refsvika var den nest sørligste av disse bygdene, og hadde i 1900 22 innbyggere. Folketallet økte til 38 i 1939.

Historien til Refsvika og naboværet Helle henger til en viss grad sammen. De to stedene var de eneste på Moskenesøyas ytterside som det gikk an å drive fiske fra - bygdene lengre nord på yttersida hadde for dårlige havneforhold og for sterk brottsjø. Først fra slutten av 1920-tallet ble det drevet vinterfiske (Lofotfisket) fra Refsvika og Helle. I 1939/40 ble det gjort undersøkelser med tanke på å få bygd bedre havn på et av de to stedene, men ingen planer om dette ble realisert. Da Helle fikk radiotelefonforbindelse med Sørvågen radio i 1928, ble det bygd ei vanlig telefonlinje videre til Refsvika. På slutten av 1940-tallet fikk Refsvika og Helle strømaggregater som ga bygdene elektrisk lys, men det ble aldri bygd noen fast elektrisitetsforsyning til disse bygdene.

I oktober 1949 ble det sendt en felles søknad fra Refsvika og Helle til Moskenes kommune om økonomisk støtte til å flytte. Kommunen viste forståelse for søknaden, men sendte den videre til Fiskeridepartementet. Departementet valgte å kjøre saken som en prinsipiell prøvesak, og Stortinget behandlet dermed spørsmålet om å gi fraflyttingsbidrag til Helle, Refsvika, Ånstad og Hermannsdalen i Lofoten, Øyfjordvær i Troms og Syltefjord i Finnmark. Stortinget bevilget 100 000 kroner til fraflyttingen av Helle og Refsvika. Den endelige summen ble 76 000 kroner, som ble fordelt som lån til 15 søkere.

Ved utgangen av 1950 var det bare én familie igjen i Refsvika, og de flyttet våren 1951. Av de 15 familiene som fikk lån for å flytte fra Refsvika og Helle flyttet 11 til Sørvågen. Ved fraflyttingen fra Refsvika og de andre stedene på yttersida ble hus og naust revet og tatt med for å bygges opp igjen der folk så slo seg ned, og dermed sto bare hustufter og båtstøer igjen.

I Refsvika ligger den 50 meter høye Kollhellaren (Refsvikhula) med gamle hulemalerier. Da Refsvika var bebodd, søkte gjerne kyrene fra bygda inn i hula når det var dårlig vær. Hula er vernet, og det er kun lov å besøke den sammen med godkjent guide.[1]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Gro Røde: På et berg eg kalla mett - Hverdagsliv og fraflytting Lofotodden 1900-1950. Orkana Forlag, Stamsund 1994. ISBN 82-91233-04-7

Kilder[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]