Helle (Moskenes)
Helle, også kalt Hell, var et fiskevær i Moskenes kommune i Nordland. Stedet ligger ved Buvågen på vestsida av Lofotodden, den sørvestlige enden av Moskenesøya.
I dag er det ingen bosatte på vestsida («yttersida») av Moskenesøya, men fram til rundt 1950 var det flere små bygder og gårder i bukter og viker på den sida av øya. I motsetning til i fiskeværene på innersida av øya (mot Vestfjorden), var folket i bygdene på yttersida selveiere og ikke prisgitt noen væreier.
Helle var den sørligste av disse bygdene og hadde i 1900 46 innbyggere. Væreier Ellingsen på Å startet fiskemottak på Helle i 1902, og i 1908 fikk stedet skole. 15. juli 1920 ble det opprettet brevhus på Helle, med ukentlig postrute til Sørvågen; fra 12. desember 1933 var poststedsnavnet Hellodden. Poststedet ble nedlagt 1. desember 1950.[1] På grunn av dårlige havneforhold på yttersida rodde mennene fra dette området fiske fra fiskeværene på innersida. Fiskerne fra Helle fisket fram til 1917 fra Ånstad, og deretter fra Å. Fra 1926 ble det imidlertid drevet vinterfiske (Lofotfisket) fra Helle. I 1939/40 ble det gjort undersøkelser med tanke på å få bygd bedre havn på Helle eller i naboværet Refsvika, men ingen planer om dette ble realisert.
Den vanskelige geografien på Moskenesøya, med bratte fjell, gjorde det komplisert å bygge telefonlinjer til bygdene på yttersida. I 1928 fikk Helle radiotelefonforbindelse med Sørvågen radio, og det ble bygd ei vanlig telefonlinje videre fra Helle til Refsvika litt lengre nord. Forbindelsen mellom Helle og Sørvågen var den første i landet med dupleks radiotelefoni, der man kunne sende i begge retninger på samme linje.[2] Men radiotelefonutstyret ble inndratt under 2. verdenskrig, og etter krigen var forbindelsen dårlig. På slutten av 1940-tallet fikk Helle og Refsvika strømaggregater som ga bygdene elektrisk lys, men det ble aldri bygd noen fast elektrisitetsforsyning til disse bygdene.
Det va så ei sjuka. Folk de gikk på takan og begynt å riv!
Innbygger fra Yttersida om fraflyttingen[3]
I 1946 hadde Helle 58 innbyggere, men samme år begynte den endelige fraflyttingen fra fiskeværet. I oktober 1949 ble det sendt en felles søknad fra Helle og Refsvika til Moskenes kommune om økonomisk støtte til å flytte. Kommunen viste forståelse for søknaden, men sendte den videre til Fiskeridepartementet. Departementet valgte å kjøre saken som en prinsipiell prøvesak, og Stortinget behandlet dermed spørsmålet om å gi fraflyttingsbidrag til Helle, Refsvika, Ånstad og Hermannsdalen i Lofoten, Øyfjordvær i Troms og Syltefjord i Finnmark. Stortinget bevilget 100 000 kroner til fraflyttingen av Helle og Refsvika. Den endelige summen ble 76 000 kroner, som ble fordelt som lån til 15 søkere.
De siste fire familiene med til sammen 24 personer dro fra Helle i 1950. Av de 15 familiene som fikk lån for å flytte fra Helle og Refsvika flyttet 11 til Sørvågen. Ved fraflyttingen fra Helle og de andre stedene på yttersida ble hus og naust revet og tatt med for å bygges opp igjen der folk så slo seg ned, og dermed sto bare hustufter og båtstøer igjen.
Stortingsrepresentant Sigurd Lund Hamran (1902-1977) var født og oppvokst på Helle.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Gro Røde: På et berg eg kalla mett - Hverdagsliv og fraflytting Lofotodden 1900-1950. Orkana Forlag, Stamsund 1994. ISBN 82-91233-04-7
- Carl Schøyen: Nord i værene. Gyldendal, Kristiania 1915. (kapittel Paa Hell)
Kilder[rediger | rediger kilde]
- På et berg eg kalla mett (digitalisert av Nasjonalbiblioteket)
- ^ Poststedsdatabasen: Helle Arkivert 14. juli 2014 hos Wayback Machine. (besøkt 22. september 2012)
- ^ Erling Svanberg: Langs vei og lei i Nordland - Samferdsel i Nordland gjennom 3000 år. Nordland fylkeskommune, Bodø 1990. ISBN 82-7416-021-5 (s. 523, digitalisert av Nasjonalbiblioteket)
- ^ På et berg eg kalla mett, s. 173