René Viviani

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
René Viviani
René Viviani.jpg
Født8. november 1862[1]
Sidi bel Abbès
Død7. september 1925 (62 år)
Le Plessis-Robinson[2]
Gravlagt Q58335199
Ektefelle Isabelle Viviani
Beskjeftigelse Politiker, advokat
Parti Parti républicain-socialiste, Section française de l'Internationale ouvrière
Nasjonalitet Frankrike

René Viviani (født 8. november 1863 i Sidi bel Abbès i Fransk Nord-Afrika, død 7. september 1925 i Plessis-Robinson i departementet Seine [nå département Hauts-de-Seine])[3]) var en fransk politiker som var statsminister 1914-1915.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Viviani ble født i Algerie og var barn av italienske immigranter der. Hans parlamentskarriere begynte i 1893, da han ble deputert fra det femte valgdistrikt i Paris. Han forble deputert frem til han tapte gjenvalg i 1902, men fire år senere ble han gjenvalgt som deputert for samme distrikt. Fra 1910 til 1922 representerte han Creuse.

Fra ung alder hadde han knyttet seg til sosialistpartiet, og ble etter kort tid en av dets mest briljante talere og fremste leder.[trenger referanse] Han var i 1904 med på å grunnlegge avisen L'Humanité sammen Jean Jaurès, tidligere arbeidsminister.

Da partiet ble reorganisert i 1904 og ble det forente sosialistiske parti, ble Viviani, likesom sosialisten Aristide Briand, stående utenfor. Han kalte seg i det følgende uavhengig sosialist,[trenger referanse] og var fra 1906 med i flere regjeringer.

I 1906 ble han medlem i Georges Clemenceaus kabinett.

Han var minister for nasjonal utdannelse i Gaston Doumergues regjering. Våren 1914 ble det valgt et usedvanlig radikalt kabinett, og i lengre tid syntes det som om de ikke skulle klare å samle seg om hvem som skulle bli statsminister.[trenger referanse] Så falt valget til slutt på Viviani, med 370 stemmer mot 137. Hovedsakene den gang var videreføringen av loven om treårig militærtjeneste i hæren, og dessuten å ta opp et lån på 1.800.000.000 francs for militære forberedelser. Viviani støttet begge tiltak.

Han var fra 14. juni 1914 til 27. oktober 1915 regjeringssjef (Président du Conseil) under president Raymond Poincaré. Første verdenskrig brøt ut i Vivianis tid som regjeringsjef.

Han rolle før krigsutbruddet og i de første krigsmånedene blekner sammenlignet med den dominerende franske politiske skikkelse, president Poincaré.[trenger referanse] Få dager før Tysklands krigserklæring mot Frankrike den 3. august 1914 befant de seg begge to på statsbesøk i St. Petersburg. Slik var den franske utøvende makts ledere – Viviani var på dette tidspunktet også utenriksminister – under Julikrisens avgjørende dager i utenlandsreise. I august 1914 reorganiserte han sitt kabinett slik at det var bedre tilpasset krigstilstanden. I de første krigsmånedene forsøkte han ved et diplomatisk initiativ å få ententens allierte i Det fjerne østen Japan, til å yte militær støtte i Europa, men uten fremgang.[4]

Han ble avløst av Aristide Briand som statsminister. Selv forble han medlem i de påfølgende regjeringer, som justisminister (1915/16) og kombinert justisminister og undervisningsminister (Briands 6. regjering 1916/17) og så justisminister (1917).

Han ble sendt på oppdrag til Russland i (1916), og så til USA i 1917 sammen med Joffre, for å bevege landet til å gå med i krigen.

Han ble skjøvet til siden av Clemenceau i november 1917, og var da også temmelig nedbrutt etter at hans svigersønn ble drept ved fronten.[trenger referanse]

Fra 1920 til 1921 var han fransk representant til Folkeforbundet. I 1921 ledsaget han Briand til flåtekonferansen i Washington.

Den 15. oktober 1922 ble Viviani valgt til senator for Creuse.

Hans kone Isabelles død i februar 1923 gikk tungt inn på ham. Han ble selv slagrammet mens han holdt en tale den 8. juni 1923, og var lammet frem til sin død 6. september 1925.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Yvert Benoît (dir.), Premiers ministres et présidents du Conseil. Histoire et dictionnaire raisonné des chefs du gouvernement en France (1815-2007), Paris, Perrin, 2007, 916 p.
  • « Dictionnaire des Parlementaires français », Jean Jolly (1960/1977)
  • Guyot Dominique, « Viviani, premier ministre du travail (1863-1925) », Cahiers de l'Institut régional du travail - Université de la Méditerranée Aix-Marseille II, nº 19, novembre 2010.
  • Jean-Marc Valentin, René Viviani, 1863-1925, un orateur, du silence à l'oubli, Presses universitaires de Limoges, 2013, 298 p.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]