Raimond IV av Toulouse

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Raimond IV av Toulouse, slik Merry-Joseph Blondel malte ham i 1840-årene, Salles de Croisades, Versailles

Raimond IV av Toulouse, noen ganger kalt Raimond av St Gilles (ca. 1041 eller 10421105) var greve av Toulouse, hertug av Narbonne og markgreve av Provence og en av lederne av det første korstog. Han var sønn av Pons av Toulouse og Almodis de La Marche. Han fikk Saint-Gilles med tittelen «greve» av sin far og etterfulgte sin bror William IV i Toulouse i 1094.

Han kjempet også mot maurerne i Spania før 1096, og han var den første som sluttet seg til korstoget etter pave Urban IIs gudstjenestekonsilet i Clermont.

Korsfareren[rediger | rediger kilde]

Raimond var dypt religiøs og ønsket å dø i det hellige land. Han var derfor en av de første som tok opp korset da kallet til det første korstoget ble forkynt. Raimond var den eldste og rikeste av korsfarerne, og han forlot Toulouse på slutten av oktober 1096. Han hadde med seg et stort følge som inkluderte hans kone Elvira av Castilla, hans sønn, som bare var et spedbarn og som døde på reisen, og Adhemar, biskop i Le Puy, den pavelige legaten. Han ignorerte ønsker fra sin niese, Filippa (den rettmessige arvingen til Toulouse), om å gi henne styret over Toulouse mens han var borte. Han satte Bertrand, sin eldste sønn, til å styre i stedet. Han marsjerte til Dyrrhakium og videre østover til Konstantinopel langs den samme ruten som ble brukt av Bohemond av Taranto. På slutten av april 1097 var han den eneste av korsfarerlederne som ikke sverget troskapsed til den østromerske keiser Alexios I Komnenos. Istedet sverget Raimond en vennskapsed og tilbød sin støtte mot Bohemond, felles fiende av både Raimond og Alexios.

Han var til stede ved beleiringen av Nikea og slaget ved Dorylaion i 1097, men hans første betydelige rolle kom i oktober 1097 i beleiringen av Antiokia. Korsfarerne hørte rykter om at Antiokia var blitt forlatt av seldsjukkene. Derfor sendte Raimond hæren sin i forveien for å okkupere den. Dette fornærmet Bohemond av Taranto som ønsket byen til seg selv. Men byen var fortsatt okkupert og ble kun tatt av korsfarerne etter en vanskelig beleiring i juni 1098. Raimond tok palatium Cassiani (emirens palass, Yaghi-Siyan) og tårnet over brogaten. Han var syk da byen ble beleiret på nytt, denne gang av Kerboga. Denne andre beleiringen kulminerte i oppdagelsen av den hellige lanse av en munk som het Peter Bartolomeus.

«Mirakelet» hevet moralen til korsfarerne, og til deres overraskelse var de i stand til å omringe Kerboga utenfor Antiokia. Lansen ble en verdifull relikvie blant Raimonds tilhengere, til tross for Adhemar av Le Puys skepsis og Bohemonds vantro og tidvise latterliggjøring. Raimond nektet å oppgi kontrollen over byen til Bohemond. Det brøt ut krangel mellom Raimonds og Bohemonds tilhengere, delvis over lansens ekthet, men hovedsakelig over hvem som skulle kontrollere Antiokia.

Utvidelse av hans territoriale rekkevidde[rediger | rediger kilde]

Mange av de mindre ridderne og fotsoldatene foretrakk å fortsette deres marsj mot Jerusalem, og de overbeviste Raimond i å lede dem dit høsten 1098. Raimond førte dem ut for å beleire Maarrat al-Numan, men han etterlot seg en liten avdeling av sine styrker i Antiokia hvor Bohemond også forble. Siden Adhemar var død i Antiokia, sammen med prestisjen som den hellige lanse gav ham, ble Raimond ny leder for korstoget. Bohemond utviste Raimonds avdeling fra Antiokia i januar 1099. Raimond begynte så å lete etter en by til seg selv. Han marsjerte fra Ma'arrat som ble erobret i desember 1098, inn i emiratet Tripoli og startet beleiringen av Arqa den 14. februar 1099, antagelig med tanke på å grunnlegge et uavhengig territorium som kunne begrense Bohemonds forsøk på å ekspandere fyrstedømmet Antiokia mot sør.

Beleiringen av Arqa, en landsby utenfor Tripoli, varte lenger enn Raimond hadde håpet. Han lyktes i å erobre Hisn al-Akrad, en festning som senere ville bli den viktige Krak des Chevaliers, førte hans insistering på å ta Tripoli til at marsjen mot Jerusalem ble utsatt, og han mistet mye av støtten han hadde fått etter Antiokia. Raimond gikk til slutt med på å fortsette marsjen mot Jerusalem den 13. mai, og etter måneder med beleiring ble byen erobret den 15. juli. Raimond ble tilbudt kronen til det nye kongedømmet Jerusalem, men nektet, siden han nølte med å herske i byen som Jesus led i. Han sa at han fikk frysninger av å bli kalt «konge av Jerusalem». Det er også sannsynlig at han ønsket å fortsette beleiringen av Tripoli fremfor å bli værende i Jerusalem. Men han ønsket heller ikke å gi opp Davids tårn i Jerusalem som han hadde tatt etter byens fall, og det var bare med store problemer at Godfred av Bouillon klarte å ta det fra ham.

Raimond deltok i slaget ved Ashkelon kort tid etter at Jerusalem ble erobret. Under dette slaget ble en invaderende armé fra Egypt beseiret. Men Raimond ønsket å okkupere Ascalon selv fremfor å gi den til Godfred, og i den påfølgende krangelen forble Ascalon uokkupert. Den ble ikke tatt av korsfarerne før 1153. Godfred gav ham også skylden for hans egen armés mislykkede forsøk på å erobre Arsuf. Da Raimond dro nordover vinteren 1099-1100, var hans første handling fiendtligheter mot Bohemond. Han erobret Laodikea som Bohemond selv nylig hadde tatt fra Alexios. Fra Laodikea dro han til Konstantinopel hvor han allierte seg med Alexios I, Bohemonds mektige fiende. Bohemond forsøkte på dette tidspunktet å ekspandere Antiokia inn i bysantinsk territorium og nektet tvert å oppfylle sin ed ovenfor Østromerriket.

Nederlag[rediger | rediger kilde]

Raimond sluttet seg til det mindre, og til slutt mislykkede, korstoget i 1101 hvor han ble beseiret ved Merzifon i Anatolia. Han unnslapp og dro tilbake til Konstantinopel. Raimond reiste sjøveien fra Konstantinopel til Antiokia i 1102. Der ble han fengslet av Tancred, regenten i Antiokia under Bohemonds fangenskap. Han ble kun sluppet fri etter at han lovet å ikke forsøke seg på erobringer i området mellom Antiokia og Akre. Han brøt umiddelbart sitt løfte, angrep og erobret Tartus og begynte å bygge en borg på Mons Peregrinus («pilegrimsfjellet») som skulle hjelpe ham i hans beleiring av Tripoli. Han fikk hjelp fra Alexios I som foretrakk en vennligsinnet stat i Tripoli for å balansere den fiendtlige staten i Antiokia.

Ektemaker og barn[rediger | rediger kilde]

Raimond IV av Toulouse var gift tre ganger og ble bannlyst to ganger for forbudte grader av blodskam. Hans første kone var hans kusine og mor til hans sønn Bertrand. Hans andre kone var Matilda (Mafalda), datter av kong Roger I av Sicilia. Raimonds tredje kone var Elvira, den illegitime datter av kong Alfonso VI av Castilla, den spanske kongen som kjempet innbitt mot maurerne.

Raimond døde i 1105, før Tripoli ble erobret. Han ble etterfulgt av hans nevø William-Jordan som i 1109 med hjelp fra kong Baldwin I av Jerusalem, til slutt erobret byen og etablerte grevskapet Tripoli. William ble avsatt samme år av Raimonds sønn Bertrand, og grevskapet forble i grevene av Toulouses eierskap gjennom det 12. århundret.

Raimond av Toulouse ser ut til å ha blitt drevet både av religiøse og materielle motiver. På den ene siden aksepterte han oppdagelsen av den hellige lansen og takket nei til kongetittelen i Jerusalem, men på den andre siden kunne han ikke motstå fristelsen i et nytt territorium. Raimond av Aguilers, en geistlig i Raimonds armé, skrev en beretning om korstoget fra Raimonds synsvinkel.

Kilder[rediger | rediger kilde]