Tartus

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Hamrat-gaten i Tartus

Tartus (arabisk طرطوس, Ṭarṭūs; også transkribet Tartous) er en by ved kysten av Middelhavet i Syria. Tartus er den nest største havnebyen i Syria (etter Latakia), og den største byen i Tartus guvernement. Den hadde 115 769 innbyggere i 2004.[1] Om sommeren reiser mange syrere hit på ferie. Det finnes mange ferieanlegg i regionen. Det ligger et lite russisk marineanlegg i havnen i Tartus.

Historie[rediger | rediger kilde]

Fønikisk Antaradus[rediger | rediger kilde]

Historien kan følges tilbake til 1000-tallet f.Kr., da Tartus ble grunnlagt som en fønikisk koloni under Aradus.[2] Kolonien ble kalt Antaradus (fra gresk «Anti-Arados → Antarados», Anti-Aradus, som betyr «Byen som vender mot Arwad»). Ikke mye er igjen etter fønikisk Antaradus. Bosetningen var knyttet til den viktigere og større bosetningen Aradus, utenfor kysten av Tartus, og den nærliggende byen Amrit.[3]

Gresk-romersk og bysantinsk tid[rediger | rediger kilde]

Byen ble kalt Antaradus på latin og var en av keiser Konstantins favorittsteder for venerasjonen av jomfru Maria. Det første kapellet som ble tilegnet jomfru Maria er sagt å ha blitt bygd her på 200-tallet.

Islamsk tid[rediger | rediger kilde]

Muslimske armeer erobret Tartus under Ayyan bin al-Samet al-Ansary i 636.

Korsfarerstiden[rediger | rediger kilde]

Korsfarere kalte byen Antartus og Tortosa. Den ble først erobret av Raymond av Saint-Gilles, og ble i 1105 gitt til sønnen Alfonso Jordan og ble da kalt Tortosa. I 1123 bygde korsfarerne den delvis befestede Katedralen Vår Frue av Tortosa over en bysantinsk kirke som ble populær hos pilegrimer. Katedralen ble senere benyttet som moské etter at muslimene erobret byen, og senere som forlegning for osmanenne. Den ble renovert under franskmennene og er i dag et bymuseum med antikviteter fra Amrit og mange andre steder i regionen. Nur ad-Din Zangi tok Tartus tilbake fra korsfarerne en kort stund før han tapte den igjen.

I 1152 ble Tortosa gitt ti Tempelridderne, som hadde den som militært hovudkvarter. De bygde flere store byggverk, som en borg med et stort kapell og et utførlig borgtårn, omgitt av tykke, doble, konsentriske murer.[4] Tempelridderene hadde som mål å verne byen og landområdet rundt, som hadde blitt bosatt av kristne nybyggere, frs muslimske angrep.

Byen Tortosa ble gjenerobret av Saladin i 1188, og hovedkvarteret til Tempelridderene ble flyttet til Kypros. I Tortosa klarte likevel noen tempelriddere å trekke seg tilbake til borgtårnet, som de holdt på som støttepunkt i de neste 100 år. De bygde stadig flere festningverk omkring tårnet, fram til det også falt, i 1291.

Tortosa var den siste utposten for tempelridderene på det syriske fastlandet, etter at de trakk seg tilbake til en garnison på den nærliggende øya Arwad, der de holdt ut tiår til.

Geografi og klima[rediger | rediger kilde]

Byen ligger på østkysten av Middelhavet ved grensen til Alawitterfjellene i øst. Arwad, den einaste bosatte øya langs den syriske kysten, ligger noen få kilometer utenfor Tartus.

Tartus dekker de fleste lavtliggende områdene og er omgitt i øst av fjell som hovedsakelig består av kalkstein, og ved enkelte byer, som ved Souda, basalt.

Byen har middelhavsklima med korte vintermåneder og moderate temperaturer fra april til oktober. Åsene øst for byen er med på å gi Tartus en del nedbør. Fuktigheten om sommeren kan nå 80 %.[5]

Økonomi, samferdsel og marinebase[rediger | rediger kilde]

Tartus hamn

Tartus er et viktig handelssenter i Syria og har en av de to hovedhavnene til landet ved Middelhavet. Havnen ble utvidet ettersom mange importvarer som ble benyttet til gjenoppbyggingen av Irak gikk gjennom havnen.

Tartus er en populær turistdestinasjon. Byen har gode sandstrender og flere ferieanlegg. Det er blitt gjort store investeringer i byen i årene før borgarkrigen brøt ut.

Tartus har et velutviklet nettverk av veier og motorveier. Chemins de Fer Syriens driver jernbanenettverk som knytter Tartus til storbyene i Syria, selv om bare Latakia-Tartus-ruta er i drift i dag.

Russisk marinebase[rediger | rediger kilde]

Ein marinebase fra sovjettiden ligger i Tartus. Denne kom til i 1971 etter en avtale med Syria og er fremdeles bemannaetv russisk marinepersonell. Tartus var den siste sovjetiskee militærbasen utenfor Sovjetunionen, og den eneste ved Middelhavet. Dens forsatte eksistens gjør at russiske marinefartøy ikke trenger å dra tilbake til basene i Svartehavet for å fylle drivstoff og forsyninger, og slipper å dra gjennom Bosporosstedet i Tyrkia, som er NATO-medlem.[6]

Hovedattraksjoner[rediger | rediger kilde]

Båter i havn i Tartus.

Det historiske senter består av mer nylige bygninger bygd på og innenfor bymurene til festningen bygd av Tempelriddarene under korsdarertiden. Vollgraven skiller fortsatt gamlebyen fra den moderne byen på nord- og østsiden. Utenfor festningen er det lite bevart fra eldre stider, utenom katedralen Vår Frue av Tartus fra 1100-tallet. Kirken er i dag et museum. Den tidligere president Hafez Assad og hans hovedsakelig islamske administrasjon lovde å gi stedet tilbake til de kristne som et symbol på den dype kristendommen i Syria, men han døde før dette løfte ble innfridd. Han sønn, president Bashar al-Assad, har hevdet han vil innfri farens løfte.

Det er mange arkeologiske funn i Tartus og det omliggende området, som:

Byen Al Hamidiyah ligger like sør for Tartus og er kjent for å ha en gresktalende befolkning på omkring 3 000 som er muslimer. Slektene deres flyttet dit sent på 1800-tallet fra Kreta.[7] Siden starten på Irakkrigen har noem få tusen irakere slått seg ned i Tartus.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Syria: largest cities and towns and statistics of their inhabitants». World-gazetteer.com. Arkivert fra originalen 2007-10-01. Besøkt 4. august 2010. 
  2. ^ Tartus Arkivert 30. september 2007 hos Wayback Machine. Encyclopaedia of the Orient. Hentet 29. juni 2014.
  3. ^ History of Tartous Arkivert 4. juli 2007 hos Wayback Machine. Syria Gate. Hentet 29. juni 2014.
  4. ^ Lost Worlds: Templars. History Channel-dokumentar, først sendt 10. juli 2006.
  5. ^ «Statistisk sentralbyrå». Cbssyr.org. Arkivert fra originalen 2007-04-28. Besøkt 29. juni 2014. 
  6. ^ Kramer, Aandrew E. (18. juni 2012). «Russian Warships Said to Be Going to Naval Base in Syria». The New York Times. Arkivert fra originalen 2012-06-20. Besøkt 29. juni 2014. 
  7. ^ Greek Speaking Enclaves of Lebanon and Syria av Roula Tsokalidou. Proceedings II Simposio Internacional Bilingüismo. Hentet 29. juni 2014.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]