Polygontall

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Det fjerde, sentrerte femkanttallet er 31 med 4 konsentriske femkanter.

Polygontall er i aritmetikken et positivt heltall som gir antall prikker eller kuler som kan arrangeres som en regulær mangekant. De tilhører derfor klassen av figurtall basert på polygoner i det todimensjonale planet. De mest kjente er trekanttallene 1, 3, 6, 10, ... og kvadrattallene 1, 4, 9, 16, ... .

Mens disse vanlige følgene av polygontalle bygges opp fra et hjørne i polygonet, finnes det også en tilsvarende stor klasse av sentrerte polygontall bestående av konsentriske polygoner. Det n-te, sentrerte polygontallet består av n stadig større polygoner av samme type og med felles senter. For eksempel er de første, sentrerte trekanttallene 1, 4, 10, 19, ..., mens de første, sentrerte kvadrattallene er 1, 5, 13, 25, .... .

Alle polygontall kan systematisk bygges opp fra et enkelt punkt. Derfor eksisterer det mange relasjoner mellom dem. Spesielt kan man vise både algebraisk og geometrisk at de sentrerte polygontallene kan uttrykkes kun ved trekanttall.

Vanlige polygontall[rediger | rediger kilde]

I det todimensjonale planet finnes det uendelige mange, regulære mangekanter. Men i praksis omtaler man vanligvis kun polygontall basert på mangekanter med maksimalt seks sidekanter. De relevante mangekanter er derfor trekanten, firkanten, femkanten og sekskanten eller heksagonet.

Teoretisk kan man også betrakte et linjestykke som en tokant med to sammenfallende sidekanter. På den måten kan de naturlige tallene 1, 2, 3, 4, ... sies å være «tokanttall».

Trekanttall[rediger | rediger kilde]

En likesidet trekant med n prikker eller kuler i hver sidekant kan dekkes med Δn  kuler. Dette er det n-te trekanttallet. Ved å legge til et linjestykke med n + 1 kuler, fremstår en ny, likesidet trekant som inneholder Δn + 1  kuler. Trekanttallene er derfor forbundet ved rekursjonsformelen


Herav kan alle trekanttallene bestemmes ved å starte med Δ1 = 1. Det betyr at det n-te tallet i denne klassen fremkommer som summen av de n tallene i rekken

Generelt er trekanttallene dermed gitt ved formelen

Firkanttall[rediger | rediger kilde]

Et kvadrat som består av n linjer som hver inneholder n kuler, har i alt Kn  kuler. Dette er dermed det n-te firkanttallet. Ved et legge til et brukket linjestykke med 2n + 1 kuler, fremstår et nytt kvadrat hvor sidekanten inneholder n + 1 kuler. Firkanttallene er derfor forbundet ved rekursjonsformelen


Herav kan alle slike tall beregnes ved å starte med K1 = 1. Det betyr at det n-te firkanttallet fremkommer som summen av de n tallene i rekken

Generelt er de dermed gitt ved formelen

Femkanttall[rediger | rediger kilde]

Fra en femkant som inneholder femkanttallet Fn  kuler, kan man lage en ny med Fn + 1  kuler ved å legge 3n + 1 kuler utenpå den første. Dermed har man rekursjonsformelen


Det n-te femkanttallet er derfor gitt ved summen

Noen av de første er 1, 5, 12, 22, 35, 51, 70, 92, 117, 145, 176, 210, 247, 287, 330, 376, 425, 477, 532, ....

Sekskanttall[rediger | rediger kilde]

På samme måte kan en sekskant som inneholder sekskanttallet Sn  med kuler, utvides med 4n + 1 kuler til å gi det neste sekskantallet


Det er derfor gitt ved summen

Noen av de første er 1, 6, 15, 28, 45, 66, 91, 120, 153, 190, 231, 276, 325, 378, 435, 496, 561, 630, ...

Ved å skrive formelen for sekskanttallene ved de tilsvarende uttrykkene for trekanttallene Δn  og kvadrattallene Kn, har man rent algebraisk at

Geometrisk tilsvarer det at en slik sekskant kan tenkes satt sammen av en trekant med n kuler i sidene pluss tre andre trekanter med n - 1 kuler i sidekantene.

Generell formel[rediger | rediger kilde]

Disse resultatene kan lett utvides til en regulær polygon med s sidekanter. Hvis man benytter notasjonen Ps(n) for det n-te av disse generelle polygontallene, vil de da tilfredsstille rekursjonsformelen

som tar sitt utgangspunkt i Ps(1) = 1. Dette polygontallet er derfor gitt ved summen

Denne generelle formelen ser i overensstemmelse med hva som allerede er funnet for s = 3, 4, 5 og 6. Til og med for en tokant med s = 2 kan den benyttes da den gir P2 (n) = n som er det n-te naturlige tallet. Disse tokanttallene angir hvor mange kuler kan plasseres på et vilkårlig langt linjestykke.

Sentrerte polygontall[rediger | rediger kilde]

De forskjellige polygonene kan også benyttes til å konstruere et alternativt sett med polygontall. Disse kalles sentrerte polygontall da de bygges opp rundt et felles senter i stedet for en asymmetrisk utvidelse av omkretsen fra et hjørne som for de vanlige polygontallene. For eksempel har man

Sentrerte firkanttall[rediger | rediger kilde]

1     5     13     25
   

   



   





Sentrerte sekskanttall[rediger | rediger kilde]

1             7             19                  37
* **
***
**
***
****
*****
****
***
****
*****
******
*******
******
*****
****

Generell formel[rediger | rediger kilde]

Det femte, sentrerte femkanttallet 51 fremstår som 1 sentralt punkt pluss 5 trekanter hver med 10 punkt.

Alle slike sentrerte polygontall starter med et punkt eller kule. Så omgir man dette punktet med like mange nye punkt som polygonen har sidekanter. Hvis dette tallet er s og man kaller det n-te av disse tallene for CPs (n), vil man ha rekursjonsrelasjonen

hvor CPs (1) = 1. Det betyr at

Det siste leddet i dette resultatet inneholder trekanttallet Δn - 1 slik at det n-te, sentrerte polygontallet er gitt som

Polygonet som representerer dette tallet, kan derfor deles opp i et sentralt punkt pluss s trekanter, hver med sidekanter inneholdende n - 1 punkt.

De laveste klassene av disse polygontallene blir dermed

Sentrerte trekanttall: 1, 4, 10, 19, 31, 46, 64, 85, 109, 136, 166, 199, ...
Sentrerte firkanttall: 1, 5, 13, 25, 41, 61, 85, 113, 145, 181, 221, 265, ...
Sentrerte femkanttall: 1, 6, 16, 31, 51, 76, 106, 141, 181, 226, 276, 331, ...
Sentrerte sekskantall: 1, 7, 19, 37, 61, 91, 127, 169, 217, 271, 331, 397, ...

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • R. Courant and H. Robbins, What is Mathematics? An Elementary Approach to Ideas and Methods, Oxford University Press, Oxford (1996). ISBN 0-195-10519-2.
  • J.H. Conway and R.K. Guy, The Book of Numbers, Springer-Verlag, New York (1996). ISBN 978-1-4612-8488-8.