Hopp til innhold

Pietro Palazzini

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Pietro Palazzini
Født19. mai 1912[1][2]Rediger på Wikidata
Piobbico[3]
Død11. okt. 2000[4][1][2]Rediger på Wikidata (88 år)
Roma[5]
BeskjeftigelseKatolsk prest (1934–), teolog, katolsk biskop (1962–) Rediger på Wikidata
Embete
  • Kardinal (1973–)
  • titulær erkebiskop (1962–)
  • Prefect of the Congregation for the Causes of Saints Rediger på Wikidata
Utdannet vedPontifical Roman Seminary
NasjonalitetItalia (1946–)
Kongedømmet Italia (–1946)
GravlagtCampo Verano
UtmerkelserStoroffiser av Solordenen
Rettskaffen blant nasjonene (1983; statsborgerskap: Italia)[6]

Pietro Palazzini (1912–2000) var en italiensk katolsk kardinal, og tilknyttet Den romerske kurie. Han var prefekt for Kongregasjonen for helligkåringer 1980–1988. Han ble kreert til kardinal i 1973 av pave Paul VI. Han deltok ved konklavet august 1978 som valgte pave Johannes Paul I, og konklavet oktober 1978 som valgte pave Johannes Paul II.

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]

Pietro Palazzini kom fra enkle kår. Han var sønn av Giovanni Palazzini, (vognmann) og hans hustru Luigia Conti. Han fikk sin filosofiske og teologiske utdannelse ved regionalseminaret i Fano og fra Lateranuniversitetet i Roma, fra 1923 og utover.

Prest

[rediger | rediger kilde]

Han mottok presteordinasjonens sakrament den 6. desember 1934, og arbeidet deretter i syv år som viserektor for presteseminaret i Cagli. Han hadde samme stilling ved Det pavelige romerske seminar i Roma fra 1942 til 1945.[trenger referanse]

Det tyskokkuperte Roma

[rediger | rediger kilde]

I et intervju fra 1992 fortalte Palazzini fra en spasertur han tok sammen med pave Pius XII i Vatikanhagene før den antatt og nært forestående tyske okkupasjon av Roma, der det ryktes at paven kunne bli bortført. Bak buskene, på gangveiene, overalt, der soldatene fra den pavelige adelsgarden (Guardia Nobile) på med marsjøvelser. Da paven spurte dem hvorfor, fikk han beskjed om at de var øvelser som forberedelse til hans forsvar, i tilfelle en tysk overtakelse av Vatikanet. På dagen for den tyske okkupasjon av den evige stad (10. september 1943) var imidlertid den pavelige adelsgarde forsvunnet. Bare Sveitsergarden holdt vakt i Vatikanet. Pave Pius XII, uttalte Palazzini, ville ikke ha forlatt Vatikanet som pave i tilfelle en nazistisk bortføring. Han ville ha fratrådt paveverdigheten og dratt som en enkel prest.[7]

Skjønt Palazzini var under overvåking av italienske fascister som mistenkte ham for å huse jøder, gjemte han, sammen med fader Vincenzo Fagiolo, jøder ved Laterankirken.[8]

I 1985, da Palazzini ble hedret av Yad Vashem som «Righteous Among the Nations», benyttet han anledningen til å protestere mot den gjentatte kritikk mot pave Pius XII, og erklærte at det han selv hadde foretatt seg, var på pavens instruksjoner. Palazzini, da en teologisk rådgiver for paven, hadde undervist og skrevet om pave Pius XIIs moralteologi.[9]

Etterkrigstiden

[rediger | rediger kilde]

Fra 1945 til 1954 arbeidet han som foreleser ved forskjellige universiteter i Roma. Han var blant annet viserektor ved Det pavelige atheneum Sant'Apollinare, fra 1945 til 1949.[trenger referanse]

Et av elementene som kjennetegnet Pietro Palazzinis liv er studiene, som alltid har vært dype og konstante, kombinert med det autentiske ønsket om å spre kultur. Fra 1950-årene startet han sin nesten uuttømmelige virksomhet som publisist, en aktivitet som skulle fortsette i tjue år frem til syttitallet. Han var forfatter av en viktig avhandling om moralteologi i fire bind (1953), og han var grunnleggeren av Bibliotheca Sanctorum (1961), som han personlig ledet.[trenger referanse]

Han var redaktør for de juridiske, moralske og sosiologiske emner i Enciclopedia Cattolica (1958-1964). Han er også forfatter av Dizionario di Teologia Morale (1966), av Dizionario dei Concili Ecumenici i seks bind (1963) og av Dizionario Canonistico e Morale i fire bind (1962). Diplom i arkivvitenskap, paleografi og diplomatikk oppnådd i 1939 er imidlertid også et avslørende tegn, så vel som et bemerkelsesverdig grunnlag, som vitner om hans forskning innen det historiske feltet. Han stod bak opplysende studier utført med dyp vitenskapelig strenghet og som nettopp omhandlet hans opprinnelsesland. Han var absolutt ikke fraværende fra utarbeidelsen av bøkene som hans bror msgr Giuseppe Palazzini spesielt dedikerte til Piobbico og Cagli.[trenger referanse]

I 1956 utnevnte pave Pius XII ham til undersekretær for Kongregasjonen for gudviet liv, og på slutten av 1958 utnevnte pave Johannes XXIII ham til sekretær for Rituskongregasjonen. I 1961 ble han dessuten gjort til rådgiver til Kommisjonen for tolkning av kirkeloven; han forfattet en rekke artikler og bøker om dette emne.[10] I 1962 ble han en av dem utpekte til å bidra til forberedelsene av Det andre vatikankonsil.[trenger referanse]

Kurieerkebiskop

[rediger | rediger kilde]

Pave Johannes XXIII utnevnte Pietro Palazzini til titulærerkebiskop av Caesarea in Cappadocia den 28. august 1962, og bisperviet ham den 21. september samme år. Pavens konsekrerende var var kurielerkebiskopene Francesco Carpino og Pietro Parente.[trenger referanse]

Pietro Palazzini deltok i Det andre Vatikankonsil fra 1962 til 1965.

Palazzini, regnet som en fremtredende moralteolog, ble utnevnt av pave Paul VI til å fungere som koordinator og sekretær for en kommisjon av høytstående kardinaler for å gjennomgå en ny og svært populær, men kontroversiell presentasjon av den katolske tro, som i 1966 var blitt utgitt av Den katolske bispekonferanse i Nederland og ofte ble omtalt som den «Den hollandske katekisme». Det var«et verk som på den ene siden er preget av eksepsjonelle kvaliteter, men på den andre siden, på grunn av sine nye meninger, fra det øyeblikk det ble utgitt, forstyrret ikke få av de troende.»[11] Det ble oversatt til over 20 språk og fikk bred distribusjon.[trenger referanse]

Den 14. oktober 1968 utstedte Palazzini groppens offisielle synspunkter sammen med Charles Journet, Joseph Frings, Joseph-Charles Lefèbvre, Ermenegildo Florit, Michael Browne og Lorenz Jaeger: Erklæring fra kardinalkommisjonen om den «nye katekisme» («De Nieuwe Katechismus»). Erklæringen ble ikke avvist av de nederlandske biskoper, og selv om de ikke endret teksten, utstedte de kommisjonens synspunkter i form av et supplement.[trenger referanse]

I 1969 utnevnte pave Paul VI ham til sekretær for kardinalkommisjonen for de pavelige helligdommer i Pompeii og Loreto.

Kardinal

[rediger | rediger kilde]

Den 5. mars 1973 ble han utnevnt til kardinaldiakon for titulærdiakoniet San Pier Damiani ai Monti di San Paolo. I 1974 endret han sitt titulærdiakoni og overtok San Girolamo della Carità. I 1983 ble han kardinalprest for denne kirken, som var blitt forfremmet til titulærkirke pro hac vice.[trenger referanse]

Pave Johannes Paul II utnevnte kardinal Pietro Palazzini til kardinalprefekt for Kongregasjonen for helligkåringer den 27. juni 1980. Han deltok i å effektivisere den arbeidskrevende og langvarige juridiske prosess som tidligere hadde hemmet de kandidater hvis støttespillere manglet midler og utholdenhet. Reglene forbedret sakene til vanlige lekfolk som manglet støttespillere i religiøse ordener, slik at de kunne fremme sin sak gjennom Vatikanets byråkrati.[10]

Den 1. juli 1988 trakk han seg fra alle lederoppgaver på grunn av sykdom.

Pietro Palazzini døde i Roma den 11. oktober 2000.[10]

Han ble gravlagt på Campo Verano-kirkegården i Roma. Hans levninger ble senere overført til hans titulærkirke San Girolamo della Carità.[trenger referanse]

Verker

[rediger | rediger kilde]
  • E. Paleani: Scritti del Card. Pietro Palazzini. (1912-2000) i Pievi, parrocchie, chiese, oratori nella Diocesi di Cagli dalle origini ai nostri giorni (Apecchio, Cagli, Frontone, Pergola, Piobbico) tomo I, Apecchio 2008, ss. 45–48.

Episkopalgenealogi

[rediger | rediger kilde]

Hans episkopalgenealogi er:

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Alberto Mazzacchera: Pietro Palazzini. Un eminente socio onorario in Castella Marchiae, nº 2, Anno 1998, Urbania 1998, ss. 93–94.
  • E. Paleani: Vita del Card. Pietro Palazzini. (1912-2000) in Pievi, parrocchie, chiese, oratori nella Diocesi di Cagli dalle origini ai nostri giorni (Apecchio, Cagli, Frontone, Pergola, Piobbico) tomo I, Apecchio 2008, ss. 41–44.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b BeWeb, BeWeB person-ID 1169, besøkt 13. februar 2021[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Autorités BnF, BNF-ID 120517359, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ BeWeb, BeWeB person-ID 1169, besøkt 1. april 2022[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Gemeinsame Normdatei, GND-ID 1069657638, besøkt 16. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Catalogue of the Library of the Pontifical University of the Holy Cross, Pontificia Università della Santa Croce ID 59662, besøkt 1. april 2022[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ The Righteous Among the Nations Database[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Kardinal Pietro Palazzini, Interview L’Associazione Pio XII, Roma, 11. oktober 1992
  8. ^ "Palazzini", the righteous among the Nations, Yad Vashem
  9. ^ Pensieri die Pio XII, con una nota del Card. Pietro Palazzini Vicenza, 1984
  10. ^ a b c "Cardinal Pietro Palazzini", The Telegraph, 19. oktober 2000
  11. ^ Declaration of the Commission of Cardinals on the "New Catechism" ("De Nieuwe Katechismus")
  12. ^ www.catholic-hierarchy.org palap, lest 1. desember 2021

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Pietro_Palazzini&oldid=25199781»