Peter Rumjantsev

Peter Rumjantsev
Født	4. jan. 1725; Stroiești (Det russiske keiserdømmet)
Død	8. des. 1796 (71 år); Tasjan (Det russiske keiserdømmet)
Beskjeftigelse	Militært personell
Utdannet ved	Første kadetkorps i St. Petersburg
Ektefelle	Yekaterina Rumyantseva
Far	Aleksandr Ivanovitj Rumjantsev
Mor	Maria Rumjantseva
Søsken	Dar'ja Aleksandrovna Rumjantseva; Praskovja Bruce
Barn	Nikolaj Rumjantsev; Mikhail Petrovitsj Rumyancev; Sergey Rumyantsev
Nasjonalitet	Det russiske keiserdømmet
Gravlagt	Grotteklosteret
Utmerkelser	8 oppføringer Ridder av Sankt Aleksander Nevskij-ordenen (1759); Den hvite ørns orden; Den sorte ørns orden (1776); Andreasordenen (1762); 1. klasse av Sankt Georgsordenen (1770); Sankta Annas orden (1762); Gullsverd for tapperhet (1774); 1. klasse av Sankt Vladimirs orden
	Peter Rumjantsev på Commons

Peter Alexandrovitsj Rumjantsev-Zadunajskij, russisk: Пётр Александрович Румянцев-Задунайский, (født 4. januar^jul./ 15. januar 1725^greg., død 8. desember^jul./ 19. desember 1796^greg.) var en russisk greve og en av de mest kjente russiske generalene på 1700-tallet. Han var Katarina den stores guvernør i Ukraina fra 1764 og fram til hennes død 32 år senere.

Bakgrunn

Peter var den eneste sønnen av grev Aleksander Rumjantsev og Maria, datter og arving til grev Andrej Matvejev. Faren var Peter den stores assistent, og moren var også mye sammen med Peter den store og det ble påstått at den unge Peter var sønn av Peter den store, som han både ble oppkalt etter og var gudsønn til. Hans søster, Praskovja Bruce ble senere en av Katarina den stores nærmeste medarbeidere.

Rumjantsev deltok i Den russisk-svenske krig (1741–1743), og fraktet personlig Åbotraktaten til keiserinne Elisabeth av Russland. Han ble ved denne anledningen forfremmet til oberst. Han utmerket seg også gjennom flere slag under syvårskrigen og sørget gjennom disse seirene for de russiske styrkenes adgang til Berlin.

Guvernør

Så lenge Katarina den store regjerte, var Rumjantsev øverste guvernør i Ukraina. Dette embetet hadde hans far også hatt tidligere, og Rumjantsev stod for en sentralistisk politikk og fjernet det selvstyret som hetmanene tidligere hadde hatt, og integrerte de nyerobrede områdene inn i Det russiske keiserdømmet. Han er blitt anklaget for å fremme livegenskapet, men dette var en politikk utenfor hans kontroll

Den russisk-tyrkiske krig (1768-1774)

Utdypende artikkel: Den russisk-tyrkiske krig (1768-1774)

Da den russisk-tyrkiske krig brøt ut i 1768, tok Rumjantsev kommandoen over en hær som skulle erobre Azov. Han slo osmanene i slagene ved Larga-elven og Kagula, krysset Donau og rykket inn i Romania. For disse oppsiktsvekkende seirene ble han utnevnt til feltmarskalk og gitt ærestittelen Zadunaiskij («den andre siden av Donau»). Da hans tropper begynte å nærme seg Sjumen i Bulgaria i 1774, fikk den nye osmanske sultanen Abd-ul-Hamid I panikk og ba om fredsforhandlinger, og Rumjantsev undertegnet på vegne av Det russiske keiserdømmet Küçük Kaynarca-traktaten som la grunnlaget for Russlands sterke stilling i det sørøstlige Europa.

Den russisk-tyrkiske krig (1787–1792)

Utdypende artikkel: Den russisk-tyrkiske krig (1787–1792)

Da den neste russisk-tyrkiske krig brøt ut i 1787 var Rumjantsev den mest anerkjente militære kommandant i Russland, noe som hadde pådratt seg andres misunnelse. Blant andre av Katarina den stores generaler, som Grigorij Potemkin, arbeidet for å forhindre at han skulle få en ny kommando.

Under krigen mot tyskerne mistenkte Rumjantsev at Potemkin motarbeidet ham ved å hindre at han fikk nødvendige forsyninger, og han søkte av den grunn avskjed. Men under Kościuszko-oppstanden i 1794 ble han utnevnt til øverstkommanderende, men det var hans rival Aleksandr Suvorov som faktisk førte styrkene i kamp.

Litteratur

Encyclopædia Britannica, ellevte utgave, utgitt 1910-1911 bind 23

Eksterne lenker

(en) Pyotr Alexandrovich Rumyantsev-Zadunaisky – kategori av bilder, video eller lyd på Commons