Oskar Hedin

Oskar Hedin
Født		17. feb. 1909 Skjeberg kommune
Død		13. sep. 1982 (73 år) Oslo
Beskjeftigelse		Sjømann, fagforeningsperson
Parti		Norges Kommunistiske Parti
Nasjonalitet		Norge
Medlem av		Norsk Sjømannsforbund Norges krigsseilerforbund

Oskar Hedin (født 1909, død 1982) var en norsk krigsseiler, fagforeningsmann og kommunist, etter krigen sentral i striden om Nortrashipfondet.

Under den kalde krigen mistet Hedin både jobben sin i Norsk Sjømannsforbund, tillitsverv og fagforeningsmedlemsskap, og tilbrakte tiår i kamp mot forbundets Arbeiderparti-dominerte ledelse. I den lange og bitre striden om Nortraships Sjømannsfond endte han opp som nestleder da et nytt krigsseilerforbund ble stiftet og vant fram i 1970-årene.

Sjømann og krigsseiler

Hedin vokste opp i en arbeiderfamilie i Skjeberg i Østfold, der faren August Hedin i sin tid hadde vært med på å stifte det lokale Arbeiderparti-laget. 17 år gammel dro Oskar Hedin til sjøs, til et miljø der radikale strømninger sto sterkt i mellomkrigstida.

Han ble skipstillitsmann på DS «Modig» da skipet var i fart mellom Argentina og USA. I 1933 ble han medlem av Norges Kommunistiske Parti (NKP). I 1937 ble han også medlem av Norsk Sjømannsforbund, da NSF åpnet avdeling i USA.

Sommeren 1940 seilte Hedin som stuert på handelsskuta «Lenda», i fart mellom Canada og britiske havner. Skipet ble skutt i brann, eksploderte og sank 27. juni, sørvest for Irland, etter å ha blitt oppdaget av den tyske ubåten «U 47». Mannskapet klarte å få ut en livbåt og etter hvert en liten arbeidsbåt, og Hedin var blant dem som ble plukket opp av to britiske marinefartøyer noen timer senere.

NSFs mann i Liverpool

I England endte han opp i Liverpool, der Sjømannsforbundet ønsket å etablere seg. Hedin lanserte seg sjøl som kandidat til å bestyre det nye kontoret. Han var populær blant sjøfolkene, og på mange måter et naturlig valg. Toppledelsen i NSF var neppe klar over at han var NKP-medlem, og partispørsmål dominerte ikke den daglige jobbingen for å etablere forbundet i Liverpool.

I USA hadde NSFs leder, AP-mannen Ingvald Haugen i 1940 allerede stått i spissen for en framgangsrik kampanje mot kommunistene. Striden ble først og fremst ført mot de kommunistledete Scandinavian Seamens Club of America (SCC), som var etablert i elleve amerikanske byer. Han stemplet dem som «femtekolonne», og anklaget dem for å være finansiert av tyske agenter.

I Liverpool ble imidlertid Hedins NSF-jobb verdsatt. Krigens gang forandret dessuten holdningen til kommunistene. Da Hitler angrep Sovjet i 1941 ble Moskva og Stalin Englands allierte. Blant sjøfolkene ble det igjen stuerent å vedkjenne seg kommunistiske ideer.

I 1945 ble Hedin overført til NSF i Antwerpen, en helt sentral skipsfartsby. Etter halvannet år dro han imidlertid tilbake til jobben – og kjæresten – i Liverpool.

I det første etterkrigsåret fikk han fornyet tillit i NSF. Han ble gjenvalgt i jobben i 1946. I Liverpool etablert han seg også som familiemann. I 1947 giftet han seg med britiske Alma Brighton, som hadde en fire år gammel sønn fra sitt første ekteskap. Snart fikk de to et nytt barn sammen, en datter.

Kald krig og Nortraship-strid

De nye alliansene i krigen, Den Røde Armes seire og de rødes popularitet i fredsrusen hadde gjort Ingvald Haugens korstog mot kommunistene umulig. Men freden og forbrødringen mellom AP og NKP i fagbevegelsen ble like kortvarig som mellom USA og Sovjet på verdensarenaen. Da den kalde krigen ble innledet ble striden trappet opp. Innen NSF kom konflikten mellom kommunister og sosialdemokrater klart til uttrykk i kampen om Nortraship-fondet.

Fondet hadde blitt etablert i 1940, da norske skip ble innrullert som en sentral del av de alliertes kapasitet til sjøs, i det statlige rederiet Nortraship. Norske sjøfolk ble tvunget til å akseptere en avtale om nedgang i lønn: Deres risikotillegg ble justert til britisk nivå, samtidig som risikoen til sjøs økte. Pengene ble isteden betalt inn til et hemmelig Nortrashipfond.

Etter krigen krevde krigsseilerne pengene utbetalt, et krav som hadde bred støtte blant sjøfolkene. På Stortinget var det imidlertid kun NKPs elleve representanter og fire fra Høyre som ville utbetale pengene. Krigsseilerne opplevde at Ingvald Haugen selv, nå som stortingsrepresentant for AP, motsatte seg kravet deres.

I NSF ble Hedin og Leif Vetlesen sett på som et problem, der de etter hvert sto igjen som de eneste kommunistene i ansatte-stillinger, og opponerte mot Haugen i Nortraship-saken. At noen av «deres egne» gikk mot ledelsens linje ble ikke tatt nådig opp, spesielt ikke i en så betent sak.

Da Haugens og NSF-ledelsens offensiv mot kommunistene skjøt fart etter krigen ble Hedin rammet både av rykter og konkrete anklager. En ryktebølge om spionasje for Sovjet rammet kommunister generelt og Hedin spesielt. Samrøret mellom DNA og overvåkningspolitiet nøret opp under rykteflommen, og både overvåkningssjef Asbjørn Bryhn og Ingvald Haugen fokuserte på Hedins virksomhet i Antwerpen. Mistanker ble aldri mer enn rykter, men de var vanskelige å forsvare seg mot, og i datidens politiske klima heftet de ved Hedin uansett hvor grunnløse de var.

Mer konkrete var anklagene om økonomiske misligheter. Når NSF-kontorene hjalp sjøfolk i trøbbel trengtes også økonomisk støtte. Her fantes gråsoner, og i alle avdelinger kunne grensene mellom for raus og for påholden være vanskelig å trekke. I et forsøk på å finne kritikkverdige forhold ved Hedins virke sendte Haugen NSFs sekretær Erling Tollerud til England for å revidere Liverpool-kontorets regnskap. Tolleruds rapport ble påskuddet man brukte for å bli kvitt Hedin. På forsommeren 1950 suspenderte forbundsstyret ham. I forbundets medlemsblad i juli ble han omtalt på en måte som måtte få medlemmene til å tro det dreide seg om alvorlige forhold.

Da en kamplysten Hedin reiste til Oslo for å forsvare seg, hjalp det lite at han hadde avklart alle de økonomiske spørsmål i Tolleruds rapport, og at suspensjonsgrunnlaget var smuldret bort. På NSFs landsmøte i september 1950 ble det uansett - mot tre stemmer - vedtatt å avsette Hedin fra stillingen i Liverpool. Møtet vedtok også at «kommunister, fascister og nazister» ikke kunne inneha stillinger i organisasjonen.

Å bli slått i hardtkorn med nazister ville være bittert for enhver fagorganisert. For krigsseileren Hedin var det uakseptabelt.

Hedin som varsler

Hans partikamerat Leif Vetlesen hadde alt vært rammet av en lignende sak. Etter suspensjonen av Hedin fant de to sammen. Også NKPs krigsleder Peder Furubotn var forbannet over Haugens framferd i NSF. I Furubotns hjem på Ljansbruket ved Oslo diskuterte de tre hva som burde gjøres. Resultatet ble noe som best kan oppsummeres som en varsler-sak, - lenge før dette ordet kom inn i det norske vokabularet.

Vetlesen og Hedin satt på inngående kjennskap til de interne forholdene i NSF, også forhold som ikke tålte dagens lys. I februar 1951 sendte Hedin brev til Erik Brofoss i Handelsdepartementet: Om uredeligheter i forbundet, om samrøre DNA, NSF og amerikanske kontakter og om forsøk på økonomisk svindel.

Mest politisk sprengstoff var det nok i opplysningene om en amerikatur APs mektige partisekretær Haakon Lie hadde tatt i januar 1947. Han hadde høyst ureglementert fått disponere av forbundets midler i USA: 7000 dollar, den gang en betydelig sum. Formålet var å skaffe trykkeriutstyr til Arbeidernes aktietrykkeri, men transaksjonen var på flere vis lyssky. Som det het i et brev fra Haugen: «Det gjelder å holde denne disposisjon utenfor Norges Banks rekkevidde».

Samtidig gikk Hedin til det uhørte skritt å servere historien til den borgerlige avisen Dagbladet, et utspill som overrasket selv Vetlesen. Hedins offentliggjøring gjorde det umulig å dysse ned sakene. Haugen og NSF ble dømt for brudd på valutaloven og fikk en symbolsk bot. Arbeidernes Opplysningsforbund fikk et forelegg på kr 16 496. Arbeiderpressens Samvirke fikk inndratt en liten sum. Håkon Lie slapp med henleggelse, siden man kun hadde påvist «uaktsom overtredelse av valutaloven».

Ekskludert og utenfor

I realiteten fikk saken større konsekvenser for Hedin selv. I april 1951 ble han tvert ekskludert fra Sjømannsforbundet. Vedtaket var alvorlig, for i etterkrigstiden kunne arbeidere få problemer med jobb og inntekt uten fagforeningstilhørighet. Og Hedin hadde familie å forsørge.

Høsten 1951 hadde Hedin endelig klart å skaffe seg jobb på land, - i entreprenørselskapet Selmer ved Borregaard-anlegget i Østfold. Da arbeiderne på anlegget ønsket ham som tillitsmann møtte han på ny stengt dør i fagbevegelsen, da hans søknad om medlemskap i Bygningsarbeiderforbundet skulle behandles. NSF mente et ekskludert medlem ikke kunne benyttes som «tillitsmann og talsmann». Forbundsstyret i Bygningsarbeiderforbundet vedtok like godt at samtlige 125 arbeidere på anlegget ville bli ekskludert om de ikke omgjorde valget av Hedin. De bøyde unna.

Hedin forsøkte det meste. Han sendte også brev til Einar Gerhardsen selv, og ba om at eksklusjonen måtte oppheves. Forgjeves.

Også Dagbladet ble mål for NSFs angrep. Gjennom Arbeiderbladet ble det hevdet at dokumenter var stjålet fra NSFs arkiv, at det framlagte var «resultat av organisert illegal virksomhet og spionasje». Saken gikk så langt at politiet troppet opp i Dagbladets redaksjon med myndighet til å foreta razzia.

Rettens kvern

Til slutt stevnet Hedin NSF for retten - for ærekrenkelser og for ulovlig avskjedigelse. NSF svarte med å trappe opp agitasjonen mot ham, og ikke bare mot Hedin selv: «Hans advokat er J. B. Hjort, kjent fra samarbeidet med Quisling før krigen».

I jussens verden ble saken en langtrukken affære. Den endte til slutt i et forlik som lagt på vei var en seier for Hedin. I virkeligheten hjalp det ham ikke så mye i anstrengelsene for å skaffe jobb og inntekt.

Nytt Nortraship-framstøt

Da den kalde krigen ebbet ut mot slutten av 1960-årene, endret hele det politiske klimaet seg. Det ga nytt håp for Hedin og krigsseilernes Nortraship-sak, som nå hadde ulmet i mer enn to tiår.

Haakon Lie besatt ikke lenger den mektige stillingen som partisekretær på Youngstorget, og NSFs Ingvald Haugen hadde vært død i ti år. Etter at Gerhardsen og AP måtte forlate regjeringskontorene og Borten tok over i 1965 fikk man nytt handlingsrom.

Under de nye politiske betingelsene var Oskar Hedin blant krigsseilere som – nok en gang – gjorde et framstøt for å bli hørt. Hos Furubotn på Ljansbruket arbeidet veteranene for å stable en ny organisasjon på beina.

I 1970 satt Hedin som formann i arbeidsutvalget som innkalte, og ledet selv møtet, da det nye Norges Krigsseilerforbund ble stiftet. 21 krigsseilerforeninger fra hele landet var representert. Oslos ordfører Brynjulf Bull var gjest, og både representaner for Sjøforsvaret, Norsk Krigsdeltakerforbund, Krigsinvalideforbundet, Sjømannsforbundet og Norges Havfrueforbund var til stede. Admiral Thore Horve ble valgt til leder, Hedin nestleder.

Denne gangen vant sjøfolkene mer gehør. I 1972 vedtok Stortinget endelig Nortraship-utbetalinger Hedin hadde kjempet for siden krigen, nå som en «ex gratia»-sum.