Operasjon Moharram ol-Harram

Operasjon Moharram ol-Harram
Konflikt: Irak-Iran-krigen
Dato 1. til 11. november 1982 Sted Al Amarah regionen mellom Kut i nord og Al Amarah i sør over 200 km sørøst for Bagdad, Irak Resultat Iransk seier da en lomme av okkuperte iransk territorium ble befridd. Offensiven nådde forvørig ikke det tiltenkte målet Al-Amarah.
Stridende parter
Irak	Iran
Kommandanter og ledere
Generalstaben i Bagdad	Staben for de iranske styrkene
Styrker
Ukjent	3 regulære divisjoner av 3rd. iransk korps og 5 pasdaran brigader med to angrepsregimenter av kamphelikoptre fra 1st. angrepshelikoptergruppe
Tap
Uklart, iranske påstander om 3 500 fanger, 140 stridsvogner og andre panserkjøretøyer ødelagt/erobret	Ukjent

Operasjon Moharram ol-Harram (1. november til 11. november 1982) i Al-Amarah-regionen mellom Kut og Basra var en iransk strategisk militæroffensiv, under Irak-Iran-krigen, mot Bagdad–Basra-forbindelsen langs Al-Amarah og Kut, som lå langs Tigris elven i Irak.

Formålet med offensiven var å ta den strategisk viktige byen Al-Amarah som forberedelse for en fremtidig offensiv som ville ha kuttet av den østlige forbindelsen mellom Bagdad og Basra. De irakiske forsvarsstyrkene langs denne frontlinjen ble tatt med overraskelse, og ble drevet bort med store tap. De irakiske styrkene kom raskt til hektene igjen og forhindret den iranske offensiven fra å komme i nærheten av Al-Amarah.

Forspillet

Iranerne hadde gjennom sine seire i årene 1981 og 1982 tatt tilbake all territorium i Khuzestan, sørvestlige Iran. Men deres forsøk på å erobre Basra mislykket etter en serie harde slager under offensiven kjent som Operasjon Ramadhan. Iranerne som hadde realisert de sterke fortifikasjonenes formidable styrke mot enhver angrep hadde dermed besluttet om å satse mest på et nytt frontavsnitt mot nord. I senåret 1982 var det fattet bestemmelse i Teheran om å åpne to separate frontavsnitter, det nordlige i Kurdistan og det sentrale mellom Al-Qurnah nord for Basra og Bagdad.

Formålet med det sentrale frontavsnittet var for å kutte over på den østlige kommunikasjonen mellom Basra og Bagdad langs Tigris floden der byene Al Kut og Al-Amarah lå, tiltrekket til seg og bundet ned store styrkene så en strategisk konsentrering av styrkene om et bestemt punkt langs frontlinjen på cirka 1 000 kilometer, mest mot sør, av irakerne vil ble avverget. Dessuten var taktisk vurdering med i bildet, for kampene hadde tatt sin pris på de gjenværende stridsvognene og pansrede kjøretøyer som var ikke mulig å erstatte på kort varsel. Valget av operasjonsområde var nå knyttet til det spesielle topografiet som kan forvansket irakiske motangrep med mekaniserte tropper.

Operasjonen

Tross regnsesongen som var kommet tidlig det året, startet iranerne deres offensiv den 1. november 1982 på den iranske siden av grensen der irakerne fremdeles hadde beholdt kontroll over en stripe iransk territorium tatt i 1980. Med regnsesongen og det vanskelige terrenget i tanke var planleggingen av operasjonen basert på utnytting av taktiske gevinster fremfor en sammenhengende offensiv mot fjerne objekter. Først skulle de viktige høydene på den iranske siden mellom Eyne-Khosh og Musiyan sør for Dehloran erobres. Deretter vil iranerne ta det viktige Bayat-oljefeltet over grensen. Om været og offensivens vinningene kunne tillatt det, vil iranerne avanserte mot byene Tib, Zobeidat og Abu-Qarrab. Deretter skulle iranerne kuttet av Sharahani-Zobeidant veien som førte ned til den strategiske viktige byen Al-Amarah.

Allerede i startfasen støttet iranerne på problemer idet basij frivillige snublet over minefelter som var ikke kartlagt i forveien. Mineryddingsutstyr måtte til samtidige som kraften i angrepet var flyttet over på omgående ruter. Men angrepet de fleste steder var med overraskelse på de irakiske forsvarerne som var drevet vekk fra høydene og senere fra Bayat oljefeltet. Fra nord rykket to irakiske brigader fram og stoppet det iranske avansementet der et stort slag var startet ved 2. november. Mens slaget fortsatt, hadde et annet iransk fremstøt mot vest støttet på pansrede enheter som påført dem stor tap. Først etter de iranske kamphelikoptre hadde grepet inn var de irakiske styrkene drevet bort. Helikopterpilotene var trent opp i USA om helikoptertaktikk over slagmark med bruk av koordinasjon fra et observasjonsfly som styrte helikoptre etter mål i sammenfallende manøvrer. Ved bruk av terrenget med høydetopp, lav bakke og massiv bruk av dekning klart helikopterpilotene å demoralisere irakerne med et lite antall kamphelikoptre. Sjokkangrep, hit-and-run angrep og «dukk opp»-angrep forårsaket en massakre på de pansrede kjøretøyene. Etter iranske påstander var 106 stridsvogner og 70 pansrede transportkjøretøyer ødelagt i tillegg til 2 Gazette panservernhelikoptre og 1 Alouette observasjonshelikopter.

Etter seirene ved Bayat og grensebyene Tib, Zobeidat og Abu-Qarrab kan de iranske offiserne ta initiativ til den tredje fasen av offensiven, angrepet på Sharahani-Zobeidat veien. 6. november var veien kuttet av på flere steder og byen Zobeidat var lagt under angrep. De tok byen etter kort motstand av forsvarerne som evakuerte byen. I Bagdad hadde generalstaben besluttet seg for å deployere deres nye opprettede styrkene med nytt utstyr rett fra hovedstaden til Al-Amarah for en motoffensiv med hensikt på å ta tilbake Zobeidat. Flere pansrede enheter fra Republikanergarden med de nye T-72 stridsvogner ved 7. november angrepet de iranske stillingene i og omkring byen. De nye T-72 stridsvognene hadde meget sterk frontpanser på deres frontparti og frontstykket av tårnet at de eldre TOW missiler kunne ikke penetrert disse. Kamphelikoptre måtte skyte med deres missiler mot flankene av stridsvognene.

Ved 11. november hadde de irakiske motangrepene ledet til en stabilisering av frontlinjen rundt Zobeidat som var tilbakeerobret av de iranske styrkene. Trusselen mot Al-Amarah var stoppet. Mens offensiven pågikk hadde det iranske flyvåpenet opprettholdt en paraply av beskyttelse mot angripende kampfly fra Irak. Noen av de få operasjonelle F-14 Tomcat jagerflyene var deployert dit for å ta og beholde luftherredømme over området. I de første dager hevdet iranerne å ha skutt ned 7 irakiske kampfly. Tomcat jagerne med deres kraftige radarsystemer kunne med avanserte Phoenix luft-til-luft missiler skyte ned irakiske flyer i overraskende langdistansesangrep. Ofte var de irakiske pilotene spesielt på de sovjetiskproduserte flyene uten varsel om et slikt angrep.

Generalene

Etter kampene hadde stoppet til fordel for småskala trefninger langs den nye frontlinjen der de forreste enhetene prøvde å improvisere deres posisjoner, var et transporthelikopter sendt dit for inspeksjon fra Bagdad. Først skulle dette til det nordlige frontavsnittet ved Mandali.

Ombord på Mi-8 helikopteret var generalstabssjef Maher Abdul Rashid sammen med korpskommandanten generalløytnant Abdul Jabbar Mohsen under eskorte av tre andre helikoptre og 8 jagerflyer. Ved morgen den 21. november ikke langt fra Mandali observerte en F-14 Tomcat formasjonen på åtte fly med sitt kraftige AWG-9 radarsystemet. I strid med ordre om å ikke forlate iransk luftrom valgt piloten å angripe denne. F-14`en fyrte av fire missiler i rekkefølge. 3 irakiske flyer var skutt ned uten advarsel. Etter dette oppdaget F-14 piloten helikoptrene og underrettet flere F-4 Phantom jagerbomberfly om hans oppdagelse. De iranske flyene satt etter helikoptrene, men kom ut for en formasjon av Su-22 jagerbombefly. Generalene kom vekk med livet i behold.

Etterspillet

Iranerne hadde ikke klart å komme til Al-Amarah, de hadde bare presset på mot Doverichj-elven som ble en del av den nye frontlinjen med byen Zobeidat. Men de hadde påført irakerne stor tap under slagene. 3 500 irakiske soldatene var tatt til fange, de iranske påstandene om antall ødelagte panserkjøretøyene er ikke mulig å få bekreftet, minst 140 stridsvogner og andre pansrede kjøretøyene var ødelagt eller erobret.

Se også

• Liste over slag under Irak-Iran-krigen

Litteratur

• The Lessons of Modern War Volume II: The Iran-Iraq War av Anthony H. Cordesman og Abraham R.
• Wagner. Essential Histories: The Iran-Iraq War 1980-1988 av Efraim Karsh.
• Arabs at War: Military Effectiveness, 1948-1991 av Kenneth M. Pollack.
• Iran-Iraq War in the Air 1980-1988 av Tom Cooper og Frazad Bishop

Eksterne lenker

• Global Map of countries who took sides in the Iran-Iraq war