T-72
| T-72 | |||||
|---|---|---|---|---|---|
 Russisk T-72B mod. 1985 | |||||
| Type | Hovedstridsvogn | ||||
| Opprinnelse | Sovjetunionen | ||||
| Bruk | |||||
| I tjeneste | 1973 - idag | ||||
| Kriger | List
| ||||
| Produksjonshistorie | |||||
| Designer | Leonid Kartsev-Valeri Venediktov | ||||
| Designet | 1967-1973 | ||||
| Produsent | Uralvagonzavod | ||||
| Enhetsomkostning | NOK 5-11 millioner, US$0,5-1,2 millioner i (1994-1996) 30,962,00-61,924,000 Russisk Rubel (US$1-2 millioner) i 2009, US$0,5 millioner i 2011. | ||||
| Produsert | 1968-idag | ||||
| Antall produsert | omtrent. 25,000 | ||||
| Spesifikasjoner | |||||
| Vekt | 41.5 tonn 44.5 tonn (T-72B) | ||||
| Lengde | 9.53 m (med kanonlengde) 6.95 m (skrog) | ||||
| Bredde | 3.59 m | ||||
| Høyde | 2.23 m | ||||
| Mannskap | 3 (vognfører, skytter, sjåfør) | ||||
| Armor | Stål og sammensatt pansring | ||||
| Motor | V-12 diesel
V-92S2F (T-72B3, T-72B3M) 780 HK (580 kW) 1,130 hk (840 kW) for V-92S2F18.8 HK (14 kW) | ||||
T-72 er en familie med Sovjet/Russiske hovedstridsvogner (Main Battle Tank). Den første designvarianten gikk inn i produksjon i 1972, men ble ikke offentlig kjent før 1977. Stridsvognen var en utvikling av T-64 stridsvognen som var plaget av høye kostnader og umoden teknologi som fortsatt var under utvikling. Omtrent 25,000 T-72 stridsvogner har blitt produsert, og oppgraderinger har tillat et stort antall å forbli i militærtjeneste i flere tiår. T-72 varianter er en av verdens mest eksporterte kampkjøretøy og har vært i tjeneste i 40 land og kjempet i flere konflikter verden over. Utviklingen og produksjonen av T-72 stridsvogner fortsetter den dag idag.
Utvikling[rediger | rediger kilde]
Utvikling fra T-64[rediger | rediger kilde]
T-72 stridsvognen ble skapt mellom to rivaliserende design byrå. Morozov KB ledet av Alexander Morozov i Kharkiv, og Uralvagon KB ledet av Leonid Kartsev i Nizjnij Tagil.
For å forbedre T-62 stridsvognen ble to design basert på kampvognen testet i 1964. Uralvagon KB sitt Objekt 167 (T-62B) og Morozov KB sitt Objekt 434 (T-64).
Ob. 434 (T-64) var en teknisk ambisiøs prototype. Under ledelsen til Morozov ble et nytt design med et så lite skrog som mulig skapt. For å gjøre dette mulig måtte mannskapet reduseres fra 4 til 3 ved å fjerne laderen og erstatte han med et automatisk ladesystem. Ob. 434 var et utradisjonelt design med tanken på de sovjetiske evolusjondesignene, der istedet for å forbedre tidligere design der kjøretøyet kanskje hadde de samme komponentene til tidligere design, skapte Morozov et nytt kampkjøretøy fra bunnen av.
Ob. 167 var basert på designet til Objekt 140, en prototype for å erstatte T-54 stridsvognen. Designet ble gjenbygd av Kartsev og Valeri Venediktov. Ob. 167 var mer avansert enn Kartsev sine tidligere design for T-62 stridsvognen, Ob.165 og Ob. 166 og var også Kartsev sitt favorittdesign. I oktober 1961, når Kartsev ble spurt om å gjøre Ob. 166 klar for produksjon, var han uenig og istedet tilbudde seg i å gjøre ferdig Ob. 167 designet. Dette ble avvist, Ob. 166 og Ob. 165 ble dermed klargjort og produsert som T-62 og T-62A.
I 1964 ble Ob.167 (T-62B) og Ob. 434 sammenlignet gjennom ulike tester, hvorav Ob 434 viste seg å være overlegen. Ob. 167 var støttet av Uralvagonzavod direktør I.V. Okunev og Nikita Khrusjtsjov som trodde stridsvognen var mer kostbar enn Ob. 434, men i desember 1962, bestemte ministerrådet i Sovjetunionen at Ob. 434 skulle produseres, dermed ville ikke designet til Kartsev bli akseptert. Kartsev fortsatte å forbedre Ob. 167 designet og inkluderte et automatisk ladesystem, men dette designet ble også avvist i mai 1964.
Ob. 434 var designet fra bunnen av, designet hadde et helt nytt fjæringssystem, og skulle egentlig ha den samme kanonen som T-62 stridsvognen på 115mm, men Morozov ville ha en helt ny kanon på 125mm som fortsatt var under utvikling. Morozov siktet etter å få designet så lite og kompakt som mulig og brukte ny teknologi for å få dette mulig, og etter hvert viste det seg å være problemer med designet. Men Morozov hadde stor støtte fra det sovjetiske militæret, hovedsakelig generaler og mennesker med stor influens i militæret og politikken i Moskva som tror at han er rett mann for å designe stridsvogner. Dermed gjør dette det umulig for rivaliserende design og ideer å bli diskutert. Ob. 434 ble akseptert inn i tjeneste i den sovjetiske hæren i mai 1968 med designasjonen; T-64A.
T-64 stridsvognen lite og kompakte design skapte et problem rundt valget av en passelig motor. Motoren til T-64 som var en 700 hk 5TDF motor var upålitelig og vanskelig å reparere og vedlikeholde. Den hadde også en garantert levetid på lik linje med motordesign fra andre verdenskrig.
Objekt 172[rediger | rediger kilde]
.jpg)
I 1967 skapte Uralvagonzavod "seksjon 520" for å forberede masseproduksjon av T-64 stridsvogner for 1970. På grunn av den lange tiden 5TDF motorene krevde for montering, som tok omtrent dobbelt så lang tid som V-45 motorer, kunne ikke Malyzhev fabrikken i Kharkiv oppgi et tilstrekkelig antall motorer for alle sovjetiske stridsvognfabrikkene. Dermed ble det autorisert at to alternative motorer skulle designes for en krigsrelatert T-64 modell, en så kalt "mobiliseringsmodell".
GABTU (Hovedbyrået for biler og stridsvogner ved Forsvarsdepartementet i Den Russiske Føderasjonen) sendte en T-64A prototype til Uralvagonzavod sammen med et lag for å teste V-45 motoren. Kartsev skulle lede dette laget. Kartsev var ikke fornøyd med T-64 stridsvognen og istedet begynte et omfattende prosjekt for å redesigne stridsvognen. Prosjektet ble kalt "Ural" og produserte den første prototypen med et kanontårn fra T-62 stridsvognen, en D-81 125mm kanon, og en V-45 motor. Designet var så forskjellig fra T-64 designet at det ble redesignert som Objekt 172.
Kartsev sin beslutning om å redesigne T-64 stridsvognen gjorde at GABTU refset ham for hans ulydighet. Men etter at stridsvogndesignet viste seg å ha potensial som et mindre kostbart alternativ for T-64 stridsvognen, fikk Kartsev fortsette arbeidet sitt. Kartsev gikk av med pensjon i august 1969 og Venediktov tok over ledelsen av prosjektet. Flere endringer på T-64 designet fortsatte, slik som forbedringer på det automatiske ladesystemet noe som gjorde det mer pålitelig. Venediktov erstattet også fjærsystemet med fjærsystemet på Ob. 167 designet. Ob. 172 designet ble testet i Kubinka i 1968 og i Sentral-Asia i 1969. Etter intensiv sammenligningstesting med T-64A stridsvognen ble Ob. 172 redesignet for å håndtere noen småproblemer.
T-72[rediger | rediger kilde]
Objekt 172 var en mobiliseringsmodell og produksjon var dermed ikke mulig under fredstid. Men i 1971, etter at flere offentlige tjenestemenn ble leide av problemene med T-64 stridsvognen, og gjennom en politisk prosess som er uklar den dag idag ble Ob. 172 satt i produksjon fra 1. januar 1972. Produksjonstester ble gjennomført i 1972 for den sovjetiske hæren. De siste stridsvognene bygd for testing ble testet i 1973 og akseptert inn i tjeneste i 1974 som T-72.
Produksjonshistorikk[rediger | rediger kilde]
Den første produksjonsserien av T-72 Objekt 172M stridsvogner begynte i Nizjnij Tagil. Men på grunn av vanskeligheter med å reorganisere fabrikken fra å produsere T-64 stridsvogner til T-72 stridsvogner ble bare 30 stridsvogner levert i 1973. Problemer med produksjonen fortsatte i 1974 hvor av kvoten på 440 stridsvogner ble det bare offisielt produsert 220, når det egentlig bare ble produsert 150. Som et resultat av dette ble det investert kraftig i å få fabrikken modernisert, ettersom bare da kunne den begynne produksjonen av T-72M stridsvogner på en full skala. Nizjnij Tagil produserte stridsvognen samt andre varianter av den frem til 1992.
T-72 stridsvognen var den mest universale stridsvognen brukt av hærene i Warszawapakten fra 70-tallet frem til Sovjetunionens kollaps i 1991. T-72 stridsvognen ble også eksportert til andre land slik som Finland, India, Iran, Irak, Syria og Jugoslavia. Den ble også kopiert og produsert av andre land både med og uten lisens.
Produksjonslisenser ble gitt til Polen og Tsjekkoslovakia for å bli brukt av Warszawapakt landene. Desse stridsvognene hadde en tildens til å være av høyere kvalitet men dårligere pansring enn de sovjet-produsert stridsvognene. Istedet for flerlags pansring en såkalt "Dolly Parton" pansring, ble det heller kun brukt stål for pansring. De polske T-72G stridsvognene hadde også tynnere pansring sammenlignet med den sovjetiske standarden for pansring (410 mm for tårnet). Før 1990 var sovjet-produserte T-72 stridsvogner også nedgradert på samme måte som de polske T-72G stridsvognene. De aller fleste delene og verktøyene brukt for å reparere og vedlikeholde T-72 stridsvognene var ulike mellom warszawapakt landene, noe som skapte logistikk problemer.
Modeller[rediger | rediger kilde]
Hovedmodellene av T-72 stridsvognen ble produsert i Sovjetunionen og Russland.
T-72 "Ural" (Ob'yekt 172M) (1973)[rediger | rediger kilde]
Originalversjonen, hvorav hovedskytset er en 125mm D-81TM kanon. I motsetning til senere versjoner hadde T-72 "Ural" lyskasteren montert på venstresiden av kanonen. Den hadde TPD-2-49 teleskopsikte med innebygd mekanisk avstandsmåler.
T-72A (Ob'yekt 176) (1979)[rediger | rediger kilde]
Den mekaniske avstandsmåleren ble erstattet med en lasermåler. Kanontårnets pansring rundt fronten og toppen ble forsterket med såkalt "Dolly Parton" pansring. Fester for reaktiv rustning, røykkastere og gjørmeskjermer ble lagt til.
T-72M (Ob'yekt 172M-E2, Ob'yekt 172M-E3, Ob'yekt 172M-E4)[rediger | rediger kilde]
Eksportversjon som ligner sterkt på T-72A versjonen, men uten "Dolly Parton" pansring. Versjonen hadde et mye mer simpelt skyte kontroll system, og de ble vanligvis eksportert sammen med dårligere ammunisjon enn det den Sovjetiske hæren hadde. T-72M ble produsert i Polen og Tsjekkoslovakia.
T-72B[rediger | rediger kilde]
Flere oppgraderinger slik som en bedre kanon, kraftigere motor, bedre pansring, og muligheten for å kunne skyte 9M119 Svir panservern missiler.
T-72B3 model 2011[rediger | rediger kilde]
Denne varianten ble satt i bruk i 2010 ved å oppgradere eldre T-72B stridsvogner som satt i reserve. De ble ombygd med mer moderne teknologi slik som et Sosna-U flerkanal skyttersikte, bedre radio, forbedret automatisk lade system og en ny 2A46M-5 kanon for å kunne bruke bedre ammunisjon.
T-72B3 model 2016/T-72B3M[rediger | rediger kilde]
Oppgradering for T-72B3, hvor den fikk Relikt eksplosiv reaktiv pansring på skrogsidene. Overall oppgraderinger til kanonen slik at den kunne skyte 9M119M panservern missiler. Den fikk også en bedre motor og et digitalt ryggekamera. Ofte henvist feil som "T-72B4".
Varianter[rediger | rediger kilde]
T-72 skroget har blitt brukt som en basis for andre tunge kampkjøretøy design slik som:
- BMPT Terminator - Tungt støttekjøretøy deignet for å støtte stridsvogner i urbant terreng.
- TOS-1 - Termobarisk rakettkaster, hvor kanontårnet er erstattet med 30 rakettrør.
- BREM-1 - Støttekjøretøy designet for å utgjøre redninger av stridsvogner som har veltet eller som sitter fast med en 11-tonn kran. Den har også en plog samt verktøy for vedlikehold og reparasjønr
- IMR-2 - Ingeniør kjøretøy
Referanser[rediger | rediger kilde]
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (en) T-72 tanks – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) T-72 – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
- FAS.org om T-72 (engelsk)
- Utdrag fra en amerikansk feltmanual på SovietArmy.com Arkivert 26. september 2015 hos Wayback Machine. (engelsk)
