Olive Schreiner

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Olive Schreiner
Født1855-03-24
Kappkolonien[1][2]
Død11. des. 1920[3][4][5][6]Rediger på Wikidata (65 år)
Cape Town[7]
BeskjeftigelseSkribent[8][9][10]
EktefelleSamuel Cron Cronwright
SøskenWilliam Philip Schreiner
NasjonalitetSør-Afrika[1]
MorsmålEngelsk
SpråkEngelsk[11]
PseudonymRalph Iron
Notable verkThe Story of an African Farm
Signatur
Olive Schreiners signatur
Olive Schreiner på Commons

Olive Emily Albertina Schreiner (1855–1920) omtales som den første skjønnlitterære sørafrikanske forfatter.[12] Hun var pasifist, kvinnesakskvinne og intellektuell. Hun er best kjent for sin roman The Story of an African Farm (1883), som er utgitt i flere opplag og oversatt til flere språk. Den behandler saker som agnostisisme, eksistensiell uavhengighet, individualisme, kvinners profesjonelle ambisjoner og livet i kolonier og krig.

Siden slutten av 1900-tallet har forskere kreditert Schreiner som alskvinne for afrikanerne og andre sørafrikanske grupper som ble ekskludert fra politisk makt i flere tiår. Hun hadde interesse for områder som sosialisme, pasifisme, vegetarisme og feminisme. Hennes publiserte verk og etterlatte skrifter fremmer verdier som moderasjon, vennskap og forståelse blant alle folkeslag, men unngår fallgruvene til politisk radikalisme, som hun bevisst unngikk. Hun ble kalt en livslang fritenker. Hun fulgte den kristne bibelens ånd, men utviklet en sekulær versjon av misjonærforeldrenes verdensbilde.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Barndom og ungdom[rediger | rediger kilde]

Olive var det niende av 12 barn i barneflokken til misjonærparet Gottlob Schreiner og Rebecca (født Lyndall) ved Wesleyan Missionary Society-stasjonen i Wittebergen i Eastern Cape, nær Herschel i Sør-Afrika. Foreldrene hadde giftet seg i England i 1837.[13] Olive ble oppkalt etter sine tre eldre brødre, Oliver (1848–1854), Albert (1843–1843) og Emile (1852–1852), som alle tre døde før hun ble født.[14]

Barndommen hennes var tøff: Faren var kjærlig og mild, men upraktisk, noe som til tider førte til økonomiske vanskeligheter for familien. Hennes mor ønsket å lære barna sine den samme tilbakeholdenhet og selvdisiplin som hadde vært en del av hennes oppvekst. Hun var belest og begavet – og lærte døtrene å lese.[15] Utover dette fikk søstrene ingen formell skolegang, i motsetning til brødrene. En slik forskjellsbehandling ble opplevd som svært urettferdig, og Schreiner hentyder til dette flere steder i sitt forfatterskap.[16]

Da Schreiner var seks år, flyttet familien til Healdtown i Eastern Cape, der faren skulle drive Wesleyan treningsinstitutt (Wesleyan Missionary Training Institute). Som med så mange av hans prosjekter, var han ikke i stand til å håndtere ansvaret og ble utvist i skam for å ha handlet mot misjonens regler og bestemmelser. Han ble tvunget til å finne arbeid utenfor misjonen for første gang i livet og prøvde seg på et forretningsforetak. Igjen mislyktes han og var insolvent innen et år. Som et resultat av dette levde familien i dyp fattigdom.[17]

Da Schreiner var ni, døde søsteren Helen («Ellie»), og dette hadde en dyp innvirkning på henne. Ellie var det tolvte og siste barnet. Hun var bare 17 måneder da hun døde (1864–1865).[18]

I en rekke brev omtalte Schreiner Ellies død som et sentralt vendepunkt i livet hennes. I et brev til John T. Lloyd fra 1892 skrev hun for eksempel:

«Jeg tror jeg først hadde denne følelsen med hensyn til døden tydelig da min favoritt-lillesøster døde da jeg var ni år gammel. Jeg sov med den lille kroppen hennes til den ble gravlagt, og etter dét pleide jeg å sitte i timevis ved graven hennes, og det var like umulig for meg da, som det er umulig for meg nå, å akseptere den vanlige doktrinen om at hun levde videre et sted uten kropp.»[19]

Da hennes eldre bror, Theophilus (1844–1920), ble utnevnt til rektor i Cradock i 1867, dro Schreiner og to av søsknene deres dit for å bo hos ham. Hun gikk også en tid på skolen hans og fikk der noe formell utdanning for første gang. Hun hadde det ikke enklere der enn i foreldrehjemmet. Søsknene hennes var svært religiøse, men som mange lærde viktorianere, hadde Olive allerede stilt spørsmål ved foreldrenes kristendom, og dette førte til mange diskusjoner med familien.[14]  

Da Theo og en annen bror forlot Cradock for å dra til diamantfeltene i Griqualand West og søke lykken der, valgte Olive å bli guvernante. På vei til sin første stilling på Barkly East møtte hun Willie Bertram, som delte hennes syn på religion og som lånte henne et eksemplar av Herbert Spencers First Principles (norsk: Første prinsipper). Denne teksten gjorde stort inntrykk på henne. Mens Spencer avviste religiøse trosbekjennelser og doktriner, argumenterte han også for en tro på et Absolutt som lå utenfor den menneskelige kunnskap og fatteevne. Denne troen var bygget på tanken om en forening mellom naturen og et teleologisk univers. Dette passet Olive godt, i hennes forsøk på å skape en moral fri for organisert religion.[20]

Etter møtet med Bertram flyttet Olive fra sted til sted og hadde stillinger som guvernante i forskjellige familier. Hun forlot dem ofte på grunn av personlige konflikter med arbeidsgiverne sine. En sak som alltid dukket opp, var hennes uvanlige syn på religion. Frafallet hennes falt ikke i god jord hos de tradisjonelle famiiene hun arbeidet hos, spesielt ettersom det førte til at hun ikke villle undervise i religion.

En annen faktor var at hun var noe ukonvensjonell i sine forhold til menn, for hun var i mange tilfeller usikker på hvordan hun skulle forholde seg seksuelt til sine mannlige arbeidsgivere, og til menn generelt.

I 1872 møtte hun Julius Gau, som hun forlovet seg med, men forlovelsen varte ikke lenge. Hun reiste tilbake for å bo hos foreldrene – og deretter hos brødrene. Hun leste mye og begynte å skrive seriøst. På denne tiden startet hun arbeidet med romanen Undine.[20]

Brødrenes økonomiske situasjon ble snart dårligere, ettersom diamanter ble stadig vanskeligere å finne, og Olive flyttet tilbake til foreldrene i 1874. Det var der hun hadde det første av astmaanfallene som skulle plage henne resten av livet. Siden foreldrene hennes fortsatt hadde det vanskelig økonomisk, var Olive nødt til å gjenoppta arbeidet for å støtte dem. I løpet av de neste årene arbeidet hu som guvernante ved en rekke farmer, blant annet Fouchés, som ga inspirasjon til The Story of an African Farm, som hun publiserte under pseudonymet «Ralph Iron», og en liten samling historier og allegorier kalt Dream Life and Real Life.[14]

England og Europa[14][rediger | rediger kilde]

16 Portsea Place, London W2, et av de flere overnattingsstedene til Olive Schreiner når hun var i London

Olives egentlige ambisjon var ikke å bli forfatter. Hun hadde alltid ønsket å bli lege, men hadde aldri hatt nok penger til å betale for utdannelsen. Hun bestemte seg derfor for å bli sykepleier, ettersom det ikke krevde at hun skulle betale noe. I 1880 hadde hun spart nok penger til en utenlandsreise, og hun søkte seg til Royal Infirmary of Edinburgh i Skottland. I 1881 reiste hun til Southampton i England. Nå var hun et sted der hun teoretisk kunne ha realisert drømmen om bli lege, men hennes dårlige helse hindret henne i å fullføre noen form for studier. Hun var nødt til å innse at skriving ville være hennes eneste profesjon i livet.[20]

Hun hadde fortsatt en lidenskap for å helbrede samfunnets sykdommer og satte seg fore å gjøre med pennen det hun ikke kunne med piller. Hennes Story of an African Farm ble hyllet for måten den omtalte dagens problemer på, alt fra agnostisisme til kvinners situasjon i samfunnet. Boken var også utgangspunktet for et av hennes mest betydningsfulle og langvarige vennskap, ettersom den anerkjente sexologen Havelock Ellis skrev til henne om romanen hennes. Korrespondansen deres utviklet seg snart fra intellektuell debatt til at han ble en genuin kilde til støtte for Schreiner.[21]

Hun møtte til slutt Ellis i 1884, da hun ble med ham til et møte i Progressive Organization, en gruppe der fritenkere diskuterte politiske og filosofiske synspunkter. Dette var én av en rekke radikale diskusjonsgrupper hun kom til å tilhøre, grupper som brakte henne i kontakt med mange viktige sosialister. Hun deltok hun på møter i Fellowship of the New Life og Karl Pearsons Men and Women's Club, hvor hun insisterte på den kritiske betydningen av kvinners likestilling og behovet for å ta hensyn til både menn og kvinner når man drøftet kjønnsforhold. Et annet vennskap som skulle vise seg å bli viktig for henne, var med Edward Carpenter, sosialist og talsmann for homofiles rettigheter.[22]

I London befant Schreiner seg ofte i konflikt med samfunnets forventninger om «respektabel oppførsel». Edward Carpenter beskrev henne som «en pen kvinne av tilsynelatende damelignende opprinnelse, som ikke bar slør og sjelden var iført hansker, og som snakket og lo høyt i gatene».[23] Hun kom i konflikt med en rekke utleiere på grunn av sine hyppige herrebesøk, og én gang, utenfor overnattingsstedet hennes nær Marble Arch, ble hun nesten arrestert som prostituert.[24]

I 1886 forlot hun England for kontinentet og reiste mellom Sveits, Frankrike og Italia før hun returnerte til England. I løpet av denne tiden var hun svært produktiv, skrev på From Man to Man og publiserte en rekke allegorier. Hun jobbet også med en introduksjon til Mary Wollstonecrafts A Vindication of the Rights of Women.[20]

Tilbake til Sør-Afrika[rediger | rediger kilde]

Situasjonen i England var ikke enkel for Schreiner, både på grunn av hennes oppførsel og hennes kontroversielle syn på religion. Hun valgte å returnere til Sør-Afrika, og seilte tilbake til Cape Town i 1889. Hjemkomsten var vanskelig for henne – hun følte seg ekstremt fremmedgjort fra menneskene rundt seg, men opplevde samtidig en stor tilhørighet til selve landet. I et forsøk på å få kontakt med samfunnet igjen, ble hun stadig mer involvert i lokalpolitikk og produserte en serie artikler om landet og menneskene rundt henne, publisert etter hennes død som Thoughts on South Africa.[20]

Schreiners engasjement i politikken førte henne i kontakt med Cecil John Rhodes, en mektig imperialist, politiker og gruveeier. I utgangspunktet beundret hun ham, men vennskapet ble kortvarig. Schreiner ble forferdet over Rhodes’ støtte til «the Strop Bill», en lov som skulle gi hvite arbeidsgivere rett til å piske sine svarte ansatte, selv for små forseelser. Rhodes rolle i Jameson-raidet og senere i forsøk på folkemord i Matabeteland og Mashonaland gjorde Schreiner desillusjonert og hun skrev sin bittert satiriske allegori Trooper Peter Halket of Mashonaland, med sterk kritikk av seksuell vold og mord utført som del av Rhodes’ politikk.[20]

Hennes motstand mot «the strop bill» brakte Schreiner i kontakt med den åtte år yngre Samuel Cronwright, en politisk aktiv farmer. De hadde samme syn på Rhodes og hans aktiviteter og politikk, og Schreiner ble snart forelsket i ham. Hun var bekymret for at hun ville finne et eventuelt ekteskap begrensende, men la tvilen til side, og de ble gift i 1894, hvoretter de slo seg ned i Kimberley, der klimaet skulle være gunstig for Schreiner.[20]

De neste årene var vanskelige og ustabile for paret. Schreiners stadig dårligere helse tvang dem til stadig å flytte. Hennes første og eneste barn, en datter, døde i løpet av et døgn. Dette tapet ble forverret av det faktum at alle hennes andre svangerskap endte i spontanaborter. Imidlertid fant hun trøst i arbeidet, og publiserte The Political Situation in Cape Colony, en brosjyre sammen med mannen sin om den politiske situasjonen i 1896 og Trooper Peter Halket fra Mashonaland det neste året.[20]

I 1898 flyttet ekteparet til Johannesburg av helsemessige årsaker. I kjølvannet av Jameson-raidet ble de sett på som forkjemperne for den republikanske saken i møte med den uunngåelige krigen mellom boere og briter. Schreiner prøvde å overtale sørafrikanske tjenestemenn til å vende seg bort fra krigens vei, og da det mislyktes, skrev hun The South African Question by an English Southafrican i et forsøk på å åpne den engelske offentlighetens øyne for realiteten i situasjonen. Dette var like mislykket, men Schreiner var uforferdet. Gjennom hele krigen fortsatte hun å forsvare boernes interesser og argumentere for fred, selv om hun led fysisk og psykisk og all hennes innsats bare møtte latterliggjøring. Hennes bror William Philip Schreiner, som var statsminister i Kappkolonien fra 1899 til 1902,[15] støttet hennes syn, og agiterte også for dette. Som et middel til distraksjon etter latterliggjøringen begynte hun å omarbeide boken hun hadde startet på i England til Woman and Labour, som er det tydeligste dokumentet fra hennes hånd når det gjelder hennes bekymringer for sosialisme og likestilling. Drevet av sin profetiske visjon om et ikke-rasistisk, ikke-seksistisk Sør-Afrika, bodde Schreiner under boerkrigen i den lille landsbyen Hanover, praktisk talt en britisk hærleir.[20]

De siste årene, verdenskrig og den siste hvile[rediger | rediger kilde]

De siste årene av Schreiners liv var preget av dårlig helse og en økende følelse av isolasjon. Til tross for dette engasjerte hun seg fortsatt i politikk og var fast bestemt på å sette sitt preg på en ny grunnlov, spesielt gjennom verk som Closer Union. I denne polemikken argumenterte hun for flere rettigheter ikke bare for svarte, men også for kvinner. Hun ble også med i den nystiftede Cape Branch of Women's Enfranchisement League i 1907, og ble foreningens visepresident. Imidlertid nektet hun å gi sin støtte til foreningen da enkelt krefter innad i den ønsket å ekskludere svarte kvinner fra å stemme.[14]

Da Woman and Labour endelig ble publisert i 1911, var Schreiner alvorlig syk. Astmaen ble forverret av anginaanfall. To år senere seilte hun alene til England for behandling – og kunne ikke forlate landet igjen, på grunn av utbruddet av første verdenskrig. I løpet av denne tiden var hennes primære interesse pasifisme – hun var i kontakt med Gandhi og andre fremtredende aktivister – og hun begynte å skrive en bok om krig, som ble forkortet og utgitt som The Dawn of Civilization. Dette var den siste boken hun kom til å skrive. Etter krigen vendte hun hjem til the Cape, der hun sovnet stille inn i 1920. Hun ble gravlagt i Kimberley. Etter at ektemannen Samuel Cronwright-Schreiner døde, ble kroppen hennes gravd opp, og sammen med hennes døde baby, yndlingshund og ektemann ble hun begravet på nytt på toppen av Buffelskop-fjellet, på gården Buffelshoek, nær Cradock, i Eastern Cape.[25]

Forfatterskap[rediger | rediger kilde]

Olive Schreiner er beundret av flere forfattere. Doris Lessing uttalte seg svært positivt om The Story of an African Farm, som hun mente var like viktig som Moby Dick, Jude the Obscure, Wuthering Heights – og kanskje én eller to andre.[16]

Olive Schreiners betydning for kvinnesaken, gjennom politiske og skjønnlitterære bøker er stor, ikke minst fordi flere av dem er spredd gjennom oversettelser til flere språk.[26]

En av hennes kjente bøker ble utgitt posthumt: From Man To Man Or Perhaps Only (1926). Hun hadde ikke fullført revisjonene før sin død. Den første utgaven ble produsert av ektemannen, Samuel Cronwright-Schreiner. Den ble senere redigert på nytt og utgitt av University of Cape Town Press. Denne utgaven retter opp tidligere feil og gir en annen avslutning på romanen, med Schreiners egne ord, i tillegg til ektemannens sammendrag. From Man to Man or Perhaps Only (norsk: Fra mann til mann eller kanskje bare) skal ha vært Schreiner favoritt blant romanene hennes. Fra å utforske situasjonen der hvite kvinner var begrenset til å leve et hjemmeliv i kolonitidens Sør-Afrika, utvides synet på kvinners situasjon til også å omfatte svarte kvinner og jenter. Gjennom denne utvidelsen synliggjøres den sentrale karakterens kamp for å gjenskape seg selv og utdanne barna sine mot rasisme og sexisme.[27]

Det finnes flere analyser og omtaler av Schreiners forfatterskap. I 1978 utkom boken Ukjente kvinnelige forfattere, der Gerd Bjørhovde gjennomgår flere av de sentrale bøkene hennes, som finnes oversatt til norsk.[16]

Bibliografi (utvalg)[rediger | rediger kilde]

  • The Story of an African Farm, 1883 (as "Ralph Iron")
  • Dreams, 1890
  • Dream Life and Real Life, 1893
  • The Political Situation in Cape Colony, 1895 (with S. C. Cronwright-Schreiner)
  • Three dreams in a desert. Under a mimosa-tree, 1897
  • Trooper Peter Halket of Mashonaland, 1897
  • The South African question. By an English South African, 1899
  • An English South African Woman's View of the Situation, a critique on the Transvaal difficulty from the pro-Boer position, 1899
  • So Here Then are Dreams], 1901
  • A Letter on the Jew, 1906
  • Closer Union: a Letter on South African Union and the Principles of Government, 1909
  • So Here Then are Dreams, 1901
  • Woman and Labour, 1911
  • Woman and war, 1914
  • Who Knocks at the Door?, 1918
  • The Dawn of Civilisation, 1921
  • Thoughts on South Africa, 1923, utgitt posthumt
  • Stories, Dreams and Allegories], 1923, utgitt posthumt
  • From Man to Man Or Perhaps Only ..., 1926, utgitt posthumt
  • Undine, 1929, utgitt posthumt

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

Olive Schreiner House i Cradock ble omgjort til museum etter hennes død

Hennes betydning for sørafrikanske litteratur lever videre i litteraturprisen Olive Schreiner Prize, som administreres av the English Academy of South Africa[28] og er blitt utdelt årlig fra 1985 vekselvis i kategoriene prosa, poesi og drama.[29]

Et av husene Olive Schreiner bodde i, et av de eldste i Cradock, er restaurert og omgjort til museum, med hennes eget bibliotek, gjenstander som viser hendelser fra livet hennes – og et eksemplar av hver av bøkene hun skrev.[30]

Olive Schreiner Letters Online-databasen[31] er en samling av over 5000 eksisterende brev skrevet til eller fra Schreiner. Brevene dekker et mangfold av emner fra sørafrikansk politisk historie til internasjonale sosiale bevegelser og feministisk sosial teori. Etter at denne databasen er åpnet for søking, er det ventet at interessen for Schreiner og forskning på hennes liv og litteratur vil øke.[26]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Dictionary of African Biography[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Olive-Schreiner[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Olive-Schreiner, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ A historical dictionary of British women[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Olive Emilie Albertina Schreiner, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id schreiner-olive-emilie-albertina[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6r21zc7, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Encyclopædia Britannica[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Virginia Blain; Isobel Grundy; Patricia Clements (1990) (på en), The Feminist Companion to Literature in English: Women Writers from the Middle Ages to the Present, OL2727330W, Wikidata Q18328141 
  9. ^ Dictionary of African Biography (engelsk). New York: Oxford University Press. 2012. ISBN 978-0-19-538207-5. OL 24839793M. Wikidata Q46002746. 
  10. ^ Charles Dudley Warner, red. (1897) (på en), Library of the World's Best Literature, Wikidata Q19098835, https://www.bartleby.com/lit-hub/library 
  11. ^ http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb120560587; Autorités BnF; besøksdato: 10. oktober 2015; BNF-ID: 120560587.
  12. ^ «ZAR.co.za - Biography of Olive Schreiner». web.archive.org. 30. juni 2007. Besøkt 20. mars 2024. 
  13. ^ «FreeBMD». Besøkt 26. juli 2013. 
  14. ^ a b c d e «Olive Schreiner | South African History Online». www.sahistory.org.za. Besøkt 18. mars 2024. 
  15. ^ a b «Olive Schreiner | Victorian era, feminist, novelist | Britannica». www.britannica.com (engelsk). Besøkt 18. mars 2024. 
  16. ^ a b c Bjørhovde, Gerd (1978). «Olive Schreiners glemte forfatterskap (1855–1920)». Ukjente kvinnelige forfattere. no#: instituttet. s. 120–139. ISBN 8299059607. 
  17. ^ «2.2.16: Olive Schreiner (1855-1920)». Humanities LibreTexts (engelsk). 1. januar 2021. Besøkt 18. mars 2024. 
  18. ^ «Dramatis Personae Ellie Schreiner». Besøkt 10. juli 2019. 
  19. ^ «Olive Schreiner: J.T. Lloyd MSC 26/2.5.1». Besøkt 10. juli 2019. 
  20. ^ a b c d e f g h i «An Olive Schreiner Chronology». victorianweb.org. Besøkt 18. mars 2024. 
  21. ^ Hobman, Daisy L. (1955). Olive Schreiner, her friends and times. 
  22. ^ Gray, Stephen. 2013. Two Dissident Dream-Walkers: The Hardly Explored Reformist Alliance between Olive Schreiner and Edward Carpenter. English Academy Review: Southern African Journal of English Studies Volume 30, Issue 2, 2013.
  23. ^ First, Ruth and Scott, Ann. Olive Schreiner (1980) p 161
  24. ^ Sutherland, Gillian. In Search of the New Woman: Middle-Class Women and Work in Britain 1870–1914 (2015) p 79
  25. ^ «Olive Schreiner House - Cross Country Insurance Consultants» (engelsk). 11. mai 2023. Besøkt 18. mars 2024. 
  26. ^ a b Ong, Jade Munslow (10. desember 2020). «Remembering Olive Schreiner 100 Years After Her Death» (engelsk). Besøkt 18. mars 2024. 
  27. ^ «How Olive Schreiner's husband 'carelessly' edited her lesser-known novel From Man to Man, or Perhaps Only». Time Books Live. Times Media Group. Arkivert fra originalen 4. mars 2016. Besøkt 2. februar 2016. 
  28. ^ «Awards and Prizes | English Academy of Southern Africa» (engelsk). 12. mai 2020. Besøkt 18. mars 2024. 
  29. ^ «Awards and Prizes | English Academy of Southern Africa» (engelsk). 12. mai 2020. Besøkt 18. mars 2024. 
  30. ^ Explorer, Museum (19. juni 2023). «Olive Schreiner House». Museum Explorer SA (engelsk). Besøkt 18. mars 2024. 
  31. ^ «Olive Schreiner Letters Online». Besøkt 14. august 2019. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Olive_Schreiner&oldid=24346719»