Ole Pihl

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Ole Pihl
Født25. mai 1766Rediger på Wikidata
GausdalRediger på Wikidata
Død24. juli 1834Rediger på Wikidata (68 år)
OsloRediger på Wikidata
Søsken Abraham PihlRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Forkynner, oppfinnerRediger på Wikidata

Ole Pihl (født 25. mai 1766 i Gausdal, død 24. juli 1834 i Christiania) var en norsk prest og forretningsmann. I likhet med sin mer berømte bror Abraham Pihl var han også oppfinner. Fra 1807 var han titulær professor.

Liv[rediger | rediger kilde]

Han var sønn av sogneprest Andreas Pihl (1726–1781) og Martha Christine Flinthoug, og yngre bror av den kjente presten og oppfinneren Abraham Pihl (1756–1821).

Pihl var elev ved Roskilde skole, ble student i 1786 og studerte deretter teologi ved Københavns Universitet. Han fikk attestas i 1788 og ble deretter amanuensis (assistent) hos biskop Schmidt i Christiania. Fra 1790 var han residerende kapellan hos sin bror i Vang.

På et tidspunkt hadde Pihl vakt oppmerksomhet hos kronprins Fredrik, som hadde gitt ham løfte om utnevnelse til professor. Daniel Thrap mener dette må ha skjedd mens Pihl fortsatt bodde i Danmark. I et brev til kronprinsen nevner Pihl sitt arbeid med feltvognen og lavetten. Thrap mener det kan dreie seg om oppfinnelser i forbindelse med felttoget i 1788. Som kapellan hos broren tok han del i dennes astronomiske observasjoner.[1]

Fra 1792 var Pihl residerende kapellan ved Vår Frelsers kirke i Christiania. I denne tiden var han mer opptatt av handel og fabrikkdrift enn av selve prestegjerningen. Han eide blant annet gården Årvoll i Aker og drev et teglverk som produserte takstein. Pihl oppfant en type blå glasur for taksteinene, som skal ha vært billigere enn de hollandske. I 1800 stiftet Pihl en søndagsskole for håndverkersvenner i Christiania, hvor han ansatte lærere som ga undervisning i regning, skrivning og tegning.

I 1804 minnet Pihl regjeringen i København om at han hadde fått løfte om en professortittel. Han skaffet seg anbefalinger, men saken ble liggende på grunn av en vidtløftig rettssak. Samme år anklaget nemlig en anonym anmelder Pihl for ulovlig tømmerhugst i nabogården Tonsens skog. Denne gården var tillagt stiftsprosten, som på denne tiden var Nicolai Lumholtz. Muligens av samme grunn kom Pihl også opp i en strid med Lumholtz, som også var hans overordnede sogneprest. Da saken om skoghugsten kom opp i retten i 1806 ble Pihl frikjent.

Titulær professor[rediger | rediger kilde]

Før saken var avgjort søkte Pihl om å bli stiftsprost i Århus. Da besettelsen av denne stillingen trakk i langdrag, fornyet han 31. desember 1806 sin søknad om en professortittel. 2. februar 1807 ble han utnevnt til professor, men han fikk ikke stillingen i Århus.

I 1809 måtte Pihl gå av som kapellan, offisielt av helsemessige årsaker. I virkeligheten gikk han av på grunn av et rykte om et forhold med en annen manns hustru. Han kunne selv ikke avvise dette ryktet og fikk avskjed med pensjon og rett til å beholde enkesetet Hasle. Han kunne dessuten beholde professortittelen. I 1811 tok han borgerskap som grosserer og drev handel med korn. Under Napoleonskrigene var han en av flere skribenter som foreslo at bøndene skulle benytte surrogater for å avhjelpe matmangelen.[2]

Pihl ble rammet av en sykdom i 1818 og tilbragte resten av livet på sykeleiet. Mot slutten av livet bodde han hos sin svigersønn Lars Møller Ibsen.

Ettertiden forsto ikke hvorfor Pihl var blitt utnevnt til professor og mente det måtte dreie seg om en forveksling med den mer kjente broren i kanselliet i København. Men Daniel Thrap har påvist at Pihl fikk professortittelen for sin egen fortjenestes skyld.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Thrap (1890), s. 379.
  2. ^ Ludvig Daae: Det gamle Christiania. Christiania, 1891, s. 313.

Litteratur[rediger | rediger kilde]