Germansk nyhedenskap

Germansk nyhedenskap eller nyhedenskap, er en hedensk rasebiologisk trosretning, med filosofiske og religiøse elementer, som baserer seg til dels på norrøn mytologi og «Völkisch» tankesett.

Erling Winsnes, også kalt «høyreradikalismens "profet" på 1920-tallet», var en viktig tenker innen norsk nyhedenskap. Ifølge Tor Strand i en artikkel i tidsskriftet Ragnarok var livssynet til hagalsmennene, som tilhengerne gjerne ble kalt, et resultat av sammensmeltningen av to tankestrømninger, det rasjonalistisk-biologiske med det romantisk-religiøse.

Nyhedenskapen har opp gjennom historien hatt et begrenset antall aktivt troende og praktiserende utøvere. I moderne tid er den kanskje mest kjente norske nyhedenske institusjonen organisasjonen Vigrid.

Rasetenkning

Med den nye fremveksten av raseretorikk som fulgte med gjenoppdagelsen av Gregor Mendels arvelover omring 1900, og den videre utvikling av denne gjennom applikasjon på mennesket, vokste rasehygienen eller eugenikken frem, en anvendt humanbiologi med klare advarsler mot en stadig degenerering av arveegenskaper. Slik degenerering var grunnet fremskritt som medførte bedre levekår (deriblant faktorer som levestandard og livskvalitet) og helsestell, som gjorde det mulig for genetiske minusvarianter å formere seg og dermed redusere kvaliteten på arvestoffet, samt raseblanding eller reproduksjon med utgangspunkt i to individer av forskjellig rase.

En av de fremste talsmenn for eugenikken i Norge var apotekeren Jon Alfred Mjøen, som etablerte et rasebiologisk institutt på Vinderen i Kristiania i 1906, og fra 1919 utga tidsskriftet «Den nordiske Race». De norske nyhedningenes rasetenkning var særlig inspirert av tyskeren Hans F. K. Günther.

Gudetro og religiøsitet

Nyhedenskapens gudebegrep kan være abstrakt, der det guddommelige i høyden er et vagt og upersonlig «guddommelig prinsipp», mer som betegnelse på en uomgjengelig og altomfattende lovmessighet enn på en guddom i vanlig forstand. Nyhedenskapen kan dermed på et vis oppfattes som polyteistisk. Hos ledende tyske forskere som Andreas Heusler, Gustav Neckel og Berhard Kummer ble germanernes forhold til gudene fremstilt som nærmest kameratslig – en «Freundgottglaube» fri for de «orientalske religioners» servile underkastelse. Dermed er deres «gud» i dem selv, og mennesket – eller i hvert fall germaneren – kan derfor frelse seg selv, ved å leve i pakt med sitt innerste vesen.

Nyhedenskapen kan sies å oppfylle kravene til en funksjonell religionsdefinisjon, ved at det kan sies å forsyne mennesket med en «ytterste mening med livet», en form for moralkodeks – om enn begrenset til germanere, og at den åpenbart har evnen til å motivere til sosial handling. Med en substansiell religionsdefinisjon, som i større grad søker å skille religiøse fra ikke-religiøse foreteelser og ofte setter som betingelse at en religion må inneholde troen på gud eller noe transcendent, er det tvilsomt om nyhedenskapen, i hvert fall den winsneske variant, kan karakteriseres som en religion.

Andre nyhedninger har et mer konkret guddomsbilde, der man for eksempel likestiller den skapende guden med Odin, den mektigste og viseste guden i norrøn mytologi.

Kjente norske nyhedninger

Litteratur

Emberland, Terje: Religion og rase: nyhedenskap og nazisme i Norge 1933-1945. Humanist forlag. Oslo 2003

Autoritetsdata