Andreas Heusler

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Andreas Heusler
Født 10. august 1865
Basel
Død 28. februar 1940 (74 år)
Basel
Far Andreas Heusler
Yrke Filolog, germanist, skribent, universitetslærer
Nasjonalitet Sveits
Religion ateisme
Medlem av Det Kongelige Danske Videnskabernes Selskab, Det prøyssiske vitenskapsakademiet
Signatur
{{{navn}}}s signatur

Andreas Heusler (født 10. august 1865 i Basel i Sveits, død 28. februar 1940 i Basel) var en sveitsisk filolog, germanist og skandinavist med nordisk middelalder som spesialfelt.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Andreas Heusler kom fra en gammel borgerfamilie i Basel, Sveits. Han var sønn av Andreas Heusler (1834–1921) og sønnesønn av Andreas Heusler (1802–1868), begge med bakgrunn som jurister, rettshistorikere og politikere. I sin ungdom fikk Heusler strålende karakterer på skolen i Basel og i sine videre studier i Freiburg im Breisgau og Berlin, og oppnådde i 1887 doktorgraden i Freiburg med sin doktoravhandling „Beitrag zum Consonantismus der Mundart von Baselstadt“.

Forsker[rediger | rediger kilde]

Heusler ble i 1890, 25 år gammel, privatdosent for germanistik i Berlin. I 1893 giftet han seg med den 14 år eldre hessiske sangerinnen Auguste Hohenschild. Ekteskapet ble imidelrtid ulykkelig, og etter å ha vært separert siden 1901 skilte de seg i 1922.

Heusler ble værende i Berlin og var fra 1894 til 1913 Extraordinarius (assisterende professor) innen nordisk filologi. I denne perioden engasjerte han seg sterkt i studiet av norrøn og islandsk litteratur med særlig fokus på sagalitteraturen. Blant annet oversatte han en lang rekke verker til tysk og dro på to besøk til Island. I 1914 fikk han utgitt verket Die Anfänge der isländischen Saga der han lanserte begreper som friprosa og bokprosa.

I tiden 1914-1919, under og like etter 1. verdenskrig var Heusler professor i germanistisk filologi ved Humboldt-universitetet i Berlin. Fra 1920 bosatte han seg i Arlesheim ved Basel i Sveits. Etter at han gikk av i 1936 fikk han tildelt eget kontor ved universitetet i Basel. Heusler døde i 1940 etter kort tids sykdom.

Heuslersches Gesetz (Heuslers lov) er opphalt etter Heusler. Den utsier at i de alemanniske dialekter blit fortis og lenis bare uttalt forskjellig når de omgis av stemte lyder («stimmlose Lenis und Fortis bewahren ihre gegensätzliche Natur nur in sonorer Umgebung»[1]), i alemannisk alts av /m/, /n/, /ŋ/, /l/, /r/, /ʋ/, /j/ og /w/. Slik uttales for eksempel i zürichtysk /fyr i/ (für dich) som [fyr i], mend derimot /heb̥ i/ (halte dich fest) som [hep ti].[2] Oppkallingen etter Heusler slo igjennom, selv om han hadde påpekt at Jost Winteler i 1875/76, før ham selv, hadde oppdaget regelen.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Andreas Heusler: Der alemannische Consonantismus in der Mundart von Baselstadt. Karl J. Trübner, Strassburg 1888, S. 24.
  2. ^ Beispiel aus: Jürg Fleischer, Stephan Schmid: Zurich German. I: Journal of the International Phonetic Association. 36, 2006, S. 243–253.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Heinrich Beck: Heusler, Andreas. In: Heinrich Beck, Dieter Geuenich, Heiko Steuer (Hrsg.): Reallexikon der Germanischen Altertumskunde Band 14, de Gruyter, Berlin/ New York 1999, ISBN 3-11-080063-2, S. 533–543.
  • Heinrich Beck: Andreas Heuslers Begriff des ,Altgermanischen‘. In: Heinrich Beck (Hrsg.): Germanenprobleme in heutiger Sicht. (= Reallexikon der Germanischen Altertumskunde - Ergänzungsbände. 1). 2., um ein Vorwort erweiterte Auflage. de Gruyter, Berlin/ New York, 1999, ISBN 3-11-080031-4, S. 396–414.
  • Klaus Düwel, Heinrich Beck, Oskar Bandle (Hrsg.): Andreas Heusler an Wilhelm Ranisch. Briefe aus den Jahren 1890–1940 (= Beiträge zur nordischen Philologie. Band 18). Helbing & Lichtenhahn, Basel/ Frankfurt am Main 1989, ISBN 3-7190-1022-8.
  • Jürg Glauser, Julia Zernack (Hrsg.): Germanentum im Fin de siècle. Wissenschaftsgeschichtliche Studien zum Werk Andreas Heuslers (= Studien zur Geschichte der Wissenschaften in Basel. NF Band 3). Schwabe, Basel 2005, ISBN 3-7965-2163-0.
  • Walter Haas: «Heusler, Andreas» i Historisches Lexikon der Schweiz.
  • Jan Alexander van Nahl: Andreas Heusler und die Mittelalterphilologie. In: Zeitschrift für deutsches Altertum und deutsche Literatur 144, 2015, S. 421–431.
  • Paul-Gerhard Völker: «Heusler, Andreas.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 9, Duncker & Humblot, Berlin 1972, s. 49–52 (digitalisering).
  • Ulrich Wyss: Andreas Heusler (1865–1941). In: Christoph König, Hans-Harald Müller, Werner Röcke (Hrsg.): Wissenschaftsgeschichte der Germanistik in Porträts. de Gruyter, Berlin u. a. 2000, ISBN 3-11-080726-2, S. 128–140. (kostenpflichtig De Gruyter Online)
  • Julia Zernack: Andreas Heusler. In: Christoph König (Hrsg.): Internationales Germanistenlexikon 1800–1950. de Gruyter, Berlin / New York 2003, ISBN 3-11-090805-0, S. 738–741.