Nicolai Christian Friis

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Nicolai Christian Friis
Født1. februar 1712
Død22. mai 1777 (65 år)
Beskjeftigelse Prest
Nasjonalitet Norge

Nicolai Christian Friis (født 1. februar 1712 i Molde,[1] død 22. mai 1777 i Bergen[2]) var en norsk teolog. Han gikk ut av latinskolen i Trondheim 1731, ble cand.theol. ved Københavns Universitet 1736, residerende kapellan i Alstahaug 1737, og sokneprest i Bodø 1744[3] – med Bodin kirke som hovedkirke og residenssted.

Han var sønn av tollkontrollør i Molde Christian Friis,[3] som i 1717 ble toller i Lillefosen,[4] og familien flyttet dit.

Friis giftet seg i 1745 med den rike – 20 år eldre – enka Sophie à Møinichen Randulf Kolderup. Kirkene og kirkegodset i Nordlandene – dvs. dagens Nordland, Troms og Finnmark – var fra ca. 1720 direkte underlagt Misjonskollegiet i København med henblikk på å skaffe inntekter til misjon blant samene. Grunnleggeren av misjonen blant samene var Thomas von Westen, som hadde hatt vidtrekkende fullmakter. Etter at Friis kom til Bodø, tilbød han sine tjenester for misjonskollegiet, og ble utnevnt til ulønnet «Missions-Vicarius og Casserer» – en stilling som ga ham oppsyn og ansvar for alle kirkebygningene i Nord-Norge samt et selvstendig tilsyn med all misjonsvirksomhet i nord – et tilsyn og ansvar som nok kunne komme på kollisjonskurs med de vanlige kirkelige strukturer, såsom biskop og prost.

Titulær biskop[rediger | rediger kilde]

I 1745 fikk han tittelen konsistorialassessor, dvs. medlem av misjonskonsistoriet. I 1748 meldte han sin interesse for bispesetet i Trondheim, som da var blitt ledig. Den selvstendige makt han hadde samlet seg gjennom misjonskollegiet – og posisjonen som assessor – gjorde vel at han syntes en slik forfremmelse hadde vært passende. Han ble ikke utnevnt til embetet, men i 1754 betalte han 8 000 riksdaler til kongen for retten til en bispetittel. Hverken før eller etter reformasjonen har utnevnelse av titulærbiskoper vært uvanlig – i Norden er nok dikteren, presten, historikeren, skole- og kirkefornyeren N. F. S. Grundtvig det mest kjente eksempel på en titulærbiskop, utnevnt et århundre senere av kongen. Det kan muligens innvendes at sistnevnte dikter fortjente en slik heder bedre – og at han heller ikke betalte en stor formue for å bli utnevnt.

En slik bispetittel var noe man fikk brev på, dog ingen særskilt bispevigsel. Men på denne måten fikk Nord-Norge to biskoper i konkurranseforhold – én offisiell i Trondheim med vanlig kirkelig tilsynsansvar, og én i Bodin prestegård med ansvar for inntekter av og utgifter med kirker og kirkegods, samt med åndelig og økonomisk ansvar for misjonen i nord.

Senere liv[rediger | rediger kilde]

Friis ble etter hvert anklaget for misligholdelse av misjonskassen. Som følge av en innberetning biskop Gunnerus sendte i 1769, avtalte Friis året etter å betale 16 000 daler til Misjonsfondet for å unngå ettersyn med sin forpaktning av kirkenes fisketiende, en ordning som ble godkjent ved reskript av 25. mars 1771. Han utgav samme år trykksaken Illustration til Bispevisitatserne i Nordland og Finmarken, «hvori han udlader sin Harme mod Biskop Gunnerus i lavt liggende Beskyldninger». I 1771 ble Friis videre utnevnt til sokneprest i Korskirken i Bergen, et embete han bestyrte gjennom vikar til han fikk pensjon i 1774.[5][2]

Det kan sies at mange nybygde eller reparerte kirker og mye kirkeutsmykning i nord skyldtes hans virksomhet som «Missions Vicarius» og kasserer. Det er derimot ikke rapportert mye om hans omsorg for allmuen eller hans misjonsvirksomhet blant samene.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Ostermann, H. (1945). Norske teologiske kandidater ca. 1690–1754. Oslo: Cammermeyers Boghandel. s. 95. 
  2. ^ a b Lampe, Johan Fredrik (1895). Bergens Stifts Biskoper og Præster efter Reformationen: biografiske Efterretninger. Bind I. Kristiania: Cammermeyers Boghandel. s. 87, nr. 21. 
  3. ^ a b Erlandsen, Andreas (1857). Biographiske Efterretninger om Geistligheden i Tromsø Stift. Christiania: Chr. Tønsbergs Forlag. s. 116, nr. 7. 
  4. ^ Melbye, Osv. I. (1977–1982). «Tollere gjennom 300 år (1563–1886)». Norsk slektshistorisk tidsskrift (digital utg.). Oslo: Norsk Slektshistorisk Forening. Bind XXV–XXVIII. Arkivert fra originalen 5. juli 2017. Besøkt 15. juni 2017. 
  5. ^ Bricka, C. F., red. (1887–1905). Dansk biografisk Lexikon: tillige omfattende Norge for Tidsrummet 1537–1814. Bind V. Kjøbenhavn: Gyldendalske Boghandels Forlag (F. Hegel & Søn). s. 445.