Netley Abbey

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Netley Abbey
LandStorbritannia[1]
StedHound
Historiske fakta
Eier(e)English Heritage
StilretningGotisk arkitektur
Etablert13. århundre
Kart
Kart
Netley Abbey
50°52′44″N 1°21′27″V
Nettsted
Nettsted Offisielt nettsted

Ruinene av Netley Abbey i Hampshire, England.
Klosterkirkens østlige vindu.

Netley Abbey er et engelsk kloster, i dag i ruiner, fra sen middelalder som ligger i landsbyen Netley i nærheten av Southampton i Hampshire. Det ble grunnlagt i 1239 som et hus for katolske munker fra den asketiske cistercienserordenen. Til tross for at det var et kongelig kloster var det aldri en rikt institusjon, og det frambrakte heller ingen kjent og innflytelsesrik lærd eller geistlig, og i dets rundt 300 år lange historie var stille og begivenhetsløst. Munkene var mest kjent i nabolaget for deres sjenerøse gjestefrihet som de tilbød reisende til lands og til vanns.

I 1536 ble klosteret i Netley stengt av kong Henrik VIII av England i forbindelse med Oppløsningen av Englands klostre, og bygningen ble omdannet til en herskapshus av William Paulet, 1. marki av Winchester, en rik politiker i Tudortiden. Klosteret ble brukt som et landsted fram til begynnelsen av 1700-tallet, og etter denne tiden ble det forlatt og ble delvis revet for å skaffe byggematerialer for andre hus. Med tiden ble de gjenværende ruinene en turistattraksjon, og ble en inspirasjon for poeter og kunstnere under romantikken. Tidlig på 1900-tallet ble stedet gitt til staten og er i dag et vernet arkeologisk område, ivaretatt av English Heritage, en britisk etat med ansvar for å bevare og administrere historiske monumenter i England. De omfattende levningene består av kirken, klosterbygningene, abbedens hus, og fragmenter fra herskapsboligen fra etter klosteroppløsningen. Netley Abbey er et av det best bevarte middelalderske cistercienserklostre i sørlige England.

Grunnleggelse[rediger | rediger kilde]

Klostergangen ved den sørlige transept til kirken og den østlige rekken. De tre gotiske buene er sentrum for inngangen til kapittelhuset.

Klosteret ble opprettet i 1239 av franske Peter des Roches, en mektig politiker under styret til kong Johan av England, biskop av Winchester i tiden 12051238.[2] Klosteret var det ene av to som biskopen opprettet som et monument over seg selv. Det andre var La Clarté-Dieu i Saint-Paterne-Racan, Frankrike.[3] Des Roches begynte med å kjøpe landområder for klosteret i Netley en gang rundt 1236, men han døde før prosjektet var ferdig og opprettingen ble fullført av hans testamenteksekutorer.[4] Da grunnleggeren hadde dødd før opprettelsen og stiftelsen var sluttført begynte klosteret sitt liv i en vanskelig økonomisk situasjon. Det er antatt at det skjedde lite arbeid med de endelige klosterbygningene i stein før klosterstiftelsen kom inn under beskyttelsen til kong Henrik III av England. Han ble interessert i klosteret en gang på midten 1240-tallet og tok til sist rollen som beskytter i 1251.[2][5]

Bygninger[rediger | rediger kilde]

Kirken[rediger | rediger kilde]

Betydningen av kongelig beskyttelse ble demonstrert ved reisningen av stor kirke som var 72 meter lang, bygget i tidens franskinspirerte gotisk stil som også var fremmet ved kongen murbygninger ved Westminster Abbey. Dekorasjonenes omfattende og høye kvalitet, særlig dens modellering og masverk, indikerer en bevisst bevegelse bort fra den sindige nøysomhet i de tidlige cistercienserkirker og mot et mer storslått kirkebygg egnet for en sekulær katedral.[5]

Klosterbygningene[rediger | rediger kilde]

Sør for kirken står klostergang omgitt av en rekke klosterbygninger på tre sider og hvor kirken utgjør den fjerde siden. Klostergangen var klosterets hjerte og hvor munkene tilbrakte den meste av tiden hvor de ikke var i kirken, opptatt av studier, kopiering av bøker og opprettelse av illuminerte manuskripter.[6][7] Munkenes pulter var plassert mot nordgangen, og bokskapene for bøker som var i bruk var hogd inn i den ytre muren i den sørlige transeptet.[7]

Den østlige rekken, som ble påbegynt på samme tid som kirken og antagelig tok rundt ti år å bygge,[5] inneholdt mange av klosterets viktigste rom. Det hvelvete biblioteket og sakristiet var i første etasje, tilstøtende til kirken.[7] Til sør lå kapittelhuset hvor styringen og administrasjonen av klosteret ble gjort og hvor munkene møttes for utføre forretninger og høre på den daglige opplesningen av et kapittel fra sankt Benedikts regler.[8] Det var en storslått leilighet delt inn i tre sideskip med hvelv som gikk fra fire søyler; en steinbenk som gikk rundt veggene som munkene kunne sitte på, og abbedens trone sto midt mot den østlige veggen. Inngangen gikk fra en klostergang via en omfattende formstøpt buegang, flankert på hver side av et vindu i tilsvarende størrelse.

Toalett- og sykehus[rediger | rediger kilde]

Fasaden til sykehuset med vinduer i Tudortidens langgalleri til venstre.

En annen stor bygning lå på tvers ved sørenden av den østlige rekke. Den nedre etasjen besto av en hvelvet sal. Den var utstyrt med en stor ildsted, storstilt formet etter 1200-tallets smak, og hadde sin egen garderobe. Dette var antagelig sykestuen, formet i en noe uvanlig innordning.

Overetasje av denne bygningen var toaletthus eller latrine. Det besto av et stort rom med en dør som hendig ledet til munkenes soverom. Stallene lå ved den sørlige veggen, og avløpet ble sluppet ned i en bekk under bakken som gikk i en passasje under bygningen.[9]

Vest for toaletthuset lå øl- og vinkjelleren. Utgravninger i dette området har avslørt levninger som tyder på et ekstra kjøkken som skaffet rikere kjøttmiddager for de pleietrengende i sykehuset.[10]

Sørsiden[rediger | rediger kilde]

Etter oppløsningen i Tudortiden da klosteret ble omgjort til et herskapshus ble sørsiden ombygget i stor grad og kun den nordlige muren med dens middelalderstruktur gjenstår, noe som gjør det vanskelig å spore den opprinnelige klosterstrukturen.[5][11] Fra øst til vest kommer først dagtrappen, deretter varmehuset, et viktig hus i middelalderens klosterstruktur. Her brant en felles ild hele tiden og her gikk munkene for å varme seg etter lange dager med studier i det ikke oppvarmede klostergangen.[8]

Vestsiden[rediger | rediger kilde]

Vestsiden av Netley-klosteret er liten og går ikke i full lengde av klosteret. Det er delt i to av den opprinnelige hovedinngangen med en ytre stue hvor munkene kunne ta imot besøkende. Nord for denne i første etasje var det kjellere for lagring av mat, og i sør lå spisesalen for de verdslige arbeiderne, lekbrødrene. Etasjen over, som ble nådd ved en trapp fra klostergangen, var lekbrødrenes dormitorium (sovesal).

Abbedens hus[rediger | rediger kilde]

Abbedens hus med kirken og klostergangen til venstre.

En steinbygning som lå øst for hovedkomplekset er antatt å ha vært abbedens eget hus. Den hadde to etasjer, hver med leiligheter med hvelvet tak, bestående av to saler, soverom, et privat kapell og allrom. Øverste etasje ble nådd via en ytre trapp, noe som gjorde at denne etasjen kunne bli benyttet uavhengig og uforstyrret av etasjen under om det var nødvendig.[12]

Klosteret fikk tilgang på ferskvann via to akvedukter som fraktet vann flere km fra øst og vest til området, helt opp til områdene som i dag utgjør Southampton og Eastleigh. Levninger av den østlige akvedukten, i dag kjent som Tickleford Gully, kan bli sett i Wentworth Gardens i Southampton.[13]

Klosterets historie[rediger | rediger kilde]

Økonomiske problemer[rediger | rediger kilde]

Henrik III ble klosterets beskytter da opprettelsen ble etterlatt ufullført av Peter des Roches. Kongen donerte jordbruksområder, urbane områder i Southampton og andre steder, og inntekter fra flere kirker til klosteret i Nevley. Ved 1291 viser skatteopplysninger at klosteret hadde en årlig inntekt på 81 pund, noe som var tilfredsstillende, men kort tid etter førte dårlig forvaltning og ledelse til at klosteret samlet opp betydelig gjeld, og det lå snart på konkursens rand. I 1328 oppnevnte regjeringen en ekstern administrator, John av Mere, for å løse klosterets krise. Til tross for at han tvang abbeden til å selge mange eiendommer for å nedbetale gjelden var hans håndtering bare delvis vellykket.

Ti år senere måtte klosteret igjen bønnfallende kongen om hjelp mot en katastrofal økonomisk situasjon. Munkene hevdet at deres problemer hadde sin årsak i kostnadene med å yte gjestmildhet til mange reisende til sjøs og til kongens sjøfolk som gikk land ved klosteret. Kongen klarte å samle sammen en del tilskudd som gjorde at klosteret igjen overkom sine vanskeligheter, men salg av eiendommer hadde ført til at klosterets inntekter aldri ble de samme. Uansett beholdt Netley sitt omdømme som en respektable institusjon av naboene fram til det ble oppløst. Det var dog ikke kjent for sin forskning, rikdom, eller særskilt inderlighet, men var velsett for det husvære som reisende ble møtt med. Abbeden ble ved flere tilfeller innkalt til å sitte i parlamentet sammen med andre prelater i overhuset. De dokumenter som er bevart fra perioder indikerer at klosteret førte et fredfylt liv uten noen ufred eller skandaler.[2]

Oppløsningen[rediger | rediger kilde]

I 1535 ble klosterets inntekter skjønnsmessig vurdert i Valor Ecclesiasticus, det vil si Henrik VIIIs store undersøkelse av kirkefinansene. De var da på 160 pund totalt, og 100 pund netto, og kom inn under den nye loven, First Suppression Act, som var kongens innledning til å oppløse og nedlegge klostervesenet i England. Ved begynnelsen av det påfølgende året avleverte kongens kommisjonærer en rapport om klostrene i Hampshire som ga en et oversiktsbilde av Netley rett før det ble nedlagt.[14] Kommisjonærene ved sir James Worsley, John Paulet, George Paulet og William Berners merket seg at Netley var befolket av syv munker hvor samtlige var prester, og at klosteret hadde hus for munkene fra cistercienserordenen som besto av store bygninger som lå ved havet og at kongens undersåtter og fremmede som reiste til sjøs hadde overnatting og pleie her: «A hedde house of Monkes of thordre of Cisteaux, beinge of large buyldinge and situate upon the Ryvage of the Sees. To the Kinge's Subjects and Strangers travelinge the same Sees great Relief and Comforte».[2]

I tillegg til munkene var Netley også hjem til 29 tjenere og tjenestegjørende ved klosteret, foruten to fransiskanermunker som var utplassert av kongen som observatører, antagelig for å iverksette hans religiøse politikk.[15] Kommisjonærene fant også tallerkener og juveler blant klosterets rikdommer til en verdi av 43 pund, «ornamenter» til 39 pund, og et landbruk, inkludert husdyr, til en verdi av 103 pund. Klosterets gjeld var på moderate 42 pund.[2]

Abbed Thomas Stevens og hans syv munker ble tvunget til å overgi klosteret til kongen sommeren 1536.[2] Abbeden og seks av hans brødre, den syvende valgt å bli en sekulær prest, krysset Southampton Water mellom Solent og øya Wight for å slutte seg til munkene i deres hovedhus Beaulieu Abbey. Abbed Thomas ble utpekt til abbed av Beaulieu i 1536 og han administrerte det i to år før han igjen ble tvunget til å overgi det til kongen i april 1538.[16] Munkene fikk pensjon etter at Beaulieu ble nedlagt, og abbed Thomas endte sine dager som kasserer for Salisburykatedralen og døde i 1550.[17]

Landsted[rediger | rediger kilde]

Sørlige transept (korsarm) viser den bevarte buegang og kapeller. Etter klosteroppløsningen ble dette området William Paulets private boliger.

Etter at klosteret i Netley ble oppløst overdro kongen den 3. august 1536 klosterbygningene og en del av dets eiendommer til William Paulet, 1. marki av Winchester,[18] hans riksskattmester. Kort tid etter Paulet overtok begynte han prosessen å omgjøre klosteret til et palass eget for en politiker av hans betydning. Han omdannet midtskipet i kirken til sin store sal, kjøkkener og tjenestebygninger, tverrskipene og kirkens midtpunkt ble en rekke av luksusleiligheter for hans personlige bruk, men det området som utgjorde presbyterium ble beholdt som herregodsets kapell.[19][20] Munkenes soverom ble herskapshusets langgalleri og latrineblokken ble omgjort til flere store leiligheter.[10] Han fikk revet den sørlige rekken og spisesalen og bygget et nytt hus med en sentral vakthus og inngang som ga passende vektlegging på tudortidens stil. Likeledes rev han klostergangen for å gjøre plass til en sentral borggård for sitt hus og bygget en stor fontene i dens midtre. Andre bygninger ble revet for å skape hageanlegg og terrasser.[19]

Paulets etterfølgere, både fra hans egen familie, og andre som William Seymour, 2. hertug Somerset, levde her i tiden i løpet av det engelske samveldet1600-tallet, og jarlen av Huntingdon arvet det tidligere klosteret ved slutten av århundret.[20]

Romantisk ruin[rediger | rediger kilde]

Dette trykket med håndfargelegging fra 1732–1733 viser klosterkirken slik som den fortsatt står i dag.
Slottet Cranbury Park. Bygget av fragmenter fra nordlige korsarm til Netley Abbey som ble fraktet til Cranbury Park på 1760-tallet.

Rundt 1700 havnet Netley Abbey i eie hos sir Berkeley Lucy[21] som i 1704 besluttet å rive huset, som han betraktet som ikke lenger var på moten og gammeldags, og kun egnet som byggmaterialer for nye hus. Han inngikk en avtale med Walter Taylor, en byggherre i Southampton,[22] som rev ned den tidligere kirken. Imidlertid ble Taylor drept mens rivingen var i gang da han falt ned fra vestvinduet i kirken og rivingen stoppet opp.[23]

Klosteret ble deretter forlatt og overlatt til forfall. På 1760-tallet flyttet Thomas Dummer, som eide eiendommer i området, det nordlige tverrskip til sin eiendom ved Cranbury Park i nærheten av Winchester hvor det fortsatt kan bli sett.[22] Ved andre halvdel av det samme århundret var klosteret, nå delvis uten tak og overgrodd av trær og eføy, blitt en berømt ruin som tiltrakk seg oppmerksomheten til billedkunstnere, dramatikere og poeter. På 1800-tallet var det blitt en populær turistattraksjon hvor forfatteren Jane Austen var blant de som besøkte stedet.[24] Det ble tatt grep for å gjøre arkeologiske undersøkelser av stedet, ledet av Charles Pink og pastor Edmund Kell og kom i gang i 1860.[25] I løpet av den samme perioden besluttet eierne av området å fjerne mange av tilleggene fra Tudortiden for at stedet skulle gjenvinne sin middelalderfølelse, noe som betydde et stort tap av de levninger som kom til etter klosteroppløsningen.[24]

I 1922 ble området overgitt til staten av den daværende eieren, Tankerville Chamberlayne, parlamentsmedlem for Southampton.[26] Siden da har stedet både bevart og med fortsatte arkeologiske undersøkelser.[27]

I litteraturen og kunsten[rediger | rediger kilde]

To dannede herrer besøker ruinene i 1776. Av særlig interesse er kirkens høy hvelv som siden har falt ned.

Kort tid etter at klosteret hadde forfalt til ruiner fikk det oppmerksomhet hos billedkunstnere og forfattere, og var et populært sted gjennom hele 1700- og 1800-tallet. I 1755 priste den oldtidsinteressert Horace Walpole ruinene i sine brev til poeten Thomas Gray,[28] hvor han hevdet at de var «I korthet, ikke ruinene av Netley, men av paradiset.»[29] I 1764 skrev George Keate diktet «The Ruins of Netley Abbey, A poem», som viste en romantisk forståelse av ruinene og fremmet en sympati for livet som tidligere ble levd av munkene der. Hans innledning til diktet hadde en dyptfølt bønn om at stedet måtte bli bevart som det var.[23]

Keate ble fulgt av andre romantiske poeter, blant annet William Sotheby («Ode, Netley Abbey, Midnight», 1790).[30] Sothebys syn på klosteret var gotisk-litterært; han befolket ruinene med åndeaktig besettelse og spøkelseaktige munker. Han var heller ikke den eneste; i 1795 skrev Richard Warner en moteriktig bok kalt Netley Abbey, a Gothic Story i to bind som inneholdt graving etter skjeletter ved klosteret i middelalderen.[31] Mørke hendelser fra før klosteroppløsningen opptrådte også i en seksjon av Richard Harris Barhams Ingoldsby Legends (1847) som blant annet dekket Netley.[32] Denne komplekse satiren gjorde narr av middelalderkirken og munkene (som han anklaget for å ha samlet opp nonner i et av hvelvene og således sikret seg Guds vrede) og turistene som oversvømmet dagens Netley Abbey, men han viste på samme tid en verdsetting av ruinenes skjønnhet.

Netley Abbey, an Operatic Farce, en opera skrevet av William Pearce, ble første gang framført i 1794 i Covent Garden. Det var den første produksjonen som hadde en omfattende modell av klosterruiner i måneskinn på scenen.[31]

Den eldste bevarte avbildning av klosteret er av gravørene Samuel og Nathaniel Buck, som hadde spesialisert seg på landemerker og storslåtte ruiner.[33] Deres gravering (1733) viste klosterkirken slik den stort sett er i dag med unntaket av at det høye hvelvet i det sørlige transept fortsatt var stående. Bildet har kjente feil og var åpenbart gjort fra hukommelsen og løse skisser. Den mest kjente kunstneren som malte ruinene var John Constable, som i 1833 malte vestenden av kirken slik den sto blant trærne.[34]

Dagens ruiner[rediger | rediger kilde]

Besøkende i dag vil finne skallet av klosterkirken og bygningene rundt klostergangen foruten også abbedens hus. Lite gjenstår av herskapshuset fra tiden etter klostoppløsningen bortsett fra den sørlige rekken, fontene, og endringene på middelalderstrukturen i form av Tudortidens rød murstein og spor av hageanlegget. I de fleste steder står klosteret nær sin opprinnelige høyde. Sakristiet eller biblioteket, de sørlige kapeller, skattkammeret, og nedre etasje av abbedens hus har fortsatt sine hvelvtak i behold. Middelalderens heraldiske polykrome fliser kan fortsatt bli sett i sakristiet,[7] og Henrik IIIs grunnstein er fortsatt i kirken. Klosterruinene står i et parkanlegg med skog vest for landsbyen Netley og utgjør den mest komplette cistercienserkloster i sørlige England. Stedet blir administrert og bevart av English Heritage og er åpen for besøkende.[35] Netley Abbey er et oldtidsmonument beskyttet av britisk lov.[36]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ National Heritage List for England, Wikidata Q6973052, https://www.historicengland.org.uk/listing/the-list 
  2. ^ a b c d e f Page & Doubleday (1973), ss. 146–149.
  3. ^ Thompson (1953), s. 3.
  4. ^ Robinson et al. Fawcett, s. 152
  5. ^ a b c d Robinson et al. Fawcett, s. 153
  6. ^ Little (1979), ss. 39.
  7. ^ a b c d Thompson (1953), ss. 12-13.
  8. ^ a b Tobin (1995), ss. 102.
  9. ^ Thompson (1953), s. 15.
  10. ^ a b Thompson (1953), s. 16.
  11. ^ Thompson (1953), s. 18.
  12. ^ Thompson (1953), s. 21.
  13. ^ Scheduled Monuments in Southampton Arkivert 25. februar 2009 hos Wayback Machine. (PDF), Southampton City Council.
  14. ^ Gasquet (1908), ss. 147
  15. ^ Knowles (1959), ss. 91-95.
  16. ^ Page (1986), ss. 140–146.
  17. ^ Horn (1973), ss. 12–13.
  18. ^ Thompson (1953), s. 4.
  19. ^ a b Thompson (1953), ss. 5-11.
  20. ^ a b Macaulay (1953), s. 339.
  21. ^ Berkley Lucy er tidvis også stavet Barlet Lucy.
  22. ^ a b Thompson (1953), s. 22.
  23. ^ a b Macaulay (1953), s. 340.
  24. ^ a b The Romance of Netley, English Heritage
  25. ^ Kell (1863), ss. 65
  26. ^ Leonard, A.G.K. (1984): Stories of Southampton Streets, Paul Cave Publications, s. 74, ISBN 0-86146-041-3
  27. ^ Netley Abbey Investigation History Arkivert 27. juli 2011 hos Wayback Machine., English Heritage
  28. ^ Thompson (1953), s. 24.
  29. ^ Macaulay (1953), s. 338.
  30. ^ Macaulay (1953), s. 341.
  31. ^ a b Thompson (1953), s. 25.
  32. ^ Barham (1882), ss. 154–158.
  33. ^ Thompson (1953), ss. 14–15.
  34. ^ Netley Abbey, ca. 1833 Arkivert 25. mai 2011 hos Wayback Machine.. Herbert F. Johnson Museum of Art, Cornell University.
  35. ^ Netley Abbey, English Heritage
  36. ^ Ancient Monuments 1978, s. 102.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Barham, Richard Harris (1847): The Ingoldsby Legends, Richard Bentley & Son, ISBN 1-4067-9283-7
  • Brown, Jim (2004): The Illustrated History of Southampton's Suburbs, Breedon Books Publishing Co Ltd, ISBN 1-85983-405-1
  • Department of the Environment (1978): Ancient Monuments and Historic Buildings: List of ancient monuments in England Volume II Southern England, Department of the Environment
  • Gasquet, Francis, Cardinal (1908): The Greater Abbeys of England, Chatto & Windus, OCLC 51371954
  • Gilyard-Beer, R. (1978): Fountains Abbey, The National Trust & English Heritage, ISBN 1-85074-124-7
  • Guillaume, George (1848): Architectural views and details of Netley Abbey, partly shown as it originally existed, with brief historical associations of that ancient ruin, and description of late discoveries, Forbes & Knibb, OCLC 7881011
  • Hare, John (1993): Netley Abbey: Monastery, Mansion and Ruin, Proceedings of the Hampshire Field Club and Archaeological Society, Volume IL, Hampshire Field Club and Archaeological Society, OCLC 183247983
  • Horn, Joyce (1973): Fasti Ecclesiae Anglicanae 1541–1857: Volume VI: Salisbury Diocese, University of London, Institute of Historical Research, ISBN 0-901179-91-4
  • Kell, The Reverend Edmund (1863): Netley Abbey, with an Account of Recent Excavations and Discoveries, in Collectanea Archaeologica: communications made to the British Archaeological Association Volume II Part i, Longman, Green, Longman & Roberts, OCLC 64227662
  • Knowles, Dom. David (1959): Bare Ruined Choirs, Cambridge University Press, ISBN 0-521-09930-7
  • Little, Bryan (1979): Abbeys and Priories in England and Wales, Batsford Ltd, ISBN 0-7134-1712-9
  • Macaulay, Dame Rose (1953): The Pleasure of Ruins, Weidenfeld & Nicolson, ISBN 0-500-27353-7
  • Page, William; Doubleday, H. Arthur (1973): Houses of Cistercian monks: Abbey of Netley, A History of the County of Hampshire: Volume II, The Victoria County History, ISBN 0-7129-0592-8
  • Platt, Professor Colin (1984): The Abbeys and Priories of Medieval England, Secker & Warburg, ISBN 0-436-37557-5
  • Robinson, David; Burton, Janet; Coldstream, Nicola; Coppack, Glyn; Fawcett, Richard (1998): The Cistercian Abbeys of Britain, Batsford Ltd, ISBN 978-0-7134-8392-5
  • Tobin, Stephen (1995): The Cistercians, Monks and Monasteries of Europe, The Herbert Press, ISBN 1-871569-80-X
  • Thompson, A. Hamilton (1953): Netley Abbey, Her Majesty's Stationery Office, ISBN 0-11-670020-3
  • Thompson, M. W. (1987): The Decline of the Castle, Cambridge University Press, ISBN 0-521-32194-8
  • Valentine, Laura (1891): Picturesque England, its landmarks and historic haunts as described in lay and legend, F. Warne and Co., OCLC 13724696

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]