Naturmiddel

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Naturmiddel er et produkt som ikke er klassifisert som legemiddel eller naturlegemiddel og som heller ikke er et rent kosttilskudd, slik som vitaminer og mineraler.

Eksempler på naturmidler kan være ekstrakter eller konsentrater av ginseng, hvitløk, solhatt og forskjellige urter i flytende eller kapselform. Juridisk er disse produktene i Norge definert som mat og tilsynet med slike produkter er tillagt Mattilsynet.

Historie[rediger | rediger kilde]

Tradisjonelt er naturmidler, spesielt planter og plantedeler, brukt både i matlaging og til forebygging og behandling av forskjellige sykdommer.

En kinesisk legebok, Bencao gangmu (Pen-tsào), skrevet 3000 f. Kr. omtaler 1 000 legeplanter. I Papyrus Ebers fra 1600 f. Kr. omtales nesten 700 legeplanter, bl.a. hvitløk, enerbær og karve. Rundt 400 år f. Kr. omtaler Hippokrates over 300 medisinplanter. 100 år e. Kr. behandler Galen for første gang plantenes muligheter som medisin mer systematisk, et arbeid som bl.a er videreført av Paracelsus på 1500-tallet og flere kjente vitenskapsmenn på 1800- og 1900-tallet.

I Japan godkjennes og refunderes plantemedisin fra det offentlige og i Tyskland er visse former for planteterapi godkjent av legemiddelmyndighetene («Commision E»). EU-området og Norge har egne, strenge regelverk for fremstilling og godkjennelse av legemidler fra planter. Derfor blir de fleste, plantebaserte produktene her markedsført som naturmidler. Dersom et naturmiddel oppnår de strenge kravene til Statens legemiddelverk blir det omklassifisert til et Naturlegemiddel

I dagens medisin blir legemidler i stigende grad fremstilt av syntetiske råvarer, men planter og plantestoffer er fremdeles viktige også innen vestlig medisin.

Naturmiddel ved medisinresistens[rediger | rediger kilde]

«LA» kalles et nytt og effektivt naturmiddel mot malaria som ble tilgjengelig for allmenn bruk i Malawi i 2008, og som WHO anbefaler brukt også i bl.a Kambodsja, Fransk Guyana og Senegal. «LA» er en variant av en ny terapi basert på det kinesiske anti-parasittmidlet artemisinin hentet fra planten søtmalurt (Artemisia annua). Dette naturmidlet har vist seg langt mer effektivt enn tidligere medisiner som for eksempel klorokin i områder der parasittene etter hvert utviklet resistens mot de gamle medisinene, kininderivater og nyere behandlingsformer. Et problem med den nye terapien er at den er ekstremt kostbar, sammenlignet med sine forgjengere. En behandling med artemisinin-kombinasjonsterapi koster 20-30 ganger mer enn en behandling med klorokin. Det betyr en markedspris på mellom 40 og 70 kroner. For mennesker på landsbygda i Afrika er det enormt mye penger. Men heldigvis finnes det nå internasjonale ordninger som muliggjør gratis utdeling.

Et annet problem er tilgang og knapphet. Ettersom artemisinin er et plantestoff kan det ikke patenteres, og siden ekstraheringsmetoden av virkestoffet fra søtmalurten er så enkel, kan heller ikke den patenteres. - Det kan bety at å lage malariamidler fra den kinesiske urten ikke er så spennende for de farmasøytiske selskapene, sier dr. Allan Schapira fra WHO til The New York Times. Grunnen er at profitten synker, siden de ikke får patentmonopol. Imidlertid er alle andre glade for dette, legger Schapira til. [1] [2] [3]

Status[rediger | rediger kilde]

Urter og andre naturmidler kan dempe en rekke allmenne besvær uten å gi store bivirkninger. Blant annet har internett bidratt til å gjøre kunnskap om naturmidler og legemidler (begge deler på godt og ondt) lett tilgjengelig for folk flest. Konsekvensen er at stadig flere ser naturmidler som et alternativ til moderne legemidler. Norsk, skolemedisinsk tradisjon har en svært restriktiv holdning til urtemedisin, naturmidler og alternative behandlingsformer.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 11. mars 2009. Besøkt 26. april 2009. 
  2. ^ http://www.tidsskriftet.no/?seks_id=1333914
  3. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 23. april 2013. Besøkt 26. april 2009.