Nasjonalbibliotek

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Det norske nasjonalbibliotek i Oslo.
Nasjonalbiblioteket i Serbia

Nasjonalbibliotek er et nasjonalt sentralbibliotek. Nasjonalbibliotek har ulike nasjonale oppgaver, variende fra land til land. Vanlige oppgaver er pliktavlevering og samlinger med ambisjoner om fullstendig dekning, nasjonalbibliografi og andre samordnende databasefunksjoner, samling av itineraria, og oppbevaring og formidling av skriftkulturhistorie.

Oppgavene til et nasjonalbibliotek kan variere i forhold til hvilke andre bibliotek og bibliotekinstitusjoner som finnes i landet. I Norge er Depotbiblioteket en del av Nasjonalbiblioteket, i Danmark er depotbiblioteket er egen etat. I land hvor det ikke finnes en separat statsetat for bibliotekutvikling og bibliotekfaglig koordinering, kan denne oppgaven tilligge nasjonalbiblioteket. Rollen som nasjonalbibliotek kan kombineres med rollen som universitetsbibliotek, slik det var i Norge til 1989.

Historie[rediger | rediger kilde]

Opprinnelse[rediger | rediger kilde]

Lindisfarne-evangeliene er en av kostbarhetene som ble samlet av Robert Cotton.

De første nasjonale bibliotek har sin opprinnelse i kongelige samlinger eller en annen framstående myndighet eller statsoverhode. Et av de første planene for et nasjonalbibliotek i England ble fremmet av den walisiske matematikeren og mystikeren John Dee som i 1556 presenterte en visjonær plan om et nasjonalt bibliotek for gamle bøker, manuskripter og opptegnelser for dronning Maria I av England. Hans forslag ble ikke tatt til følge.[1]

Richard Bentleys Proposal for Building a Royal Library («Forslag om byggingen av kongelig bibliotek») som ble utgitt i 1694 stimulerte ny interesse for emnet. Robert Cotton, 1. baronett av Connington, en rik oldtidsgransker, hadde samlet den rikeste private samlingen av manuskripter i verden på denne tiden, og opprettet Cotton-biblioteket. Etter oppløsningen av Englands klostre ble mange av de uvurderlige og gamle manuskriptene som hadde tilhørt klosterbibliotekene spredt blant mange eiere, og mange av disse var fullstendig uvitende om den kulturelle verdien de satt med. Robert Cotton sørget for å finne, kjøpe og ta vare på de gamle manuskriptene han kom over.[2] Etter hans død donerte hans barnebarn hele biblioteket til nasjonen som dets første nasjonale bibliotek. Denne overføringen etablerte opprettelsen av British Library, det britiske nasjonalbiblioteket.[3][4]

British Library[rediger | rediger kilde]

Montagu House, setet for British Library, grunnlagt i 1753.

Det første nasjonalbibliotek ble grunnlagt i 1753 som en del av det British Museum. Denne nye institusjonen, British Library, var det første i sitt slag – nasjonal, tilhørte verken kirken eller kongen, fritt tilgjengelig for offentligheten og med den målsetning å samle alt.[5] Museets etablering hvilte på testamentet til legen og naturforskeren Hans Sloane som hadde samlet en misunnelsesverdig samling av merkverdigheter i løpet av livet som han testamenterte til den britiske nasjonen for £20 000.[6]

Sloanes samling omfattet også rundt 40 000 trykte bøker og 7 000 manuskripter, foruten også trykk og tegninger.[7] Den britiske museumsloven av 1753[8] opptok også Cotton-biblioteket og Harleianbiblioteket, og disse ble sammenslått i 1757 med Royal Library, samlet av ulike britiske monarker.[9] De første utstillingsgalleriene og leserommene for forskere ble åpnet den 15. januar 1759,[10] og i 1757 bevilget kong Georg II av Storbritannia det retten til å kopiere hver eneste bok som ble utgitt i Storbritannia, således sikre at museet bibliotek ville ekspandere i det uendelige.

Anthony Panizzi ble førstebibliotekar i 1856 og ledet nasjonalbibliotekets modernisering. I løpet av hans tid økte bibliotekets beholdning fra 235 000 til 540 000 bind, noe som gjorde det til det største bibliotek i verden på denne tiden. Det berømte sirkulære leserommet ble åpnet i 1857. Helt fra starten ble det arbeidet med å produsere kataloger over deler eller hele samlingen. Jo flere bøker, jo vanskeligere er det å holde rede på dem; klassifisert eller alfabetisk? Det eksisterte heller ingen standardiserte regler for klassifisering av bøker. Panizzi mente at en klassifisert katalog var unødvendig om man hadde en emneindeks til forfatterkatalogen. Om den klassifiserte katalog mente han at: «De er umulige. Hvert skjema som har blitt forlagt er absurde; de jevnlige oppdagelser i vitenskapen gjør klassifisering meningsløse, og folk som snakker hele tiden om klassifiserte kataloger er de samme folkene som ikke vil bruke dem om de bli anskaffet.»[11] I samarbeid med andre utarbeidet Panizzi de berømte 91 regler for katalogisering som ble presentert for og godkjent av ledelsen i 1839. Reglene ble utgitt i 1841, og de dannet grunnlaget for alle framtidig diskusjoner om katalogiseringsmetodikk.[12] De er opphavet til systemet med ISBD og av digitale katalogiseringselementer som Dublin Core (et sett med standarder for å assosiere metadata med ressurser).[13]

Bibliothèque nationale de France[rediger | rediger kilde]

Lesesalen i en av de fire avdelingene til Bibliothèque nationale de France. Denne avdelingen, «Site Richelieu», er oppkalt etter kardinal Richelieu.

I Frankrike var Bibliothèque Mazarine det første nasjonalbibliotek. Det hadde utviklet seg fra dets opprinnelse som kongelig bibliotek ved Palais du Louvre av kong Karl V av Frankrike i 1368. Ved Karl VIs død ble denne første samlingen ensidig kjøpt av den engelske regenten av Frankrike, hertugen av Bedford, som overførte den til England i 1424. Den ble tilsynelatende spredt i enkeltdeler ved hans død i 1435.[14][15] Oppfinnelsen med trykking av bøker førte til opprettelsen av en ny samling ved Louvre som ble arvet av kong Ludvig XI i 1461.[16] Frans I overførte samlingen i 1534 til Fontainebleau og slo den sammen med sitt private bibliotek.

Utnevnelsen av Jacques Auguste de Thou som bibliotekar på 1600-tallet innledet en utviklingsperiode som gjorde den til den største og rikeste samlingen av bøker i verden.[15] Biblioteket ble åpnet for publikum i 1692 under ledelse av Abbé Louvois, sønn av minister Louvois. Han ble etterfulgt av Abbé Bignon som gjennomførte en fullstendig reform av bibliotekets system. Det ble opprettet kataloger som opptrådte fra 1739–53 i 11 bind. Samlingene økte jevnlig ved kjøp eller donasjoner fram til utbruddet av den franske revolusjon. I den urolige politiske situasjonen sto biblioteket i fare for delvis eller fullstendig ødeleggelse, men takket være inngripen til Antoine-Augustin Renouard og Joseph Van Praet ble det berget uskadd.[15]

Bibliotekets samlinger svulmet til over 300 000 bind i løpet av den radikale fase av revolusjonen da private samlinger tilhørende aristokrater og prester ble beslaglagt. Etter etableringen av den første franske republikk i september 1792, erklærte rådet Bibliotheque du Roi til å være nasjonal eiendom og omdøpte institusjonen til Bibliothèque Nationale. Etter fire århundrer underlagt kronen ble dette store biblioteket nå eid av det franske folk.[14]

Per 2020 har det franske nasjonalbiblioteket fem avdelinger med ulike samlinger og publikumstilbud[17]:

Ekspansjon[rediger | rediger kilde]

Vestfasaden av Library of Congress, det amerikanske nasjonalbibliotek, i 1898

I den nydannede amerikanske republikken foreslo James Madison å opprette et bibliotek i tilknytning av kongressen i 1783.[23] Library of Congress, kongressen bibliotek, ble etablert den 24. april 1800 da president John Adams signerte en lov i kongressen som sørget for å overføre regjeringens sete fra Philadelphia og til den nye hovedstaden Washington, D.C. Del av lovgivningen sørget for beskjedne $5 000 «for kjøp av slik bøker som kan være nødvendig for kongressens bruk... og for anbringelse av en egnet leilighet for å inneholde dem...» Bøker ble bestilt fra London, og samlingen, bestående av 740 bøker og 3 kart, ble huset i det nye Capitol.[24]

Załuskibiblioteket i Polen ble beslaglagt av Russland etter delingen av Polen, og samlingen utgjorde kjernen i det russiske nasjonalbibliotek som ble etablert i 1795.
Det russiske nasjonalbibliotek i St. Petersburg.

Det keiserlige offentlige bibliotek i Tsar-Russland ble etablert i 1795 av Katarina II av Russland av hennes private samlinger som også omfattet de utenlandske bibliotekene til Voltaire og Diderot, som hun hadde kjøpt fra deres arvinger. Voltaires personlige bibliotek er fortsatt et av de fremste høydepunktene i samlingen. Planen om et offentlig bibliotek i Russland ble fremmet for Katarina II i 1766, men keiserinnen godkjente ikke prosjektet for det keiserlige bibliotek før den 27. mai (OS 16. mai) 1795, atten måneder før hun døde. Hjørnesteinen i det utlandskspråklige departementet kom fra det polsk-litauiske samvelde i form av Załuskibiblioteket med 420 000 bind som ble beslaglagt og nasjonalisert av den russiske regjeringen i forbindelse med delingen av Polen.[25] De polskspråklige bøkene fra biblioteket, rundt 55 000 titler, ble sendt tilbake til Polen av en av republikkene i Sovjetunionen i 1921.[26]

Det tyske nasjonalbibliotekets filial i Leipzig.

Selv om Tyskland først ble konstituert som en egen stat i 1871 ble det første tyske nasjonalbibliotek satt opp i sammenheng med de tyske revolusjoner i 1848. Forskjellige bokhandlere og utgivere tilbød deres verker til Frankfurtparlamentet for opprettelsen av et parlamentarisk bibliotek. Biblioteket, ledet av Johann Heinrich Plath, ble gitt navnet Reichsbibliothek («Rikets bibliotek»). Etter at revolusjonen feilet ble biblioteket oppgitt og de eksisterende bøkene ble lagret i Germanisches Nationalmuseum i Nürnberg.[27] I 1912 i byen Leipzig, stedet for det årlige bokfestivalen i byen, ble kongeriket Sachsen og Börsenverein der Deutschen Buchhändler («Foreningen av tyske bokhandlere») enige om å opprette et tysk nasjonalbibliotek i Leipzig, Deutsche Nationalbibliothek. Påbegynnende den 1. januar 1913 ble alle utgivelser i Tyskland systematisk samlet, inkludert tyskspråklig litteratur i Østerrike og Sveits.

Et utvalg nasjonalbibliotek[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Fell-Smith, Charlotte (1909): John Dee: 1527–1608. London: Constable and Company.
  2. ^ Aikin, John(1812): The Lives of John Selden, Esq., and Archbishop Usher; With Notices of the Principal English Men of Letters with Whom They Were Connected. s. 375.
  3. ^ «Cotton Manuscripts» Arkivert 12. september 2016 hos Wayback Machine.. British Library. 30. november 2003
  4. ^ 'An Act for the better settling and preserving the Library kept in the House at Westminster called Cotton House in the Name and Family of the Cottons for the Benefit of the Publick [Chapter VII. Rot. Parl. 12 § 13 Gul. III. p. 1. n. 7.]', Statutes of the Realm: volume 7: 1695-1701 Arkivert 23. oktober 2012 hos Wayback Machine. (1820), s. 642-643.
  5. ^ Dunton, Larkin (1896): The World and Its People. Silver, Burdett. s. 38.
  6. ^ «Creating a Great Museum: Early Collectors and The British Museum» Arkivert 2. januar 2010 hos Wayback Machine.. Fathom.
  7. ^ "General history". British Museum. 14. juni 2010.
  8. ^ British Museum Act 1753 (PDF), British Museum
  9. ^ Letter to Charles Long (1823), BMCE115/3,10. Scrapbooks and illustrations of the Museum. Jf. Wilson, David, M.) (2002). The British Museum: A History. London: The British Museum Press, s. 346
  10. ^ «The British Museum Opened» Arkivert 2. august 2009 hos Wayback Machine., History Today
  11. ^ Mann, Margaret (1943): Introduction to Cataloging and the Classification of Books. ALA
  12. ^ Hegna, Knut (16. april 2002): Universell bibliografisk kontroll mål, midler, teknologi (PDF), Informatikkbiblioteket, Universitetet i Oslo, s. 18
  13. ^ Cutler, Ingrid; Longva, Leif; Seterås, Kristian; Skalmeraas, Arild (februar 2012): Håndbok for bruk av metadata i norske forskningsarkiv (PDF)
  14. ^ a b Priebe, Paul M. (høsten 1983): «From Bibliothèque du Roi to Bibliothèque Nationale: The Creation of a State Library, 1789–1793» i: The Journal of Library History (1974–1987) 17 (4)
  15. ^ a b c Rines, George Edwin, red. (1920): «National Library of France». Encyclopedia Americana.
  16. ^ Staikos, Konstantinos (2012): History of the Library in Western Civilization: From Petrarch to Michelangelo, New Castle, DE: Oak Knoll Press, ISBN 978-1-58456-182-8
  17. ^ «En ce moment : Nos Implantations». BnF - Site institutionnel (fransk). Besøkt 31. mai 2020. 
  18. ^ «François-Mitterrand». BnF - Site institutionnel (fransk). Besøkt 31. mai 2020. 
  19. ^ «Richelieu». BnF - Site institutionnel (fransk). Besøkt 31. mai 2020. 
  20. ^ «Arsenal». BnF - Site institutionnel (fransk). Besøkt 31. mai 2020. 
  21. ^ «Opéra». BnF - Site institutionnel (fransk). Besøkt 31. mai 2020. 
  22. ^ «Jean-Vilar». BnF - Site institutionnel (fransk). Besøkt 31. mai 2020. 
  23. ^ Murray, Stuart (2012): The Library: An Illustrated History, New York, Skyhouse Publishing, s. 155.
  24. ^ «Jefferson's Legacy • A Brief History of the Library of Congress». Library of Congress. 6. mars 2006.
  25. ^ Witt, Maria (2005.): The Strange Life of One of the Greatest European Libraries of the Eighteenth Century: the Zaluski Collection in Warsaw Arkivert 9. desember 2013 hos Wayback Machine., 10.2005c FYI France Essay
  26. ^ Большая советская энциклопедия (Den store russiske encyklopedi), 3. utgave
  27. ^ Fabian, Bernhard, red. (2003): «Reichsbibliothek von 1848» i: Handbuch der historischen Buchbestände in Deutschland. Hildesheim: Olms Neue Medien.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Nasjonalbibliotek&oldid=24077789»