Michel Déon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Michel Déon
Michel Déon au salon du livre de Paris 2012.jpg
FødtÉdouard Michel
4. august 1919
Paris
Død28. desember 2016 (97 år)
Galway
Ektefelle Chantal Déon (19632016)
Barn Alice Déon
Utdannet ved Lycée Janson-de-Sailly, Faculté de droit de Paris
Beskjeftigelse Skribent, dramatiker
Parti Action française
Nasjonalitet Frankrike
Språk Fransk
Medlem av Académie française (1978–), Association des amis de Robert Brasillach
Utmerkelser
6 oppføringer
Kommandør av Æreslegionen (2002), Grand Prix du roman de l'Académie française (1973), Prix Interallié (1970), offiser av Ordre des Arts et des Lettres, offiser av Æreslegionen (1993), Jean Ferré Prize (2010)

Michel Déon, opprinnelig Édouard Michel, (født 4. august 1919 i Paris, død 28. desember 2016 i Galway i Irland[1]) var en fransk romanforfatter. Han slo igjennom etter andre verdenskrig og ble knyttet til bevegelsen Husarene, som vendte seg i mot det venstreperspektiv som ble presentert av eksistensalistene. På 1960-tallet slo han seg ned i landsbyen Tynagh vest i Irland. Déon var lenge bosatt i Irland, noe som satte spor i flere av hans bøker. Han har blant annet blitt tildelt Interalliéprisen og Grand Prix du roman de l'Académie française. Han ble innvalgt i Det franske akademi i 1978. Han var særlig kjent for romanene Un Déjeuner de Soleil (1981) og Le Jeune Homme Vert (1975).[2]

Liv oog virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Michel Déon ble født som Édouard Michel og tok kunstnernavnet etter bestemoren Blanche Déon de Beaumont.[2] Hans var sønn rådgiver for Louis II, fyrsten av Monaco.[3] Han tilbragte barndommen i 16. arrondissement i Paris og Monaco og i Nice) på den franske riviera. Han studerte juss i Paris[2] innen han bestemte seg for å bli forfatter.

Forfatter[rediger | rediger kilde]

Han var innkalt i arméen fra 1940 til 1942 og arbeidet deretter som redigerer ved det monarkistiske tidskrift L'Action française, under ledelse av Charles Maurras. Hans første roman ble utgitt i 1944.

På 1950-tallet kunne han takket være et stipendium reise meget i Nordamerika og Europa, innen han slo seg ned først i Hellas i 1959, og deretter i Irland, der han forble bosatt med sin kone og sine to barn.[4]

Til hans mest kjent romaner hører Les poneys sauvages (1970), som handler om tre venner under andre verdenskrig og i etterkrigstidens Europa. Boken ble tildelt Interalliéprisen. Un taxi mauve (1973), for hvilken han fikk Grand Prix du roman de l'Académie française, handler om en gruppe utlendinger som av forskjellige grunner har flyttet til Irland, og deras intriger på øya. Boken ble filmatisert under samme tittel i 1977, med Charlotte Rampling, Philippe Noiret og Fred Astaire i rollene.

Le jeune homme vert (1975) og oppfølgeren Vingt ans du jeune homme vert (1977) skildrer et hittebarn som vokser opp i mellomkrigstiden og som ung voksen i det okkuperte Frankrike.[4] Fra begynnelsen av 1990-årene skrev Déon mest kortprosa.[5]

Han har også arbeidet som journalist, litteraturkritiker og som redaktør ved forlaget Plon. Han regnes til bevegelsen Husarene (les Hussards), der han og en kjernegruppe bestående av Roger Nimier, Antoine Blondin og Jacques Laurent i 1950- og 1960-årene ble betraktet som en motvekt mot eksistensialister som Jean-Paul Sartre og deres venstreradikalisme.[2]

I 1978 ble Michel Déon innvalgt i Det franske akademi, der han etterfulgte Jean Rostand på stol åtte. Han er blitt tildelt Æreslegionen av kommendørklassen, Arts et Lettres-ordenen av offisersklassen og ble æresdoktor ved såvel National University of Ireland som Universitetet i Athen.[6]

Utgivelser[rediger | rediger kilde]

  • Adieux à Sheila, roman, Robert Laffont, 1944
  • Amours perdues, roman, Bordas, 1946
  • Je ne veux jamais l’oublier, roman, Plon, 1950
  • La Corrida, roman, Plon, 1952
  • Le Dieu pâle, roman, Plon, 1954 (Prix des Sept)
  • Tout l'amour du monde, I, noveller, Plon, 1955
  • Plaisirs, roman, Editions de Paris, 1955 (som Michel Férou)
  • Lettre à un jeune Rastignac, pamflett, Fasquelle, 1956
  • Les trompeuses espérances, roman, Plon, 1956
  • Les Gens de la nuit, roman, Plon, 1958
  • L'Armée d'Algérie et la pacification, Plon, 1959
  • La Carotte et le Bâton, roman, Plon, 1960
  • Tout l'amour du monde, II, noveller, Plon, 1960
  • Le Balcon de Spetsai, noveller, Gallimard, 1961 (Prix Kauffmann)
  • Louis XIV par lui-même, Librairie Académique Perrin, 1964
  • Le rendez-vous de Patmos, noveller, Plon, 1965
  • Mégalonose, La Table Ronde, 1967
  • Un parfum de jasmin, noveller, Gallimard, 1967
  • Les poneys sauvages, roman, Gallimard, 1970 (Interalliéprisen)
  • Un taxi mauve, roman, Gallimard, 1973 (Grand Prix du roman de l'Académie française)
  • Le Jeune Homme vert, roman, Gallimard, 1975
  • Thomas et l'infini, saga, Gallimard, 1975 pour la jeunesse
  • Les Vingt ans du jeune homme vert, roman, Gallimard, 1977
  • Mes Arches de Noé, noveller, La Table Ronde, 1978
  • Un déjeuner de soleil, roman, Gallimard, 1981
  • Je vous écris d'Italie, roman, Gallimard, 1984
  • Bagages pour Vancouver, noveller, La Table Ronde, 1985
  • Ma vie n'est plus un roman, drama, Gallimard, 1987
  • La Montée du soir, roman, Gallimard, 1987
  • Un souvenir, roman, Gallimard, 1990
  • Le Prix de l'amour, noveller, Gallimard, 1992
  • Ariane ou l'oubli, drama, Gallimard, 1993
  • Parlons-en..., samtal med Alice Déon, Gallimard, 1993
  • Pages grecques, noveller, Gallimard, 1993
  • Je me suis beaucoup promené, diverse, La Table Ronde, 1995
  • Une longue amitié, brevveksling med André Fraigneau, La Table Ronde, 1995
  • Le Flâneur de Londres, Robert Laffont, 1995
  • Orphée aimait-il Eurydice?, Séguier, 1996
  • La Cour des grands, roman, Gallimard, 1996
  • L'Enfant et la sorcière, roman pour la jeunesse, Gallimard, 1998
  • Madame Rose, roman, Albin Michel, 1998
  • Pages françaises, noveller, Gallimard, 1999
  • Taisez-vous, j'entends venir un ange, Gallimard, 2001
  • Mentir est tout un art, novelle, Éditions du Rocher, 2002
  • Le poète, Éditions Sigalla, 2003
  • Sarah, Éditions Sigalla, 2003
  • Larbaud, heureux Larbaud, Éditions Sigalla, 2003
  • La Chambre de ton père, minner, Gallimard, 2004
  • Guerres et roman, samtaler med Lakis Proguidis, Flammarion, 2005
  • Cavalier, passe ton chemin !, noveller, Gallimard, 2005
  • Œuvres, Gallimard, coll. « Quarto », 2006
  • Lettres de château, Gallimard, 2009 (Prix Coup de Cœur de l'Essai du Point, 2009 )
  • Cahier Déon, L'Herne, 2009. Tekster om Déon av Fernando Arrabal, Nicolas Briançon, Philippe Le Guillou, Frédéric Vitoux, Milan Kundera, Emmanuel Carrère, Yasmina Reza, Jean d'Ormesson og Xavier Darcos).
  • Journal 1948-1983, L'Herne, 2009
  • De Marceau à Déon, De Michel à Félicien, Lettres 1955- 2005, brevveksling med Félicien Marceau, 2011
  • Partir ! ..., Nicolas Chaudun, 2012
  • A la légère, noveller, Finitude, 2013

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Pol Vandromme, "Le Prince du bonheur" i La Droite buissonnière, Paris, Les Sept Couleurs, 1960. "Michel Déon" i Littérature de notre temps, Paris, Casterman, 1970.
  • André Thérive, "Michel Déon" i Livres de France, Paris, 1962.
  • Kléber Haedens, Une histoire de la littérature française, Paris, Grasset, 1970.
  • Matulu n° 27, juillet août 1973. Texter av Pierre de Boisdeffre, André Fraigneau, Roland Laudenbach, Eric Lestrient, Jacques Perret, Philippe Sénart, Paul Sérant, Pol Vandromme och Michel Déon.
  • Michel Mourlet, "Le Calender Michel Déon" i Écrivains de France XXe siècle, Paris, France Univers, 2011.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ http://mobile.lemonde.fr/disparitions/article/2016/12/28/l-ecrivain-et-academicien-michel-deon-est-mort_5054977_3382.html?xtref=https://www.google.se/
  2. ^ a b c d Grimes, William (1. januar 2017). «Michel Déon, Novelist Who Tapped the French Experience, Dies at 97». The New York Times. ISSN 0362-4331. Besøkt 28. januar 2017. 
  3. ^ Pierre Joannon, [1], sur universalis.fr
  4. ^ a b Filton, Alexandre (17. november 2009). «Michel Déon, un homme toujours vert». L'Express (franska). Besøkt 14. oktober 2014. 
  5. ^ Historical dictionary of French literature (engelska). Lanham, Maryland: Scarecrow press. 2013. s. 167. ISBN 978-0-8108-7945-4. 
  6. ^ «Michel Déon - Biographie». academie-francaise.fr (franska). Franska akademien. Besøkt 14. oktober 2014. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

(en) Kategori:Michel Déon – bilder, video eller lyd på Wikimedia CommonsRedigere på wikidata