Martin Friedrich Arendt
| Martin Friedrich Arendt | |||
|---|---|---|---|
| Født | 1769 Altona, Slesvig, Danmark | ||
| Død | 1823 (ca. 64 år) Venezia | ||
| Beskjeftigelse | Botaniker, antikvar og Runolog | ||
| Nasjonalitet | Kongeriket Danmark | ||
Martin Friedrich Arendt (født 22. februar 1769 i Altona i Holsten, død i april 1823) var en dansk antikvar og runolog. Arendt ble født i Altona. Egentlig var han botaniker, og fikk i 1797 ansettelse ved Botanisk have i København. Men da han året etter ble sendt til Finnmark for å studere landsdelens flora og samle inn planter og frø, lokket fornminnene mer. Da han kom tilbake til hovedstaden uten de lovede plantene, ble Arendt avskjediget.
Runeforsker
[rediger | rediger kilde]Siden flakket han rundt i Europa, fra Nord-Norge til Italia, alltid ivrig opptatt med å undersøke og dokumentere arkeologiske monumenter. Arendt reiste stort sett til fots, og i sin lange frakk og filthatt må han ha vært litt av et syn. Fattig og ubemidlet var han, og noe av en original. Han presenterte seg gjerne som «Arendt, den lærde oldtidsgranskeren fra Altona», og forventet gratis kost og losji – som han oftest også fikk.
De som møtte ham, ble ikke sjelden fascinert av den merkelige mannen og alt han kunne fortelle. Men det er en åpenbar motsetning mellom samtidens oppfatning av ham som en litt skrullete original, og det bildet som hans etterlatte papirer etterlater. I 1805 var han for eksempel i Norge igjen, der han blant annet dokumenterte runeinnskrifter. Runetolkningene hans er ofte svært etterrettelige, og det samme er tegningene hans av gravhauger og andre monumenter. Blant annet er det hans tolkning av den yngre innskriften på Oddernessteinen i Kristiansand som i hovedsak er blitt stående. Likeledes var han én av de første som (riktig) avviste den såkalte «Runamo-innskriften» i Blekinge som et naturfenomen.
Men da Nicolay Nicolaysen og en ny generasjon av antikvarer reiste landet rundt fra 1850-årene og fremover, var det helst en annen Arendt de fikk høre gjetord om. Han skulle blant annet ha «deponert» manuskriptet sitt til et flerbindsverk om Nordens eldste historie i et steingjerde i Nordland. Et annet sted i Norge hadde han fått losji hos den lokale sognepresten, men lot ikke til å ville reise igjen. Da skulle presten ha latt ovnsrøret til oldgranskerens rom mure igjen, slik at denne bokstavelig talt ble røket ut. En nå tapt runeinnskrift på Tanberg på Ringerike skulle Arendt ha lest som «her ligger begravet 800 mand»!
Samtidens kommentarer
[rediger | rediger kilde]Arendts oppfatning av seg selv som forsker bidro sikkert til det originale inntrykket:
- «Om 50 Aar vil man begynde at forstaae mig, men først om 100 Aar lader man mig vederfares Retfærdighed, nu staar jeg 25 Aar og meer foran de andre, derfor skal jeg needrives og giøres ringe men jeg siiger kun Sandhed, grundet paa nøigagtigt Studium og den vil blive anerkjent.»
En svensk samtidig, Nils Henrik Sjöborg, skrev at Arendt
- «var ustyrt med en utrolig hukommelse, mange kunnskaper og noe genialitet. Han var dessuten sta, men dessverre også halvtomset!»
Nicolay Nicolaysens vurdering av Arendt, sett i det skarpere lys som et halvt århundres avstand ofte gir, er også verdt å merke seg:
- «Af alle vore ældre runelesere var F. Arendt ikke alene den paalideligste, men ogsaa virkelig paalidelig.»
Det var bare et fåtall steder i Europa som kunne holde på Arendt i lengre perioder, deriblant lærdomssentrene i Paris, Rostock og Venezia. I 1823 fant man ham død – av slag – i en veigrøft i Nord-Italia.
Referanser
[rediger | rediger kilde]