Maria del Carmen Franco y Polo

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Maria del Carmen Franco y Polo
FødtMaría del Carmen Ramona Felipa María de la Cruz Franco y Polo
14. september 1926
Oviedo
Død29. desember 2017 (91 år)
calle de los Hermanos Bécquer
Ektefelle Cristóbal Martínez-Bordiú (19501998)
Far Francisco Franco
Mor Carmen Polo
Barn Carmen Martínez-Bordiú, Francisco Franco y Martínez-Bordiú
Beskjeftigelse Skribent
Nasjonalitet Spania
Utmerkelser Storkors av Orden Civil de Sanidad (1952)

María del Carmen Franco y Polo (født 14. september 1926 i Oviedo i Asturia i Spania, død 29. desember 2017 i Madrid[1][2]) var eneste barn av Spanias diktator Francisco Franco og hans hustru Carmen Polo y Martínez-Valdés. Hun ble i 1975 tildelt tittelen hertuginne av Franco og utnevnt til grandee av Spania av kong Juan Carlos. Hun ble etterfulgt av datteren María del Carmen Martínez-Bordiú y Franco som 2. hertuginne av Franco ved sin død i 2017.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Hun fikk en rekke tilnavn i barndommen og ungdomsårene, som «Nenuca», «Carmelilla», «Carmencita», «Cotota» og «Morita».

Ekteskap[rediger | rediger kilde]

Den 10. april 1950 giftet hun seg i El Pardo med Cristóbal Martínez-Bordiú, 10. marki av Villaverde (1. august 1922–4. februar 1998).[3] Villaverde var en ledende kirurg. I 1968 foretok han den aller første hjertetransplantasjonen i Spania.

De fikk syv barn, hvorav den eldste datteren, María del Carmen Martínez-Bordiú y Franco, giftet seg i 1972 med Spanias ambassadør i Stockholm, prins[trenger referanse] Alfonso de Borbón y Dampierre, hertug av Cadiz, pretendent til Frankrikes trone.

Etter farens død i 1975[rediger | rediger kilde]

Etter sin fars død i 1975 ble hun av Spanias kong Juan Carlos opphøyd til hertuginne med tittelen Duquesa de Franco (hertuginne av Franco).

Franco ledet stiftelsen Fundación Nacional Francisco Franco. Den ble til stadighet beskyldt for å rosemale perioden da hennes far hersket i Spania.[trenger referanse] I 2008 utga journalisten Jesús Palacios og den amerikanske historieprofessoren Stanley G. Payne en biografi om Francisco Franco basert på datterens fortelling.[4][5] Hun beskrev der sin far som en varm person, og mot makttiltakene han tok i bruk fortalte hun at «han snakket ikke om dette hjemme».[6] Franco omtales som «Generalísimo» eller som «Statsoverhodet», som var intelligent og moderat, en modig og katolsk mann som etablerte «et autoritært, men ikke et totalitært» styre.[7][8]

Franco ble en sentral identifikasjonsfigur for tilhengerne av den såkalte franquismo.[9] Hvert år den 20. november (20-N), på Francisco Francos dødsdag, var hun æresgjest på markeringer arrangert av frankistene med tusener av deltakere i den underjordiske basilikaen i Valle de los Caídos.[10]

Franco og hennes stiftelse har regelmessig blitt utsatt for kritikk. Den har gjerne fremstilt militærkuppet under den spanske borgerkrig som «bevæpnet borgerkrig» og «legitim nasjonal folkereisning».[trenger referanse] Den fikk ikke desto mindre statstilskudd under regjeringen José María Aznar frem til 2004 av det spanske departement for utdannelse, kultur og sport, med begrunnelsen stiftelsen ikke var kommersiell og arkiverte Francos private dokumenter. Opposisjonen var uenig i dette.[11]

Biografi[rediger | rediger kilde]

Jesús Palacios og Stanley G. Payne: Franco, mi padre. Testimonio de Carmen Franco, la hija del Caudillo, La Esfera de los Libros, 2008, ISBN 978-84-9734-783-9.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Carmen Franco, only child of Spain's dictator, dies at 91». Los Angeles Times (engelsk). 29. desember 2017. ISSN 0458-3035. Besøkt 31. desember 2017. 
  2. ^ «Carmen Franco, only child of Spain's dictator, dies at 91». Washington Post (engelsk). 29. desember 2017. ISSN 0190-8286. Besøkt 31. desember 2017. 
  3. ^ «María del Carmen Franco y Polo, 1ª duquesa de Franco». geneall.net. 2011. Besøkt 3. juli 2011. 
  4. ^ Leo Wieland: Gut, dass der Diktator in der anderen Welt ist I: Frankfurter Allgemeine Zeitung 17. november 2015
  5. ^ Leo Wieland: Francos Frau ließ sehr viel beten I: Frankfurter Allgemeine Zeitung 28. november 2008
  6. ^ 20Minutos. «Carmen Franco: "Mi padre era un bromista, pero la Guerra Civil lo cambió"». Besøkt 29. desember 2017. 
  7. ^ Paul Ingendaay. [http://www.faz.net/aktuell/feuilleton/spanische-nationalbiographie-franco-der-tapfere-1654403.html%7Ctitle=Franco[død lenke], der Tapfere|work=Frankfurter Allgemeine Zeitung|language=de|date=2011-06-13|accessdate=2017-02-28}}
  8. ^ Jan-Henrik Witthaus; Patrick Eser (2015) (på de), Machthaber der Moderne: Zur Repräsentation politischer Herrschaft und Körperlichkeit, 68 (Edition Kulturwissenschaft utgave), Transcript Verlag, s. 224, ISBN 9781594039003 , online: Mal:Google books
  9. ^ Stefanie Müller: Francos heikles Vermächtnis I: Handelsblatt 19. november 2005
  10. ^ Martin Dahms: verbissene Sachwalterin I: Sächsische Zeitung 5. september 2007
  11. ^ Ralf Streck: Im Bett mit Franco I: Telepolis 26. august 2003