Hopp til innhold

Carmen Franco

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Carmen Franco
FødtMaría del Carmen Ramona Felipa María de la Cruz Franco y Polo
14. sep. 1926[1]Rediger på Wikidata
Oviedo
Død29. des. 2017[2][3]Rediger på Wikidata (91 år)
calle de los Hermanos Bécquer (Madrid, Spania)[4]
BeskjeftigelseSkribent Rediger på Wikidata
Embete
  • Ærespresident (FNFF, 1976–2017) Rediger på Wikidata
EktefelleCristóbal Martínez-Bordiú (19501998)[5]
FarFrancisco Franco[6]
MorCarmen Polo
Barn
7 oppføringer
Carmen Martínez-Bordiú[6]
María de la O Martínez-Bordiú y Franco
Francisco Franco y Martínez-Bordiú
María del Mar Martínez-Bordiú y Franco
José Cristóbal Martínez-Bordiú y Franco
María Aranzazu Martínez-Bordiú Franco
Jaime Felipe Martínez-Bordiú y Franco
NasjonalitetSpania
GravlagtCrypt of the Cathedral of Our Lady of La Almudena (Madrid, Catedral de la Almudena)
Medlem avRidderordenen av den hellige grav i Jerusalem
Orden de la Beneficencia
UtmerkelserStorkors av Orden Civil de Sanidad (1952)
Grand Cross of the Civil Order of Beneficence (1962)[7]
Våpenskjold
Carmen Francos våpenskjold

María del Carmen Franco y Polo[8] kjent som Carmen Franco[9][10][11] eller Carmen Franco y Polo[12] (født 14. september 1926 i Oviedo i Asturia i Spania, død 29. desember 2017 i Madrid[13][14]) var eneste barn av Spanias diktator Francisco Franco og hans hustru Carmen Polo y Martínez-Valdés. Hun ble i 1975 tildelt tittelen hertuginne av Franco og utnevnt til grande av Spania av kong Juan Carlos. Hun ble etterfulgt av datteren María del Carmen Martínez-Bordiú y Franco som 2. hertuginne av Franco ved sin død i 2017.

Hun fikk en rekke tilnavn i barndommen og ungdomsårene, som «Nenuca», «Carmelilla», «Carmencita», «Cotota» og «Morita».

Den 10. april 1950 giftet hun seg i El Pardo med Cristóbal Martínez-Bordiú, 10. marki av Villaverde (1. august 1922–4. februar 1998).[15] Villaverde var en ledende kirurg. I 1968 foretok han den aller første hjertetransplantasjonen i Spania.

De fikk syv barn, hvorav den eldste datteren, María del Carmen Martínez-Bordiú y Franco, giftet seg i 1972 med Spanias ambassadør i Stockholm, prins[trenger referanse] Alfonso de Borbón y Dampierre, hertug av Cadiz, pretendent til Frankrikes trone.

Etter farens død i 1975

[rediger | rediger kilde]

Etter sin fars død i 1975 ble hun av Spanias kong Juan Carlos opphøyd til hertuginne med tittelen Duquesa de Franco (hertuginne av Franco).

Franco ledet stiftelsen Fundación Nacional Francisco Franco. Den ble til stadighet beskyldt for å rosemale perioden da hennes far hersket i Spania.[trenger referanse] I 2008 utga journalisten Jesús Palacios og den amerikanske historieprofessoren Stanley G. Payne en biografi om Francisco Franco basert på datterens fortelling.[16][17] Hun beskrev der sin far som en varm person, og mot makttiltakene han tok i bruk fortalte hun at «han snakket ikke om dette hjemme».[18] Franco omtales som «Generalísimo» eller som «Statsoverhodet», som var intelligent og moderat, en modig og katolsk mann som etablerte «et autoritært, men ikke et totalitært» styre.[19][20]

Franco ble en sentral identifikasjonsfigur for tilhengerne av den såkalte franquismo.[21] Hvert år den 20. november (20-N), på Francisco Francos dødsdag, var hun æresgjest på markeringer arrangert av frankistene med tusener av deltakere i den underjordiske basilikaen i Valle de los Caídos.[22]

Franco og hennes stiftelse har regelmessig blitt utsatt for kritikk. Den har gjerne fremstilt militærkuppet under den spanske borgerkrig som «bevæpnet borgerkrig» og «legitim nasjonal folkereisning».[trenger referanse] Den fikk ikke desto mindre statstilskudd under regjeringen José María Aznar frem til 2004 av det spanske departement for utdannelse, kultur og sport, med begrunnelsen at stiftelsen ikke var kommersiell og arkiverte Francos private dokumenter. Opposisjonen var uenig i dette.[23]

Jesús Palacios og Stanley G. Payne: Franco, mi padre. Testimonio de Carmen Franco, la hija del Caudillo, La Esfera de los Libros, 2008, ISBN 978-84-9734-783-9.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ oppført som Carmen Franco, 1st Duchess of Franco, pantheon.world, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ www.lefigaro.fr[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Semana, www.semana.es[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ www.lavanguardia.com[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ The Peerage person ID p11214.htm#i112139, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b The Peerage[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ BOE ID BOE-A-1962-5208[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ «Only daughter of Spanish dictator Francisco Franco dies, aged 91». El País (på engelsk). 29. desember 2017. ISSN 1134-6582. Besøkt 23. september 2018. 
  9. ^ «La entrevista póstuma de Carmen Franco, hija del dictador, por fin ve la luz». ELMUNDO (på spansk). 11. september 2018. Besøkt 23. september 2018. 
  10. ^ «Spanish dictator Franco's only child Carmen dies in Madrid aged 91». Mail Online. Besøkt 23. september 2018. 
  11. ^ «Diktatorn Francos dotter död | SvD». SvD.se (på svensk). 29. desember 2017. Besøkt 23. september 2018. 
  12. ^ Galaz, Mábel (24. august 2018). «Who is who in the family of former dictator Francisco Franco». El País (på engelsk). ISSN 1134-6582. Besøkt 23. september 2018. 
  13. ^ «Carmen Franco, only child of Spain's dictator, dies at 91». Los Angeles Times (på engelsk). 29. desember 2017. ISSN 0458-3035. Arkivert fra originalen 29. desember 2017. Besøkt 31. desember 2017. 
  14. ^ «Carmen Franco, only child of Spain's dictator, dies at 91». Washington Post (på engelsk). 29. desember 2017. ISSN 0190-8286. Arkivert fra originalen 17. januar 2019. Besøkt 31. desember 2017. 
  15. ^ «María del Carmen Franco y Polo, 1ª duquesa de Franco». geneall.net. 2011. Besøkt 3. juli 2011. 
  16. ^ Leo Wieland: Gut, dass der Diktator in der anderen Welt ist I: Frankfurter Allgemeine Zeitung 17. november 2015
  17. ^ Leo Wieland: Francos Frau ließ sehr viel beten I: Frankfurter Allgemeine Zeitung 28. november 2008
  18. ^ 20Minutos. «Carmen Franco: "Mi padre era un bromista, pero la Guerra Civil lo cambió"». 20minutos.es. Besøkt 29. desember 2017. 
  19. ^ Ingendaay, Paul (13. juni 2011). «Franco, der Tapfere». Frankfurter Allgemeine Zeitung (på tysk). Besøkt 28. februar 2017. 
  20. ^ Jan-Henrik Witthaus; Patrick Eser (2015) (på de), Machthaber der Moderne: Zur Repräsentation politischer Herrschaft und Körperlichkeit, 68 (Edition Kulturwissenschaft utgave), Transcript Verlag, s. 224, ISBN 9781594039003 , online: Machthaber der Moderne fra Google Books
  21. ^ Stefanie Müller: Francos heikles Vermächtnis Arkivert 7. september 2017 hos Wayback Machine. I: Handelsblatt 19. november 2005
  22. ^ Martin Dahms: verbissene Sachwalterin Arkivert 7. september 2017 hos Wayback Machine. I: Sächsische Zeitung 5. september 2007
  23. ^ Ralf Streck: Im Bett mit Franco I: Telepolis 26. august 2003