Mannen som ikke kunne le

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Mannen som ikke kunne le
orig. Mannen som ikke kunne le
Generell informasjon
Sjanger Komedie
Nasjonalitet Norge
Utgitt Norge 23. februar 1968
Lengde 92 min.
Språk Norsk
Bak kamera
Regissør Bo Hermansson
Manus Bengt Calmeyer
Harald Heide-Steen jr.
Bo Hermansson
Rolv Wesenlund
Produsent Egil Monn-Iversen
Musikk Egil Monn-Iversen
Kjell Karlsen
Sjeffotograf Odd Geir Sæther
Jan Alnæs
Klipp Bo Hermansson
Foran kamera
Medvirkende Rolv Wesenlund
Birgitta Andersson
Harald Heide-Steen jr.
Thea Stabell
Wenche Myhre
Martin Ljung
Filmselskap EMI Produksjon
Eksterne lenker

Mannen som ikke kunne le er en norsk filmkomedie fra 1968. I hovedrollene spiller Rolv Wesenlund mannen som ikke kunne le, Leif Sonell mens Harald Heide-Steen jr. spiller psykiateren som skal få ham til å le. Det avdekkes at latterhemningen er en nasjonal folkesykdom og man tester ulike latterkurer. Leif Sonell var lederen i Vårt Parti fra 1967, i denne filmen oversetter av tegneserier.

Regien er ved Bo Hermansson etter at Sverre Udnæs ble opptatt. Manuskriptet foreskrev ingen replikker slik at sketsjene ble et resultat av improvisasjon.[1]

Handling[rediger | rediger kilde]

Leif Sonell ler rart under en kinoforestilling, deretter av Arve Opsahls vits i et offentlig lokale. Sonell drar så på jobb som Fantomet i oversetter-foreningen der Sverre Wilberg er Mandrake. Hjelp søkes hos psykiater Harald Heide-Steen jr. og assistent Thea Stabell. Med campingvogn oppsøker de Wesenlunds barndom på svenskegrensen der kjæresten er Birgitta Andersson. En rekke usammenhengende sketsjer forløper så, med en syngende Nora Brockstedt, en lyttende Alf Prøysen og en intervjuende Bengt Calmeyer. Etter at Sonell har overnattet ved Norsk Folkemuseum får han hovedrolle i kortfilmen Tri heile dagar till ende basert på Hans Gudes brudeferd i Isfjorden ved Åndalsnes (Flerpsnes). Etter at båtmotoren streiker, kryper Sonell gjennom en bagasjeboks på Oslo Østbanestasjon der Wenche Myhre atter synger kjenningsmelodien «Le selv» til Kjell Karlsens orkester, før Sonell som gjest nr. 100 000 blir stasjonsmester for en dag. I fyllearresten spiller et hornorkester og psykiateren hjelper ham ut. Bjørn Sand og andre intervjues om hvorfor nordmenn ikke ler, og Martin Ljung og Sonell leser komikk for hverandre. «Le selv»-uken dekkes av Per Øyvind Heradstveit med Stein Mehren som leser sitt dikt:

Ha ha, ho ho, hi hi, he he, nå kan du le
av andre, kan alle de andre le, alle de andre kan le,
alle de andre kan le av de andre, alle kan le.
Ja, fortsett med det, å le av andre som ler av andre,
som ler av andre, som ler, som alle kan le.
Det ligger så mangt og mye i det
det ligger så mange og mye er det
å ligge med mange, er mye det.
Det ligger et smil i den kaldeste sne
nesten alle, og nesten ingen kan le

Videre hørte man formannen i den europeiske latterunion spille jazz med saksofon. Med løsnese holdt så latterukas leder Harald Heide-Steen jr. åpningstale:

God dag, god .. velkommen hit, både gammel og ung, her skal ikke noen bli trist og tung, kan jeg få lov til å ønske dere som er kommet hit i dag til å få et velkommen til oss. Mine damer og .. de som .. andre. Jeg er så glad! Ut med det! Opp med humøret. La smilet og da skal de gå. På lattertindens platå. Åhå. Skal stå. Ja, mine herrer. Jeg spruter mitt glass i hedersstund. Med stort og vått, og det må jeg, det vet jo jeg, som … her må jeg nok, må alle lytte, for nu skal jeg nemlig bytte.

Avslutningsvis sier kjæresten i skogen at det viktigste ikke er hvordan man ler, men at man ler med hjertet.

Mottakelse[rediger | rediger kilde]

Samtidig med lanseringen i diverse norske byer i februar 1968, ble det arrangert latteruke, «Le Selv»-uken med egen plate og diverse arrangement. Ved Hotel Bristol arrangerte man et nyskapende Filmball etter premieren. Aftenpostens anmelder mente filmen ville bli en «garantert publikumssuksess», og oppfattet samspillet mellom Wesenlund og Andersson i sluttsekvensene (pølseboden) som filmens høydepunkt.[2] Den fikk terningkast tre av VGs anmelder. «En noe ujevn film, men med virkelig store komiske høydepunkter», skrev anmelderen.[3] Filmen regnes som en av de norske klassikerne.[4]

Rolleliste[rediger | rediger kilde]

Sanger (i utvalg)[rediger | rediger kilde]

Annet[rediger | rediger kilde]

Rolv Wesenlunds rollefigur i filmen, Leif Sonell, gav opphavet til navnet til bandet Leif Sonells med Gudny Aspaas som vokalist.[6]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Wesenlund med ny crazyfilm i VG (18.5.1967)
  2. ^ Aftenpostens filmanmelder Sven Krohn (1921–1996) i Garantert publikumssuksess! i Aftenposten den 24. februar 1968.
  3. ^ En summarisk anmeldelse i VGs filmbarometer
  4. ^ Filmen er betegnet som en «klassiker» i minneartikkelen Absolutt komisk gehør om avdøde Rolv Wesenlund, forfattet av filmjournalist Per Haddal (født 1942) og publisert i Aftenposten den 19. august 2013.
  5. ^ Mannen som ikke kunne le (på DVD)
  6. ^ Willy B., Norge i rock, beat og blues

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]