Mahdistopprøret

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Mahdistopprøret

Mahdistsoldater under slaget ved Omdurman i 1898, hvor en mindre britisk-egyptisk styrke med moderne våpen knuste en større sudanske styrke og slik vant en avgjørende seier.
Kartet viser Mahdiststatens største utbredelse sammenlignet med det moderne Sudan (før 2011).
Dato18811899
StedDagens Sudan, Egypt, Uganda, Eritrea og Etiopia.
ResultatBritisk-egytisk seier. Sudan blir et britisk-egyptisk kondominium.
Stridende parter
Storbritannias flagg Storbritannia Kongedømmet Italia[note 1]
Belgias flagg Belgia[note 2]
Keiserriket Etiopia[note 3]
Mahdiststaten
Kommandanter og ledere
Storbritannias flagg Charles George Gordon
Storbritannias flagg Herbert Kitchener
Oreste Baratieri
Giuseppe Arimondi
Yohannes IV av Etiopia
Muhammad Ahmad
ʿAbd Allah at-Tʿayshi
Tap
Det britiske imperiet: ~17.832+ døde
Etiopia: ~15.000+ døde
~73.000+ døde
Muḥammad Aḥmad ibn ʿAbd Allah ibn Faḥl, den selverklærte mahdi.
Generalmajor Charles George Gordon, særlig kjent for sin innsats som kommandør for Den alltid seierrike hær under taipingopprøret, her avbildet som Sudans guvernør. Gordon ble drept 25. januar 1885, under beleiringen av Khartoum.

Mahdistopprøret (engelsk: Mahdist Revolt), også kalt mahdistkrigen (Mahdist War), Sudankrigen (Sudan Campaign) eller den britisk-sudanske krig (Anglo-Sudan War), var en kolonikrig utkjempet på slutten av det nittende århundre mellom de sudanske mahdistene og egyptiske og senere britiske styrker.

Mahdismen (arabisk المهدية; al-Mahdiyyah) var navnet på en islamsk politisk og religiøs bevegelse i Sudan, grunnlagt av Muhammad Ahmad, som 29. juni 1881 erklærte seg som al-mahdi ("Den rettledede," islams Messias). Bevegelsens mål var å løsrive Sudan fra egyptisk styre, å avskaffe den stadig økende innflytelsen fra Vesten og å opprette et islamsk teokrati. Mahdistenes stat kom til å styre over hele Sudan i omtrent femten år.

Muhammad Ali av Egypt hadde erobret nordlige deler av Sudan på 1820-tallet, og i 1821 grunnla han byen al-Ḫarṭūm, og hans sønn og etterfølger Ibrahīm Bāšā flyttet rikets grenser helt til i nærheten av Victoriasjøen. Opprinnelig skyldtes delvis erobringen ønsket om å skaffe slaver til den egyptiske hæren. I 1882 ble Egypt under Tafwiq Pasha okkupert av britiske styrker og gjort til et britisk protektorat.

I det egyptiske Sudan var det etter hvert en voksende misnøye mot styresmaktene, som krevde høye skatter og ville avskaffe slaveriet, og dette førte til at Muḥammad Aḥmad erklærte seg som mahdi erklærte jihad – hellig krig – mot regjeringen i al-Qāhira, og slik begynte mahdistopprøret. Mahdistene vant flere seire mot egyptiske regjeringsstyrker, og slik fikk opprøret en bredere oppslutning. Egyptiske garnisoner i Sudan ble isolert, og generalguvernør Charles George Gordon befant seg i al-Ḫarṭūm da den egyptiske regjeringa beslutta å evakuere Sudan og trekke tilbake sine soldater. Fra mars 1884 til januar 1885 ble al-Ḫarṭūm beleiret før den ble inntatt og generalmajor Gordon ble drept. Britene sendte en ekspedisjon, kjent som Nilekspedisjonen, for å hjelpe Gordon. Ekspedisjonen kom imidlertid i kamp som kulminerte i slaget ved Abu Klea, der de britiske Martini-Henry-riflene hadde problemer med sanden og varmen.[1] Ekspedisjonen ankom al-Ḫarṭūm to dager for sent, og fant da ut at hele garnisonen hadde blitt massakrert av mahdistene. I 1885 ble det også sendt en ekspedisjon til Sawakin, men til tross for militær framgang kunne ikke denne endre situasjonen, og ble derfor også trukket tilbake. Den egyptiske evakueringen ble fullført, og mahdistene var nå herskerne over hele Sudan.

I 1893 og 1894 vant italienerne to seire over mahdistene, men de måtte senke sine koloniambisjoner etter at de i 1896 ble beseiret av etiopierne i slaget ved Adwa. Samme år ledet Lord Herbert Kitchener de egyptiske soldatene, nå forsterket av en britisk ekspedisjonsstyrke, mot mahdistene for å gjenerobre Sudan. To år senere hadde mahdistene blitt endelig beseiret. Etter en avtale fra 19. januar 1899 ble Sudan nå til Anglo-egyptisk Sudan underlagt britisk (og formelt sett også egyptisk) styre, og Sudans grenser mot sør ble fastsatt. Som et resultat av britenes styre ble også slaveriet avskaffet.

Under mahdistenes fjorten år lange styre antar mann at Sudans befolkning gikk ned fra 7 millioner til 2-3 millioner. Krigen ble blant annet beskrevet av den senere britiske statsminister Winston Churchill, som tok del i den avgjørende siste fasen, i The River War.[2]

Fotnoter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Bare under den sudanske invasjonen av italiensk Eritrea.
  2. ^ Bare under mahdistenes invasjon av Fristaten Kongo.
  3. ^ Fra 1885 til 1889, mest i slaget ved Gallabat (eller Metema), hvor sudanerne vant en tung seier og Yohannes IV ble drept.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Snook, M. (2014). «Wolsley, Wilson and the Failure of the Khartoum Campaign» (PDF). doktorgradsoppgave. Cranefield University. Besøkt 22. november 2015. 
  2. ^ Churchill, W.S. (2009). The River War: An Account of the Reconquest of the Sudan (Pocket utg.). Digireads.com. ISBN 1420933809. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]