MS «Svanøy»
| MS «Svanøy» | |||
|---|---|---|---|
| Generell info | |||
| Andre navn | 1972–1974: «Synøva» 1974-osv.: «Synova» | ||
| Skipstype | Lokalrutebåt | ||
| Bygget | 1925 ved Hauges Jernskibsbyggeri | ||
| Flaggstat |  Bergen | ||
| Rederi | Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane | ||
| Status | Under restaurering som veteranbåt i Haugesund. | ||
| Jomfrutur | juni 1925 | ||
| Tekniske data[a] | |||
| Lengde | 75 fot | ||
| Bredde | 16,8 fot | ||
| Dypgående | 8,1 fot | ||
| Hovedmaskin | 2syl 2tev Bolinder semidiesel | ||
| Ytelse | 120bhk | ||
| Tonnasje | 75 brt | ||
| Passasjerer | 120 | ||
a^ Ved overlevering hvis ikke annet er angitt | |||
MS «Svanøy» er et passasjerskip bygget i 1925 for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Skipet gikk i lokalrute for rederiet frem til 1963.
«Svanøy»[rediger | rediger kilde]
MS «Svanøy» var det første av en serie på fem motorskip som utgjorde den største tilveksten til Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane sin flåte i mellomkrigstiden. 4. juni 1925 ble den nye «Svanøy» overlevert fra Hauges Jernskibsbyggeri i Haugesund. Båten hadde sertifikat for 120 passasjerer og kunne laste 45 tonn. Båten var ekstra isforsterket i hele vannlinjen og hadde seks vanntette skott.
«Svanøy» hadde styrehus på akterskipet, på toppen av et dekkshus. Dekkshuset inneholdt førsteklasse røykesalong utstyrt med plysjmøbler, billettkontor, postkontor/lugar og bysse. Andreklassesalongen lå under dekk fremme i båten, i forkant av lasterommet. «Svanøy» hadde et mannskap på 7-8 mann. Føreren hadde en liten lugar bak styrehuset. Lugarene til maskinsjefen, maskinassistenten og styrmannen lå under dekk i akterkant av maskinrommet. Matrosene hadde sin lugar på babord side fremme, og dekksgutten og kokken delte lugar fremst i skarpen. «Svanøy» var utstyrt med en Bolinder semidieselmotor som ytte 120 hestekrefter.
«Svanøy» startet sin tid i Fylkesbaatane med å gå inn i turistrute i Sogn sommeren 1925. I september samme året gikk båten over i lasterute mellom Bergen og Høyanger. Fylkesbaatane hadde fått i stand en avtale med Norsk Aluminium Company om frakting av råstoff til og fabrikata fra det nye aluminiumsverket i Høyanger.
Vinteren 1954/55 ble ”Svanøy” modernisert ved Stormøhlen Mekaniske Verksted i Bergen og ”helt ombygd som sjøbuss”, som en avis skrev. Da utvidet de den øvre salongen fra side til side ved å kle inne akterskipet. Båten fikk videre vindfang utenfor styrehuset, nye toaletter, en mer moderne skorstein, hydraulisk bomsvinger og ny hjelpemotor. Tonnasjen økte til 89 brutto registertonn.
«Synøva»[rediger | rediger kilde]
Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane solgte «Svanøy» i januar 1972, etter at båten hadde ligget i opplag en tid. Fire familier i Ålesund kjøpte båten og døpte den om til «Synøva». De brukte båten til helge- og ferieturer langs vestlandskysten.
«Synova»[rediger | rediger kilde]
Da familiene i Ålesund bestemte seg for å selge «Synøva», ble neste eier av tidligere «Svanøy» en engelskmann, Henry Melville Calder. Han hadde en drøm om å starte et nytt samfunn i Marlborough Sounds på nordkysten av Sørøya på New Zealand. Dit ville han ta med seg tjue mennesker med ulik yrkesbakgrunn, og til å ta med dem og nødvendig utstyr kjøpte han altså «Synøva».
I september 1974 satte båten kurs for England med eieren, fem andre voksne og to barn om bord. De fikk en dramatisk overfart, med vind opptil storm. Livbåten ble knust og tatt av sjøen, vinduene i styrehuset ble også knust, og motoren stoppet flere ganger fordi brennstoffiltrene gikk tette. Etter fem og et halvt døgn kom «Synøva» til Peterhead i Skottland. Da var det satt i gang en leteaksjon etter båten. Motoren stoppet rett innenfor den ytterste moloen i Peterhead, og båten hadde bare 50 liter bunkersolje igjen av de 1.950 literne de hadde fylt i Ålesund.
14. juni 1975 la båten ut fra Hartlepool i England med New Zealand som mål og med sju personer om bord, mellom dem Calder med kone og to sønner. «Synøva» hadde nå byttet navn til «Synova». De kom seg til Gibraltar uten dramatikk. Men der ble reder og maskinsjef uenige, og Calder-familien ble alene igjen om bord. Senere kom de så langt som til øya Réunion i Det indiske havet med et annet skip, før de snudde og drog tilbake til Gibraltar. Der arrangerte de helgeturer med «Synova» til Marokko for britiske soldater.
Eieren av Sheppards Marina i Gibraltar, Hector Sheppard, kjøpte i 1977 «Synova» etter at mesteparten av løsøret om bord var tatt ut. Han brukte båten til fritidsbåt noen år før han solgte fartøyet til eierselskapet til marinaen. Siden ble «Synova» hovedsakelig benyttet til losjiskip for arbeiderne ved marinaen. Båten ble i 1999 oppdaget av ferierende nordmenn som gjenkjente båten. Odd Magne Djønne gjorde et stort arbeid med å kontakte daværende og tidligere eiere og mannskap for å rekonstruere skipets historie. Arbeidet resulterte i en lengre artikkel om «Svanøy» i Norsk Skipsfartshistorisk Selskaps tidsskrift Skipet. Gjennom undersøkelsene kom Djønne i kontakt med daværende eier Hector Sheppard, Sheppard var entusiastisk over interessen fra Norge for det gamle skipet som for ham hadde begrenset nytteverdi og som opptok verdifull plass i hans marina i Gibraltar. Hector Sheppard gav uttrykk for at han gjerne så at noen tok vare på og restaurerte «Synova» og ville gi båten gratis til seriøse interessenter i Norge. Dette ble formidlet i artikkelen om «Svanøy» i Skipet. Dermed var arbeidet med å bringe «Gamle Svanøy» hjem i gang.
«Gamle Svanøy»[rediger | rediger kilde]
«Gamle Svanøy» ble lagt på land i Haugesund for restaurering. Haugaland Veteranbåtlag ble stiftet 31.10.2005 for å ta seg av restaureringsarbeidet.
Maskineri er 100 % restaurert og prøvekjøres årlig på Aibel, og på Havnedagene.
I januar 2012 oppsto det en brann ombord - og hele overbygg - styrhus og bro brant opp, samt dekket. Dermed forsvant også teltet som var bygget over. Dette ble endelikten til restaureringsprosjektet. og arbeidet stoppet opp. Det foregår en opprydding i 2015, hvor en må finne nye eiere til alt utstyr, og finne egnet plass for den siste reisen til skroget. Uansett vil alt utstyr og maskineri komme andre vernede skip til glede og nytte.
Siden restaureringsprosjektet måtte oppgis, ble som en naturlig følge Haugaland Veteranbåtlag oppløst.
Kilder[rediger | rediger kilde]
- Alsaker, Per (2011). «Skipet» (DOC) (norsk). Norsk Skipsfartshistorisk Selskap. Besøkt 6. oktober 2012.
- «Sogn Avis: Gamle Svanøy skadet i brann». Arkivert fra originalen 10. juni 2015.
- «Firdaposten: Brann i Gamle Svanøy».