MIM-14 Nike Hercules

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Nike Hercules (opprinnelig kalt SAM-A-25, og senere MIM-14) var et luftvernmissil brukt av USA og andre NATO-land for medium- og høy-høyde langtrekkende luftvern. Det var vanligvis armert med et W31 atomstridshode, men kunne også bli brukt med et konvensjonelt stridshode for eksport utenfor USA. Atomstridshodet gjorde også at det kunne bli brukt som et alternativ som bakke-til-bakke-missil, og man hadde også tester som demonstrerte at missilet hadde mulighet til å slå ut missiler med kort rekkevidde. I USA ble missilet brukt komplementært med MIM-23 Hawk som hadde kortere rekkevidde og max-høyde, men var mindre, lettere og mobilt.

Hercules ble utviklet som en etterfølger til MIM-3 Nike Ajax, hvor man ønsket muligheten til å angripe høyt-flygende mål med supersonisk hastighet samt å kunne bære et atomstridshode som ga muligheten til å angripe hele formasjoner med fly med kun et enkelt missil. Det utviklet seg til et mye større missil som en to-trinns-rakett som ga missilet tre ganger så lang rekkevidde som Ajax. Utviklingen startet i 1958, opprinnelig på nye baser, men til slutt hadde missilet tatt over mange Ajax-baser også. På det meste var det utplassert på over 130 baser i USA alene.


Hercules forble USAs primære tunge luftvernmissiler inntil de begynte å bli erstattet på 1980-tallet av de mer effektive og vesentlig mer mobile MIM-104 Patriot. Patriot-missilenes mye høyere presisjon gjorde at man kunne kvitte seg med atomstridshoder, og Hercules var det siste luftvernsystemet i USA som hadde denne muligheten. De siste Hercules missilene ble deaktivert i Europa i 1988, og missilet har aldri blitt avfyrt i strid.[1]

Den norske Nikebataljonen benyttet missilet fra 1969, fram til bataljonen ble avviklet i 1991.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Raichle, Bob (2012). «Alaska’s Cold War Nuclear Shield». 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]